Av Anette Haugen

Under fjorårets fagkongress kunne deltakerne høre KI-forsker, lege, techgründer og forfatter Ishita Barua (37) snakke om: «Omsorg i algoritmenes tidsalder: Hva betyr kunstig intelligens for fremtidens helse?», et tema hun kan mer om enn de fleste.

Foruten å ha en doktorgrad i kunstig intelligens, har Ishita ­Barua blant annet vært gjesteforsker ved Harvard Medical School – og i 2024 mottok hun H.M. Kongens gullmedalje for sin forskning. Til daglig jobber hun som førsteamanuensis i KI ved Universitetet i Agder og hun er også forfatter av bestselgeren «Kunstig intelligens redder liv». (Les mer om Ishita Barua og hennes bakgrunn i egen ramme.)

Fotterapeuten har, som tidlig­ere lovet, gjort et intervju med KI-forskeren om hennes tanker om hvordan KI best kan benyttes innenfor helsesektoren framover og innen hvilke felt hun tror det vil få størst betydning. Vi gjengir også en artikkel fra «Hud & Helse», hvor hun går nærmere inn på hudfaget – og der Ishita Barua også forteller om hvordan hun selv opplevde at KI feiltolket data, slik at hun fikk en feilaktig øyediagnose hun ikke har.

Behov for å bli bedre

Før vi går inn på Ishita Baruas tanker om nytten av KI innen helsesektoren i fram­tiden, lurer vi imidlertid på hvordan hun endte opp med å ta en doktorgrad og bli så interessert i dette feltet. Hun forklarer:

– Jeg var i utgangspunktet sykehuslege og spesialiserte meg innenfor gastromedisin. Der så jeg at vi slet med å fange opp flere av forstadiene til tarmkreft. Da det dukket opp et lite forsknings­prosjekt som skulle hjelpe leger til å se bedre forskjell på ulike polypper, ble jeg interessert.

– Egentlig ble jeg frarådet å hoppe på det, siden det ikke lå nok penger i forskningsprosjektet til en hel doktorgrad, men som forhenværende gamer undret jeg meg over at det var bedre teknikk til ­rådighet for videospill enn for ­legevitenskapen.

Selv om Ishita Barua ikke kom til «dekket bord» med ferdige ­planer og finansiering for en doktorgrad, slik det er vanlig, var ­interessen hennes for feltet så stort at hun likevel klarte å bygge opp prosjektet til å bli en hel doktorgrad. Dette var for øvrig tilbake i 2018, da ingen snakket om KI.

– Jeg hadde rett og slett behov for å bli bedre på feltet jeg jobbet med, slik at feilraten på de medisinske vurderingene ble så liten som mulig. Jeg følte ikke at jeg kunne ha på samvittigheten at noen fikk tarmkreft fordi jeg ikke hadde fanget opp forstadier til ­sykdommen, sier hun.

Allment tilgjengelig

Selv om KI – eller AI på engelsk – er begrep de fleste av oss først har blitt kjent med de siste årene, er det å forske på og bruke IT-teknologi til viktige fremskritt innenfor helsesektoren selvsagt noe som har vært gjort i mange år allerede. Forskjellen er bare at verktøyene nå er blitt mye bedre.

En av de første gangene Ishita Barua kan huske at begrepet KI ble allment brukt innenfor helse­sektoren her hjemme, var da ­Vestre Viken høsten 2023 la fram et program for bruddtolkning på røntgenbilder ved hjelp av KI.

På samme tid har begrepet KI nå blitt viden kjent, ikke minst gjennom ChatGPT, som har gitt «hvermansen» tilgang til en chatbot og et verktøy som enkelt kan hjelpe oss med å lage både tekster, bilder og videoer. Gjennom ulike transkripsjonsverktøy, som tar opp det du sier, kan vi også få hjelp til å skrive for eksempel en pasientjournal bare ved å lese inn det vi vil ha nedskrevet.

Så gjelder det å kontrollsjekke etterpå at alt er riktig. Det gjelder ved all bruk av KI – så må man i etterkant selv vurdere om kontrollen av svarene/dataene tar lengre tid enn om man ikke hadde brukt KI.

«Som forhenværende gamer undret jeg meg over at det var bedre teknikk til rådighet for videospill enn for ­ legevitenskapen.»

Fallgruver

For selv om KI kan være et fantastisk verktøy, minner Ishita Barua om at det også ligger en del fallgruver i bruken av den nye teknologien, spesielt trekker hun fram hallusinering i språkmodeller.

