– Førti år med føtter

Samtidig med at Fotterapeutforbundet feirer sine 70 år, har fotterapeut Torild Tjensvold sitt eget jubileum i år – etter å ha jobbet med føtter i førti år. Når hun pensjonerer seg den 15. juni, har hun selv sørget for å rekruttere en tidligere pasient til å overta klinikken sin.

Tekst og foto: Anette Haugen

Utstyret: Torild er opptatt av kvalitet på utstyret hun bruker. Det har både med egen helse og arbeidsstilling å gjøre og at det er mer effektfullt.

Kalenderen viser april og påsken står for døren. Fotterapeuten har tatt turen til Vestlandet, nærmere bestemt til Jørpeland, for å besøke autorisert fotterapeut og sentralstyremedlem Torild Tjensvold (65). Hun er født og oppvokst her, har bodd her store deler av sitt liv og har drevet sin egen fotklinikk i den vesle byen med i underkant av 8000 innbyggere i over 30 år. Torild har hentet oss på Sola flyplass og nå er vi på vei ned i den nesten 15 kilometer langhttps://fotterapeuten-digital.no/wp-admin/post.php?post=2447&action=edit#e Ryfylke­tunnelen, som skal ta oss under sjøen og til Jørpeland. Den åpnet på årets nest siste dag i 2019 og er per nå verdens lengste og dypeste undersjøiske tunnel. Torild medgir at ting har blitt litt enklere nå som de slipper å ta fergen inn til Stavanger og Sola.

Ved sjøen

Etter 35-40 minutter er vi framme i Jørpeland. Første del av intervjuet skal vi gjøre hjemme hos Torild, i huset hun eier sammen med sin mann. Det ligger helt nede ved vannet, der de både har sin egen lille strand, båt og sitt eget ganske store naust. Om det blåser litt kaldt, er det blå himmel og sola varmer. Det er ikke så vanskelig å forstå at hun trives her. Hun ønsker velkommen inn – og i første etasje forstår man raskt hva som er en av de store hobbyene hun og mannen hennes deler. Rommet er dekorert med et sebraskinn, en utstoppet bjørn, støttennene til en elefant, to store utstoppede bøffelhoder, et vortesvinhode og mye mer. Begge jakter, selv om mannen hennes har vært på flere jaktturer enn henne. Natur og hytteturer er en annen stor interesse. De har to hytter oppi fjellet, ikke så langt unna der de bor. Dit skal de med barn og barnebarn nå i starten av påsken. Etter en liten kjøretur tar de båt over et vann, om været tillater, før det er rundt en time å gå, litt avhengig av hvilken hytte de velger. Dette er et liv de begge elsker.

Starten

Det er fascinerende å høre på når de forteller om sine turer, men vi må ikke glemme hvorfor vi har kommet. Vi skal snakke om føtter og Torilds førti år innen yrket hun elsker. Det første vi lurer på er selvfølgelig hvorfor hun valgte å ta utdannelse som fotterapeut, etter at hun først hadde utdannet seg til hjelpepleier i 1978 og begynte å jobbe som det. – Da jeg tok hjelpepleierutdanningen var den privat. Den befant seg i Haugesund og var drevet av sanitetsforeningen der. Vi holdt til i kjelleren på revmatismesykehuset. En dag kom det en fotpleier til skolen for å vise litt fotbehandlinger. Det tente gnisten og jeg kjøpte allerede da litt utstyr, slik som en tang, en skalpell etc, forteller hun. Etter å ha jobbet litt på sykehus, fant hjelpepleieren ut at det skulle opprettes en fotterapilinje ved Hinna videregående skole, forløperen til det som i dag er Jåttå. Slik ble det til at Toril ble én av elevene ved det aller første kullet som ble uteksaminert ved Hinna/Jåttå. Det var imidlertid ikke helt ukomplisert å komme inn. – Jeg søkte, men da jeg ikke hørte noe ringte jeg opptakskontoret. Der fikk jeg beskjed om at jeg manglet det første året som krevdes med helse- og sosialfag. Derfor sto jeg ikke en gang på den offisielle ventelisten. Disse fagene hadde jeg alt fra hjelpepleierutdanningen, men problemet oppsto fordi utdanningssystemet var endret, forklarer fotterapeuten, som likevel greide å argumentere slik at hun kom inn og ble ferdig utdannet fotterapeut sommeren 1982.

