Forbundsleder ved millenniumskiftet

Siden Fotterapeutforbundet ble stiftet i mars 1952, under navnet Norsk Fotpleierforbund, har 21 ulike styreledere sittet ved roret. Fotterapeuten har tatt en prat med Mona Sevlejordet, som satt der ved millenniumskiftet sammen med dagens «kaptein» Inger M. Paulsen.

Tekst og foto: Anette Haugen

Det er en solfylt dag helt i slutten av mars og Fotterapeuten har tatt en tur til Holmestrand, der tidligere forbundsleder Mona Sevlejordet (62) bor. Etter å ha vært aktiv i Vestfold krets i flere år, blant annet som leder, satt hun en kort periode som sentralstyre­leder fra 1999 til år 2000. Mona jobber fremdeles i yrket hun elsker, med klinikk på aktivitetssenteret i Horten. Også dagens sentralstyreleder, Inger M. Paulsen (64), tilhører Vestfold krets. Mange aktive fottera­peuter kommer derfra, kanskje ikke så rart, med gode utdanningsmuligheter i nærheten. Med kun en trekvarters togreise mellom Sandefjord og Holmestrand, ble også hun med til Holmestrand for en hyggelig prat om både yrket og forbundet før og nå.

Litt tilfeldig

Mona Sevlejordet tar imot oss i det koselige huset hun leier sammen med mannen sin litt utenfor Holmestrand. De bor «litt på landet», sammen med 10-15 kaniner. Vi får etter hvert vite at en av hennes store hobbyer, i tillegg til geocoaching, er kaninhopping. Huset er fullt av pokaler og utmerkelser. Hun ble faktisk norgesmester i kaninhopping for veteran­er nå i 2022. Dette er noe hun har drevet med de senere årene, men vi skal naturlig nok først tilbake til starten, for å høre litt om hvorfor hun utdannet seg til fotterapeut. Utdanningen tok hun i 1986 ved Sandar yrkesskole i Sandefjord, der de den gang hadde en offentlig fotterapilinje. I tillegg til at du først måtte ha ett års grunnkurs i helsefag, var utdanningen den gang på ett år. Hun forklarer at det var litt tilfeldig at hun endte opp med å gå fotterapilinjen. Før hun begynte på yrkesutdannelsen, hadde hun jobbet med litt ulike ting, foruten å være hjemme som husmor med et lite barn. – Jeg hadde blant annet prøvd meg litt som hjelpepleier og på sykehjem, men det var ikke helt noe for meg, selv om jeg trivdes med å jobbe med eldre. Jeg tenkte litt på hudpleie, men etter å ha snakket med en person på en klinikk i Drammen, som påpekte at «hud var alt for mye luksus, men at fotterapi var et yrke det ville bli behov for», tok jeg det valget og har aldri angret, sier den tidligere forbundslederen.

Flyttet til Odda

Etter endt utdannelse jobbet Mona litt som vikar i yrket, før hun påsken 1987 tok med seg datteren og flyttet til Odda på Vestlandet. Der hadde hun fått jobb på sykehjemmet. Det vil si, hun jobbet som selvstendig næringsdrivende, men kommunen sto for lokalene hun hadde i hovedetasjen på sykehjemmet, der hun tok imot pasienter fra et stort område. – Jeg var den eneste fotterapeuten i hele Hardanger, så pasientgrunnlaget var enormt. Sykehjemmet lå i tilknytning til sykehuset, der de hadde en avtale med Trøndelag om hofteoperasjoner. Ofte kom også de pasientene innom meg før de dro hjem igjen, forteller den autoriserte fotterapeuten, som medgir at det var ganske tungt å jobbe på et sykehjem. Det endte med at hun brant seg litt ut, så etter drøye seks år flyttet hun tilbake til Vestfold i 1993. Hun la da yrket delvis på hylla i halvannet år, i en periode hun fikk et barn til og ellers drev med litt vikarjobbing for en fotterapeut hun hadde tatt utdanningen sammen med. Hun jobbet også litt som ambulerende fotterapeut i Holmestrand og som vikar i Oslo.