– Språkmodeller som ChatGPT gjør statistiske beregninger av hva det neste ordet i setningen skal være. Og da kan det genereres svar som fremstår plausible og høres sanne ut, men som i virkeligheten er usanne. Dette kalles hallusinering i språkmodeller. Selv om man ikke ønsker at hallusinering skal skje når man bruker ChatGPT, er det en del av designet – hallusinering er det som på mange måter gjør disse generative KI-modellene så gode på å generere tekst, for­klarer hun, og legger til:

– Men innenfor legemiddel­utvikling kan hallusinering plutselig komme til nytte. Der ønsker man å lage nye hypoteser og gjerne de som er så kreative at vi mennesker sliter med å komme på dem selv. Her kan hallusinasjon være til nytte og gi oss hypoteser som vi ikke selv ville kommet på. Disse hypotesene kan man da teste ­videre i laboratorier, før man ­senere går videre til kliniske s­tudier på ekte pasienter.

Ishita Barua har som sagt selv opplevd å få stilt en feil medisinsk diagnose gjennom KI-bruk, noe som for eksempel kan skje om du er en minoritet og KI-modellen som brukes har hatt begrenset ­statistikk, slik at den ikke er godt nok trent på å lese og tolke data for det store mangfoldet. (Du kan lese mer om dette i den etterfølgende artikkelen.)

Nobelpriser

Under foredraget Ishita Barua holdt på Fotterapeutforbundets fagkongress i september 2025, fortalte hun også at mange av Nobelprisene som deles ut i dag gis til KI-forskere, til tross for at det ikke finnes en egen kategori for dette. Nobelprisene for 2024 i kjemi og fysikk ble for eksempel tildelt ­KI-forskere, hvor ­konsekvensene av hva de har oppdaget har stor ­betydning for helsesektoren.

Noe annet hun fortalte var at man ved tidligere store, medisinske gjennombrudd ofte har vært velsignet med en stor porsjon flaks for å nå dit man har, slik som da ­antibiotika ble oppdaget i 1928 av den skotske legen og bakteriologen Alexander Fleming.

– Da han var i ferd med å dyrke bakteriekulturer i såkalte agar­skåler og dro på ferie midt i prosessen, oppdaget han noe uventet da han kom tilbake. I stedet for en tett oppblomstring av bakterier, slik han hadde forventet, var ­enkelte områder i skålene helt fri for vekst. Det viste seg at sopp­sporer, sannsynligvis blåst inn fra et nabobygg, hadde landet i skålene og begynt å vokse, forteller hun, og fortsetter:

– Rundt muggen var bakteriene forsvunnet, som om soppen holdt dem unna. Dette fikk Fleming til å innse at muggen produserte et stoff som kunne drepe bakterier, noe som senere ble kjent som penicillin. Oppdagelsen av antibiotika ville naturligvis ikke ha skjedd om Alexander Fleming ikke visste hva han skulle se etter, men det måtte en god porsjon flaks til. Med KI trenger vi ikke å være så avhengige av flaks for å oppdage nye legemidler.

«Innenfor legemiddelutviklingen kan det noen ganger også være en fordel at generativ KI kan «hallusinere» nye molekylstrukturer i ­betyd­ningen å skape originale forslag vi ­mennesker ikke ville kommet på selv.»

Fotterapeuter og KI

På spørsmål om på hvilken måte og på hvilke felt Ishita Barua tror KI kan bli et nyttig verktøy for fotterapeuter framover, svarer hun:

– For eksempel kan man lage en chatbot-tjeneste, der pasientene kan få tilpassede svar på noen av de vanligste spørsmålene de måtte ha. Noen kan også ha glede av å lage et KI-verktøy for tilpasning av arbeidsrutiner og turnus. Man kan også bruke KI som en klinisk ­beslutningsstøtte for å få hjelp og støtte til å sette diagnoser.

Hun tror samtidig ikke at det er noen umiddelbar fare for at KI eller humanoider (menneskelignende roboter) skal overta og erstatte fotterapeuter eller andre klinikere.

– Jeg tror folk liker å gå til ­fotterapeut. Humanoider er uansett ikke gode nok til å gjøre de samme vurderingene som dere gjør – og hvor skulle i så fall ansvaret ligge ved feilvurderinger? På dokumentasjonsfronten kan det imidlertid være mye hjelp å få fra KI, fastslår hun.

Hun avslutter med å sammenligne KI med elektrisitet. Vi er bare i starten og det vil skape mange ringvirkninger. Innenfor helse­sektoren tror Ishita Barua at vi vil se den største utviklingen innen laboratoriefag og legemiddelindustrien. I tillegg tror hun klinikere kan få gode verktøy til å støtte dem til å ta bedre beslutninger – og til å bli kvitt en del tidstyver.