Første jobb

Mens Torild gikk på Hinna videregående ble skolen kontaktet av en fotterapeut som skulle ut i fødselspermisjon. Torild ble spurt om hun var interessert og startet da etter endt utdanning opp som én av to selvstendige fotterapeuter på Hillevåg fotklinikk i Stavanger. I samme periode som hun tok fotterapiutdanningen giftet Torild seg i 1981, mens hun fikk sitt første av tre barn i 1987. Etter ni år på Hillevåg valgte Torild og hennes daværende mann å flytte til Jørpeland i 1991, slik at Torild kunne starte opp klinikk her. Samtidig meldte det tredje barnet sin ankomst. I sin nye klinikk fikk Torild overta noen pasienter etter en omreisende fotpleier som hadde tilbudt fotbehandlinger i hele Rogaland fylke via sanitets­foreningen. Jørpeland var dessuten et akkurat passe lite/stort sted til at jungeltelegrafen gikk om at «nå var det kommet en fotterapeut til Jørpeland.» Derfor har hun knapt drevet med markedsføring.

Fotterapiklinikken

Torild kalte klinikken sin for Fotterapiklinikken, som hun drev i de samme lokalene de første 17 årene. Da ble leiekontrakten sagt opp, slik at hun måtte finne nye lokaler. Det fant hun sentralt i sentrum, der klinikken nå har ligget i 14 år. Hun har for det meste jobbet alene, med unntak av de siste fire årene. Da har hun hatt litt hjelp. Torild forteller: – For cirka seks år siden var det en av pasientene mine, Monica Naustvik Lilleland, som fortalte at hun var hjelpepleier og blant annet jobbet på syke­hjemmet. Der ble det litt småstell av føtter, selv om det var begrenset hva de hadde lov til å gjøre. Hun trivdes med å jobbe med føtter. Spontan som jeg er, sa jeg at hvis hun ville utdanne seg til fotterapeut, så kunne hun få overta min klinikk når jeg skulle pensjonere meg. Søknadsfristen for videregående skole var på det tidspunktet egentlig ute, men Torild kastet seg rundt og ringte til Jåttå. De skulle ha en liten gruppe fotterapielever som skulle starte den høsten og det var plass til en elev til. Torild ringte dermed til Monica, som sendte inn sin søknad og begynte på den toårige fotterapilinjen samme høst.

Spesialisering

Etter at Monica fikk sin autorisasjon gikk Torild ned fra å jobbe fire til tre dager i uken, mens Monica overtok noen av pasientene og jobbet i klinikken når Torild hadde fri. Dette har vært en fin overgang, som vi skal komme nærmere tilbake til litt senere, når vi skal forflytte oss til klinikken for siste del av intervju­et. Først skal vi litt nærmere innpå hva Torild gjennom sine 40 år i yrket har brent mest for og hva hun har spesialisert seg i. Hun tok for flere år siden videreutdanning i diabetesfoten og har mange pasienter med diabetes. Én av dem skal vi treffe litt senere. Hun har også tatt modulene i biomekanisk terapi, i tillegg til en rekke kurs opp gjennom årene. Noe annet hun har spesialisert seg i er neglekorrigering ved hjelp av ortonyxi. Det er ikke så mange i området som setter på stålbøyler, derfor har hun også en del pasienter som kommer fra steder litt lengre unna. Ellers har hun gjennom førti år med føtter naturligvis bred erfaring i det meste innenfor faget. Her kommer Torild på at hun selvfølgelig må nevne at hun én dag i måneden de siste 30 årene har dratt til nabokommunen Hjelmeland. Da har de en såkalt diabetesdag, der pasienter med diabetes kan besøke kommunelegen, en sykepleier og henne som fotterapeut, som et forebyggende tiltak. I starten dekket kommunen halve fotbehandlingen for pasientene. Det gjør de ikke lenger, men mange kommer likevel. Det er et populært tilbud.