Lærerjobb

På et tidspunkt, på slutten av 90-tallet, fikk Mona anledning til å vikariere som lærer i praksis ved fotterapiutdanningen, først ett år i Sandefjord, deretter ett år ved Rosenvilde videregående skole utenfor Oslo. Det trivdes hun godt med. Hun hadde lyst til å ta en utdannelse som lærer, men det ble litt for omfattende til at hun satte i gang. – Det var veldig lærerikt å jobbe som lærer. På den tiden hadde vi fått reform-94 og fotterapiutdanningen var over to år. I Sandefjord underviste jeg 2. klasse i praksis. Det var åtte elever innen alle aldre, der noen kun tok faget for å få poeng til den utdanningen de egentlig ville inn på, men de andre var svært seriøse, sier hun og legger til: – I undervisningen kom hele perspektivet fram, hvordan alt i kroppen henger sammen. Det er jo også slik at for noen pasienter er fotterapeuten kanskje den eneste de snakker med om en del private ting, saker de ikke åpner seg om for familien en gang.

Nåværende jobb

I dag jobber Mona Sevlejordet på Horten aktivitetssenter, der hun har vært siden 2005. Hun jobber også her som selvstendig næringsdrivende fotterapeut, men under avtale med kommunen. Hun slipper å betale husleie, telefonutgifter og en del andre løpende utgifter, men samtidig er det kommunen som fastsetter prisene hun kan ta. Noe annet kommunen bestemmer, er at hun og de andre må søke på egen jobb på ny etter en periode på mellom fire og seks år. Da må de til og med inn til nytt intervju. Hun er i midten av en slik prosess nå, noe som er slitsomt, men hun håper å få fornyet «ansettelsen» nok en gang. Gjennom alle årene i yrket har hun tross alt opparbeidet seg et godt renommé blant pasientene. Det blir nok uansett siste gang hun søker på nytt. For om fire år er hun 67 år og kan feire 40 årsjubileum i yrket hun aldri har angret på at hun valgte. Til tross for at hun elsker jobben sin, er det likevel en tid for alt, så da tenker hun det er på tide å gi seg, for kanskje å bruke enda litt mer tid på familie, sine kjære kaniner og andre hobbyer.

Kollegaer i forbundet

Til nå har vi stort sett snakket om det som har vært yrkesrelatert, derfor er det på tide å høre litt om når og hvorfor Mona først engasjerte seg i Fotterapeutforbundet, der hun meldte seg inn allerede da hun begynte å jobbe ved sykehjemmet i Odda på Vestlandet. Der tilhørte hun kretsen i Hordaland, som hadde jevnlige møter i Bergen på tirsdagskvelder. – Jeg dro på ett kveldsmøte, men det tok meg tre og en halv til fire timer hver vei med bil og ferge, så jeg fikk dem til å begynne å ha møtene på lørdager slik at jeg kunne delta. Det var veldig viktig for meg å treffe de andre i kretsen og diskutere det yrkesfaglige. Jeg jobbet alene, dekket et område med 25 000-30 000 innbyggere og var ganske nyutdannet, sier hun. I tillegg til nytten hun dro av faglige diskusjoner og møter med kolleger under kretssamlingene, benyttet Mona seg også av kompetansen i sekretari­atet, som den gang holdt til i Kristiansand. Hun tok en del telefoner og fikk hjelp av ham som jobbet som sekretær for forbundet på den tiden.

Forbundsleder

Da Mona flyttet tilbake til Vestfold i 1993 ble det naturlig å engasjere seg også i kretslaget der, og etter hvert ble hun valgt som leder i Vestfold krets. De hadde jevnlige møter på Flykafeen, der de også hadde temamøter. Blant annet husker hun godt et fint temamøte med fysioterapeut Håvard Kristiansen fra Sandefjord. Det var under tiden som aktiv kretsleder at hun også ble valgt inn som forbundsleder i 1999. Før hun ble valgt hadde hun blant annet jobbet mye med noen regnskaps/budsjettsaker på oppdrag fra styret, så da hun ble forespurt om å stille som leder av sentralstyret, takket hun ja og ble valgt. Det var imidlertid en ganske turbulent tid for forbunds­ledelsen, der det var vanskelig å sitte som leder, derfor valgte hun å trekke seg allerede etter ett år. I løpet av året som forbundsleder rakk hun likevel å jobbe med mange tunge saker, blant annet innen diabetesproblematikken. Yrkesgruppen ble på denne tiden også akseptert som en faginstans for Medisinsk råd. I tillegg til dette sto hun ansvarlig for en fagkongress i Bergen og det var en del annen reisevirksomhet med foredrag, blant annet til Bodø og Molde. Hun hadde også faste kontordager ved sekretariatet, som på denne tiden var flyttet til Oslo.

