Ingen entydige svar

Av Anette Haugen

De siste tre årene har Norges idrettshøgskole (NIH) på Sognsvann i Oslo vært arbeidsplassen til Hannah Rice. Opprinnelig kommer hun fra England, i tillegg har hun bodd og studert i USA. Da hun fikk mulighet til å begynne i en spennende jobb ved NIH, samtidig med at hun var misfornøyd med det som skjedde rundt Brexit i hjemlandet, valgte hun å flytte til Norge.

Jobben som førsteamanuensis ved institutt for fysisk prestasjonsevne ved NIH, fikk hun på bakgrunn av at hun har en bachelorgrad i matematikk og idrettsvitenskap, en master i idretts- og helsevitenskap og en PhD i biomekanikk med fokus på underekstremi­tetene fra hjemlandet. Hun understreker ar hun ikke jobber klinisk, men er forsker og underviser.

Etter studiene i England tok hun dessuten to postdoktorgrader i USA, der hun blant annet var i kontakt med to personer kjent for sin store interesse for barfotløping, Irene Davis og Daniel Lieberman. Begge har vært medforfattere på en barfot-studie, som vi skal komme tilbake til. (Sjekk eventuelt også lenken: https://www.nature.com/articles/s41598-024-55045-1#ref-CR7)

Belastningsskader

Når vi besøker Hannah Rice på hennes arbeidsplass på NIH, viser hun oss først det store laboratoriet der de tester alt fra toppidrettsfolk til mosjonister, med mål om å finne ut hva som forårsaker belastningsskader i underekstremitetene – og hvordan slike skader kan forebygges.

I tillegg til mange måleinstrumenter og trykkplater til å løpe på, er det blant annet en kjempediger tredemølle i rommet, i tillegg til en tredemølle i mer normal størrelse. På den store tredemøllen kan de teste skiløpere og rullestolbrukere. Hun viser oss også hvordan de bruker EMG (elektromyeografi) ved å sette små elektroder på personene som testes.

Hun understreker at de ikke tester folk som allerede er skadet, men at de tester friske folk, først og fremst de som driver aktivt med idrett, men også militære og mosjonister. Ved mange av de ulike prosjektene de jobber med skjer testingen ved hjelp av manipulasjon, for eksempel ved bruk av ekstra vekt, ulike typer sko og ved å be deltakerne om å veksle på å lande på for- og bakfot. Alt må gjøres med varsomhet, for ikke å forårsake skade.

Kompleks

– Femti prosent av jobben min består i forskning og femti prosent i undervisning. Blant annet underviser jeg i biomekanikk til studenter som tar en bachelor i trening, helse og prestasjon. Jeg har også noen masterstudenter og to PhD-studenter, forklarer Hannah Rice etter at vi har beveget oss inn på kontoret hennes, der hun har et plastskjelett av en fot stående på bordet.

Hun påpeker, slik fotterapeuter vet, at en fot er veldig kompleks og består av mange ledd – og at mange av belastningsskadene man får i underekstremitetene skjer i metatarsalen (mellomfoten), tibia (skinnbenet), i tillegg til akilles. Belastningsskader handler ofte om løpsskader, men det kan også skje ved gange, spesielt hos idrettsfolk og militære.

Selv om Hanna Rice vanligvis ikke forsker spesielt på dette med å løpe eller gå barfot, kan det i flere av prosjektene deres være praktisk at testpersonene løper barfot, slik at de kan få plassert en rekke reflektive markører på mange av de ulike leddene/benene i foten.

– Under testing måler vi trykket under hele foten og undersøker spesielt hvordan de små benene i foten beveger seg. Hvis vi skal teste og se bevegelsen i hvert enkelt ledd, kan ikke personen ha på sko. Klistrer vi markørene på skoen, noe det også hender vi gjør i noen prosjekter, får vi helt annen informasjon, fastslår hun.

«Å jobbe med foten, som er en så sammensatt og kompleks kroppsdel, er undervurdert.»

På forfot

Fra tiden Hannah Rice var PhD-student i Storbritannia, lærte hun blant annet at det kan se ut til at norske løpere er trent opp til å løpe på forfot i mye større grad enn det som er vanlig i mange andre land. Hun forteller at 75-ish prosent av folk i hele verden treffer med hælen.

– Per nå er det ikke noe av forskningen som peker på at det er noen forskjell verken på skader eller prestasjoner i forhold til om du lander på forfot eller hæl. Når man skal øke hastighet og akselerer, da løper imidlertid de fleste på forfot, forklarer forskeren og legger til:

– Om man av en eller annen årsak skulle ønske eller ha behov for å endre løpestil, da er det svært viktig med en gradvis tilvenning for å hindre skade. Det samme gjelder om man skal begynne å trene eller starte med annen trening enn man tidligere har gjort.

Lite bevis

Tilbake til barfottrening, så er Hannah Rice klar på at forskningen ikke har gitt noen entydige svar, så det finnes lite konkrete bevis på om det å gå eller trene barfot har noen effekt i forhold til å forhindre skade.

Noen studier har det riktig nok vært gjort, slik som det tidligere nevnte barfot-studiet til Harvard-professor Dan Lieberman fra 2010. Der studerte de et samfunn i Kenya hvor de vokste opp og løp uten sko – og sammenlignet deres løpestil med personer som brukte sko.

Studien viste at de som løper barbeint lander lenger frem på foten, mens de som løper med sko ofte lander med hælen først. Det ble videre påpekt at hvordan foten lander kan påvirke kraft, ankelbelastning og knebelastning – og at flere trenere og løpere mener at det å lande langt frem på foten er det ideelle, fordi det kan være mer effektivt og minimere skade.

Hannah Rice mener imidlertid at studien har en del svakheter, blant annet manglet det en kontrollgruppe og utvalget som ble testet var litt tilfeldig.

Skadet før også

Man kan gjerne spekulere i hva som er mest naturlig og sunt, å gå barfot, med barfotsko eller andre minimalistiske sko, men Hannah Rice tenker at i et samfunn som vårt, i 2025, er det viktigste at folk beveger seg – og at de finner sin måte å gjøre det på, på best mulig måte.

Noen peker på at vi er født barfot og at folk ikke fikk belastningsskader for 1 000 år siden, men det er ikke riktig. Her viser hun til en nylig publisert artikkel om funn av et fossil av en fot som er cirka 290 000 år gammel. Der er det påvist belastningsskade i et metatarsalben. (Se lenken: https://www.nature.com/articles/s41598-024-55045-1#ref-CR7)

Hun er ellers helt enig med fotterapeuter som påpeker at det er viktig å finne sko som passer for hver enkelt fot og person – og at det er mulig at skotypen kan påvirke aktivering av musklene, men vi vet ikke hva som er fordeler og ulemper med dette på sikt. Nettopp derfor er det viktig å måle og teste, for å finne ut hvordan man best kan forebygge skader for hver enkelt person og for alle typer løpestil.

– Hvis noen blir veldig ivrige og gjør mye av noe, om det er å løpe barfot eller med en ny sko, så er tilvenning det aller viktigste for å forhindre skade. Å jobbe med foten, som er en så sammensatt og kompleks kroppsdel, er undervurdert. Jeg håper forskningen vil bidra til at vi finner flere svar rundt løpsstil, gange og belastningsskader i framtiden, sier Hannah Rice.