Kretsen

Så er det på tide å snakke litt om Torilds aktivitet i forbundet, for allerede da hun fikk sin autorisasjon meldte hun seg inn i Fotterapeutforbundet. Hun ble fort aktiv i Rogaland krets. Det faglige og sosiale fellesskapet der har betydd enormt for henne. Noen av kollegaene har hun kjent i 30-40 år, og hun har selv både vært styremedlem og kretsleder i Rogaland. – Vi er ikke konkurrenter, men kollegaer. Hvis det er noe en av oss lurer på, er det bare å ta opp telefon­en å ringe. Vanligvis har vi fire samlinger i året og årsmøter hvert annet år. De har vært holdt både i Egersund, Haugesund og Stavanger, gjerne med en fagdag i forkant. Vi har også vært på turer til blant annet Riga og København, forteller hun. Den erfarne fotterapeuten fikk så på et tidspunkt spørsmål om å sitte i valgkomiteen til sentralstyret. Gjennom det vervet ble hun bedre kjent med de som satt i sentralstyret og ble etter hvert selv spurt om å stille som vara. I utgangspunktet tenkte hun at det var en liten jobb å si ja til, men da en av styrerepresentantene trakk seg midt i perioden ble hun spurt om å overta – og plutselig var hun blitt sentralstyremedlem i Fotterapeutforbundet.

Pensjon og veiledere

Å sitte i sentralstyret har gitt Torild mange interessante arbeidsoppgaver. Blant det hun har vært med på å utarbeide er en veileder i start av egen bedrift, en veileder i kjøp og salg av klinikk, en mal for en ansettelseskontrakt, en mal for en leiekontrakt mellom fotterapeuter – og jobbing med pensjons­ordningen. For tiden er hun med i en komité som skal utarbeide en journal for framtiden, der målet er å forenkle journalskrivingen for alle ulike felt innen yrket. Selv om hun nå snart skal pensjonere seg, har Torild takket ja til fire nye år i styret. Med all sin erfaring har hun fremdeles mye å bidra med. Samtidig røper hun at hun sannsynligvis ikke kommer til å behandle sin aller siste pasient i juni. Hun har lovet Monica å være hennes vikar når og om hun har behov for det. På den måten vil hun frem­deles holde seg oppdatert innen yrket, for gnisten for faget er der fremdeles. På spørsmål om det er noe som har opptatt henne spesielt gjennom karrieren, i tillegg til alt det faglige vi alt har snakket om, forklarer hun at hun helt fra starten la stor vekt på å ha riktig utstyr av god kvalitet. Om det koster litt mer, har det bidratt til at hun aldri har slitt med rygg og armer fordi utstyret har vært ergometrisk riktig. Blant annet bruker hun tannlegeutstyr med bor og ekskavator. Om det er kostbart, fungerer det så bra at hun fort oppdaget at hun kunne behandle flere pasienter med riktig og effektivt utstyr. Dermed er pengene raskt tjent inn igjen.

Utviklingen av faget

Vi går over til å snakke litt om utviklingen av faget. Hva tenker hun har endret seg mest siden hun først startet? Og hva med pasientene? Er det stor forskjell på hennes første pasienter for førti år siden og de hun behandler i dag? – Når det gjelder utviklingen både innen utdann­ingen og utøvelsen av yrket, så er det mye mer fokus på muskel/skjelett i dag, altså det biomekaniske. Da jeg gikk på skolen, lærte vi litt om knokler i benet og rotasjoner, det var det hele. Vi lærte også litt om sko, men ikke mye. Det var mer konsentrert rundt negler, problemer som hallux valgus etc, sier Torild. Gangavvikling, hvor mye skoene betyr etc, forsto hun virkelig omfanget av da hun tok modulene i biomekanisk terapi. Hun driver ikke selv spesifikk med biomekanikk, men ser på og kommenterer naturligvis skoene og innlemmer det biomekaniske i den daglige jobben. Kanskje den største forskjellen på pasientenes skobruk før og nå, var at for 30-40 år siden hadde folk gjerne ett par vintersko og ett par sommersko, mens barn ofte arvet sko. Mange gikk også med for små sko, så det var nok mer torner og vonde trykkpunkter før. Nå har de fleste mange par sko, til ulikt bruk. Slik sett tenker hun folks skobruk er bedre i dag.