Sko og diabetes

Etter at hun trakk seg som leder, tok Mona seg en god pause fra forbundsarbeidet, men hun forble medlem og fikk samtidig god støtte fra sine kolleger i Vestfold krets. Jobbmessig sammenfalt perioden med tiden hun jobbet som lærer, der hun som sagt trivdes veldig godt. På spørsmål om hun har hatt noen spesielle hjertesaker gjennom årene, svarer hun: – Allerede i 1986, da jeg tok utdanningen, var jeg klar på at vi måtte bli kvitt stempelet som fotpleier. Andre hjertesaker er diabetesproblematikken og sko. Under utdanningen skrev jeg hovedoppgaven min om skorelaterte problemer. Om jeg ikke reklamerer så mye med det, kan jeg også lage såler og jeg har dessuten tatt modulene i biomekanikk. Den autoriserte fotterapeuten blir ivrig når hun snakker om sko. Hun forteller flere historier, blant annet om pasienter som kommer tilbake med de samme skoene, selv om hun forklarer at de må bytte dem ut for å bli kvitt sine problemer. Det er naturligvis pasienten som må ta valget og det er de som betaler for en ny time. En annen historie hun forteller handler om en dame som brukte størrelse 42/43 og slet med å få store nok sko. De var alltid litt for små, derfor hadde hun problemer med stortåa. I sin faste skobutikk fikk hun beskjed om at hun ville «gå dem til». Sko kan kanskje «bli gått til» litt i bredden, men aldri i lengden. Det viste seg at butikken ikke hadde større størrelser. Da gikk pasienten etter råd fra sin fotterapeut til en annen butikk og fotproblemet var løst.

Mye til felles

Mens Mona Sevlejordet har fortalt om sitt engasjement som fotterapeut, lærer og innen forbundet, har Inger M. Paulsen nikket gjenkjennende til mye, kommentert og også trukket inn litt om dagens situasjon. De har mye til felles, både privat, som gleden og interessen for dyr, og faglig, slik som interessen for sko og såler – og hva sko betyr for hele kroppen. Det er imidlertid også en del ulikheter, blant annet når det gjelder veien inn i yrket og hvor lenge de har holdt på. Inger fikk sin autorisasjon som fotterapeut først i januar 2016, etter å ha tatt utdanningen ved Kompetansebyggeren i Tønsberg. Hun er sosionom i bunn og har mange år bak seg med ledererfaring, blant annet som kultursjef i Fylkeskommunen. – Årsaken til at jeg valgte å ta utdanningen for å bli fotterapeut, var at jeg hadde et ønske om å jobbe selvstendig og bestemme min egen arbeidstid. Jeg kartla mulighetene og fant ut at det å drive min egen fotklinikk var noe jeg kunne trives med, forklarer hun.

Ledererfaring

Den nye yrkeshverdagen til Inger ble imidlertid ikke helt som hun hadde tenkt. Allerede kort tid etter at hun i januar 2016 sto med sin autorisasjon i hånden og så smått hadde begynt å jobbe i egen klinikk, ble hun kontaktet med beskjed om at de trengte noen med ledererfaring til å sitte i Fotterapeutforbundets styre. I april samme år ble hun valgt inn som forbundsleder. – Frikjøpet som leder var den gang på 50 prosent, nå er det på 60 prosent. I stedet for å jobbe fem dager i uken i klinikken, jobbet jeg der først to dager i uka, nå har jeg gått ned til halvannen dag i uka. Før pandemien var jeg to dager i uka på forbundets kontor i Oslo, der det er flott arbeidsmiljø sammen med alle de andre forbundene under Delta. Framover kommer jeg igjen til å være mer i Oslo. Det gleder jeg med veldig til, påpeker Inger. Samtidig som hun takket ja til å bli forbundets nye leder i 2016, var hun klar på at om hun hadde mye ledererfaring, hadde hun på det tidspunktet minimalt med yrkeserfaring som fotterapeut. Det hadde imidlertid de andre i styret, slik at hun hele tiden har hatt et sterkt styre bak seg. Det har hun fremdeles, selv om det helt naturlig har vært noen utskiftninger siden hun startet. Hun understreker at det er viktig med et styre som jobber godt sammen. Inger fastslår dessuten at selv om intensjonen var å drive en liten klinikk, angrer hun ikke på at hun takket ja til den utrolige spennende jobben som leder av Fotterapeutforbundet.

