Tenker på hjemlandet hver dag

Tekst og foto: Anette Haugen

På en litt grå og hustrig høstdag har Fotterapeuten tatt turen til Sandefjord for å besøke autorisert fotterapeut Anna Kolesnyk (39). Hun har sin fotklinikk i Sandefjord Helsepark, ikke langt unna sentrum av Sandefjord. I samme bygning holder en rekke fastleger til, et røntgeninstitutt, en kiropraktor, en naprapat og mange andre helseprofesjoner.

Om det er litt grått og regnfylt ute, blir vi varmt og hjertelig tatt imot av Anna, som nå har bodd i Sandefjord i ti år. Hun forteller at det var kjærlig­heten som førte henne hit. Via nettet traff hun en svensk mann som var bosatt i Norge. Etter å ha besøkt hverandre noen ganger, ble Sandefjord hennes nye hjem. I dag har paret to barn sammen, på fem og ni år.

Krigen i hjemlandet

Det blir naturlig å starte med å stille noen spørsmål om krigen i hennes hjemland, Ukraina. Det er hun vant med. Anna snakker veldig godt norsk, men har en liten aksent. Når pasientene hører det, er det mange som spør om hvor hun kommer fra. Når hun svarer Ukraina, kommer det naturlig nok gjerne flere spørsmål. Det forstår hun og synes er helt greit. Det kan også være en fin måte å starte en samtale på. Hun har fått mye støtte, spesielt i starten av krigen.

– Selv om mye har skjedd i Ukraina før og det også har vært en del korrupsjon, trodde jeg aldri det skulle komme dit vi er i dag. Jeg tenker på familien min og de der hjemme hver dag. Det går etter forholdene greit med dem, men de forteller om mangel på strøm og vann, og er bekymret for sikkerheten. Jeg er hver dag redd for hva Russland planlegger, sier hun.

Hun har mye kontakt med familien. Moren hennes kom til Sandefjord og bodde hos dem en stund, men er for tiden tilbake i Ukraina for å se hvordan det går der. Planen er å komme tilbake hit. Familiens hjemby, en liten landsby ikke så langt unna hovedstaden Kyiv, har så langt vært forskånet for bombing, men situasjonen er naturligvis vanskelig.

Sist Anna og familien var på besøk i Ukraina var i jula 2021, altså ikke så lenge før krigen brøt ut. Selv om de ikke så for seg noen krig den gang, medgir hun at det var en rar stemning i landet. Hun vil gjerne dra tilbake på besøk, men det må først bli litt roligere tider.

Byttet yrke

Vi skal imidlertid nå litt tilbake i tid, til tiden før Anna fant kjærligheten og flyttet til Norge – og til tiden før krigen i Ukraina. I hjemlandet tok hun en universitetsutdanning innen transport og logistikk, og har blant annet jobbet med salg og innkjøp av mobiltelefoner og i butikk.

Ikke så lenge etter at hun flyttet til Norge i 2012 ble hun gravid, samtidig som det var en del arbeid med å skaffe oppholdstillatelse og tilvenne seg sitt nye hjemland. Hun begynte så smått å søke jobb, men det var lite respons. Hun har alltid ønsket å jobbe med mennesker og bruke hendene, så da hun så en annonse om fotterapiutdanning hos Kompetansebyggeren i Tønsberg, tenkte hun at det kunne passe bra. Det har hun ikke angret på.

Hun tok utdanningen i 2015 og startet ganske umiddelbart etter opp egen praksis som selvstendig næringsdrivende fotterapeut i 2016. For å få erfaring og egne pasienter, tok hun samtidig på seg en vikarjobb på sykehjemmet i Re, en halvtimes kjøretur unna. Der jobbet hun sammen med fotterapeut Marit Hvidsten, som hun lærte mye av.

– Jeg var litt usikker på hvordan det ville være å starte opp rett etter utdanningen som selvstendig fotterapeut fra Ukraina. En ting er det å drive egen klinikk, men ville jeg få noen pasienter? Det var derfor fint å få litt erfaring og en pasientliste først. Etter vikariatet i Re ble jeg leid inn som fotterapeut i en velværesalong i Sandefjord sentrum, forteller hun.

Egen klinikk

Da Anna Kolesnyk tok fotterapiutdanningen i 2015 var en av hennes medelever Inger M. Paulsen, som i dag er forbundsleder for Fotterapeutforbundet. Selv om de har hatt hver sin klinikk, har de helt fra starten samarbeidet gjennom å dele behandlingsrom og jobbe på ulike dager. I 2018 flyttet de inn i Sandefjord Helsepark, i utkanten av Sandefjord sentrum.

På dette tidspunktet hadde hun opparbeidet seg nok pasienter, slik at hun nå kunne konsentrere seg om kun å jobbe i egen klinikk. Fram til nå har hun i utgangspunktet jobbet tre-fire dager i uka, men hun anser likevel at hun jobber 100 prosent, for hun har ofte lange dager. Som mor til to barn, på ni og fem år, er det viktig ikke å slite seg ut heller.

Å ha klinikk i en helsepark sammen med mange andre helseprofesjoner gir mange fordeler, blant annet at bygget er tilrettelagt både for dem med rullestol og rullator. I tillegg har de felles lunsj én gang i uka og av og til arrangeres det felles foredrag. Det hender også at de anbefaler pasienter for hverandre.

Finne løsninger

På spørsmål om det er noe spesielt innenfor fotterapiyrket Anna brenner for, svarer hun:

– Jeg liker generelt å jobbe med huden. Det er interessant å prøve å finne løsninger på de problemene pasientene måtte ha. Det er også fint å kunne gi skoråd, ikke minst når de blir fulgt og viser seg å hjelpe. Jeg hadde blant annet en pasient som skulle delta på «ironman» og som hadde problemer fordi han brukte for små sko. Med riktig størrelse gikk det mye bedre.

Ellers virket det å skulle starte helt for seg selv litt skummelt i starten – og er noe av det hun gjerne skulle hatt litt mer om i utdanningen. Nå trives hun imidlertid godt som sin egen sjef, selv om det av og til kan føles litt ensomt. Hun har imidlertid egen regnskapsfører, noe det er stor trygghet i.

– Mannen min, som er maler, har tidligere hatt eget firma, slik at han også kunne gi meg litt driftshjelp i begynnelsen. Jeg er veldig takknemlig for hans hjelp og støtte med organisering og drift av klinikken i startfasen, fastslår den autoriserte fotterapeuten.

«Jeg liker generelt å jobbe med huden. Det er interessant å prøve å finne løsninger på de problemene pasientene måtte ha.»

Samtalene

Nok en ting Anna gjerne skulle hatt litt mer kunnskap om, er den psykologiske siden knyttet opp mot yrket. De snakket mye om psykologi og motivasjon under utdanningen, men det blir litt annerledes å møte dette i hverdagen. Hun har så langt ikke hatt problemer i forhold til at enkelte pasienter kan dele litt mye av sin livssituasjon. Det har hun taklet bra.

– Men jeg har tenkt litt på hva jeg skal gjøre om jeg plutselig får en litt ustabil person i pasientstolen? Eller på hvordan jeg skal klare å gi den beste støtte til en pasient i en vanskelig livssituasjon? Motivasjon er også en viktig del av samtalene med pasientene, påpeker Anna.

Det er ellers god trygghet i å jobbe i et bygg med mye annet helsepersonell, slik hun gjør i Sandefjord Helsepark, men i behandlingsrommet er hun jo alene. Det å kunne dele erfaring og kunnskap med kollegaer i Fotterapeutforbundet finner hun også trygghet i.

Få fotterapeuter i Ukraina

Til slutt blir det også naturlig å spørre Anna, som altså jobbet med noe helt annet i Ukraina, om hvordan det er med fotterapiutdanning og fotterapeuter i hjemlandet hennes?

– Da jeg flyttet til Norge for ti år siden fantes det så vidt jeg vet ikke noe slikt som en fotterapi­utdanning i Ukraina. Hadde du inngrodde negler ble du sendt til en kirurg og hudproblemer tok hudlegen seg av. Så finnes det jo de som driver med pedikyr, forklarer hun. Hun har imidlertid googlet litt etter at hun selv ble fotterapeut og funnet ut at det i dag finnes et podiatristforbund i Ukraina, men det er veldig i oppstartsfasen. Så vidt hun vet må podiatrister i Ukraina ha en medisinsk utdanning og hun tror de gjerne prøver å rekruttere sykepleiere. Det finnes etter hvert noen kurs du kan ta i faget, men ingen egen utdannelse. Hun tror det finnes noen få podiatrister i Ukraina, som sannsynligvis har utdannet seg i Polen.

– Jeg er selv veldig glad jeg valgte dette yrket da jeg kom til Norge. Å jobbe som fotterapeut er en takknemlig jobb. Det er hyggelig når pasientene forteller hvordan det har hjulpet dem å få behandling. Hovedtyngden, minst 99,9 prosent av pasientene, er hyggelige, sier fotterapeuten, som også har diabeteskompetanse og som så langt har tatt imot pasienter i alderen tre til 96 år.

Helsefellesskap: Anna Kolesnyk har sin fotklinikk i Sandefjord Helsepark, der en rekke andre helseprofesjoner holder til.