Går framover

Gjennom samtalen vår, der vi nå har flyttet oss fra stuebordet og en kaffekopp til spisebordet med deilige, hjemmelagde smørbrød, har de to fotterapeutene ivrig diskutert faget sitt. Begge ivrer for alt som er relatert til sko, såler og at alt i kroppen henger sammen. De har også begge mange positive opplevelser når det gjelder et godt samarbeid med diabetes­teamet i Tønsberg. Når det gjelder fagforeningsarbeidet har de også jobbet med mange av de samme sakene, slik som å få refusjon for fotbehandlinger for pasienter med diabetes og med å få til en universitetsutdanning for å videreutvikle yrket. Selv om dagens sentralstyre fortsatt jobber med de samme sakene som ved millenniumskiftet, mener ingen av dem at det står i stampe. Det er en utvikling der, selv om det tar tid. – Nå har vi fått til et godt samarbeid med NIFS i tillegg til Diabetesforbundet når det gjelder å ha en felles front om å få refusjon for pasienter med diabetes. Ved å halvere dagens antall av fotamputasjoner, som er på cirka 500 årlig, vil samfunnet spare 250 millioner kroner. Jeg har en tro på at vi skal få til dette, selv om det sikkert ikke blir til neste år, påpeker Inger. Også utdanningen har stått på agendaen fra før Monas tid i forbundsstyret, men om også det er en sak som tar tid, er det en progresjon der, samtidig som yrket hele tiden utvikler seg. De er begge helt overbevist om at fotterapiyrket har en fin framtid foran seg. – Det er tunge saker vi har jobbet med. Derfor er det viktig ikke å gi seg, i tillegg til at man hele tiden må tenke nytt. Da får man resultater til slutt, er Mona og Inger enige om.

Ses på fagkongressen

Det er på tide å takke for seg, men før vi drar må vi ut å hilse på alle kaninene, som bor i hvert sitt bur i et felles skjul ute i hagen. Det er en flott og utrolig nusselig gjeng, der flere av dem har jobbet hardt sammen med Mona for å vinne priser i kaninhopping. Inger forklarer at hun, i tillegg til hunder, har høner. Det er også en koselig hobby, selv om hun ikke akkurat har planer om å konkurrere med dem. Vi avtaler å møtes igjen på høstens fagkongress, der 70-årsjubileet skal feires. Det gleder Mona seg til. Hun var også til stede under 60-årsmarkeringen. De er begge stolte av sitt lille, store forbund, som de synes får utrettet mye, til tross for at de ikke er så mange med sine vel 1000 medlemmer. Rekruttering står derfor også på agendaen, med et hårete mål om å få med alle autoriserte fotterapeuter i hele landet.

Hyggelig: Tidligere forbundsleder Mona Sevlejordet og dagens forbundsleder Inger M. Paulsen har en hyggelig prat om forbundet og yrket før og nå.
Felles saker: Utdanningen og refusjon for pasienter med diabetes er to tunge saker som Fotterapeutforbundet har jobbet med lenge, både da Mona var leder og nå.
Velkommen: Mona Sevlejordet tar imot oss i sitt vesle hus utenfor Holmestrand.
Pokaler: En av Monas store hobbyer er kaninhopping, noe huset bærer preg av med alle pokalene og utmerkelsene. Blant annet er hun norgesmester for veteraner.
Nusselige: Mona viser oss inn i «kaninhuset» der alle kaninene har hvert sitt bur. Her holder hun premiekaninen Sara i hendene.
Felles saker: Utdanningen og refusjon for pasienter med diabetes er to tunge saker som Fotterapeutforbundet har jobbet med lenge, både da Mona var leder og nå.
Glade i dyr: Både Mona og Inger er veldig glad i dyr. Mens Mona har kaniner – her med gode, gamle Pox – har Inger høner og hunder.