Tar seg råd

Når det gjelder pasientene, ser Torild at det er flere som tar seg råd til å gå til fotterapeut nå. «Om en del år er det like vanlig å gå til fotterapeut som å gå til tannlege», hørte hun noen si for noen år siden. Helt der er vi dessverre ikke ennå, men hun ser likevel at det er mange flere som tar seg råd til egenpleie – heldig­vis også når det gjelder føtter. – Noen av pasientene mine har kommet jevnlig til behandling i 30 år. Det er fremdeles flest kvinner, men antallet menn øker. Jeg vil anslå at 30-35 prosent av pasientene mine er menn. Selv om det er en stor andel pensjonister, er det også flere og flere yngre som går til fotterapeut. Det er mer allment å gå til fotterapeut nå, påpeker den kommende pensjonisten. Hun forklarer at hun tidligere hadde avtale med Sanitetsforeningen om at pensjonister skulle få dekket 50 kroner av behandlingene fire ganger årlig. Den gang utgjorde jo 50 kroner mer enn i dag. For å få refusjon sendte hun lister til Sanitetsforeningen, men med årene opplevde hun stadig oftere at det var hele dager der ingen av pasientene var pensjonister.

Fargerik klinikk

Mesteparten av intervjuet har vi gjort på den solrike terrassen hjemme hos Torild, med flott utsikt over fjorden. Nå skal vi bevege oss bort til klinikken for en liten prat med Monica Naustvik Lilleland (33), som snart er ferdig med siste pasient før en velfortjent påskeferie. Torild har dessuten lovet å se på neglen til en pasient med diabetes som ringte akutt tidligere. Det er en fargerik og flott klinikk vi kommer inn i, med et adskilt venterom. Innenfor, bak disken, sitter Monica. Dagens siste pasient har gått og nå er det tid for journalskriving, rengjøring og desinfisering før påskeferien. Denne klinikken, som Torild har innredet og bygget opp gjennom mange år, skal hun nå overlate i Monicas hender, men det er helt geit. Det er en tid for alt, og den 15. juni overtar Monica leiekontrakten og pasientlisten, samtidig som hun kjøper alt inventar og utstyr fra Torild. Alt dette vil gå ryddig for seg, for tross alt er det Torild som har utarbeidet forbundets veileder i kjøp og salg av klinikk. En del av pasientene har dessuten allerede en god stund vært behandlet av Monica, de andre stoler på Torilds anbefaling, selv om noen få pasient­er, med lang reisevei, kanskje vil velge å bytte.

Et interessant tilbud

Det første vi lurer på er hvorfor Monica, som tidligere jobbet som hjelpepleier på et sykehjem i tillegg til å være personlig assistent, selv gikk til fotterapeut og hva hun tenkte da hun fikk tilbud om å overta klinikken til Torild? – Jeg hadde ikke særlige problemer med egne føtter, men synes bare det er godt å bli stelt med. Da Torild spurte, syntes jeg det hørtes interessant ut å jobbe selvstendig på den måten hun gjorde og jeg synes det er fint å jobbe med føtter. Da hun ringte og sa hun hadde snakket med skolen, var det bare å søke, sier fotterapeuten, som var ferdig utdannet i 2018. Monica hadde jo grunnkurset i helse- og sosialfag fra før, så under den toårige utdanningen jobbet hun ved siden av som hjelpepleier i helgene. Praksis innen fotterapi fikk hun blant annet hos Torild. Hun medgir at hun merker stor forskjell på utstyret her, i forhold til det de brukte på skolen. Det er mye bedre å jobbe med, så det er med glede hun overtar en klinikk der hun vet at utstyret, alt fra pasientstol til bor og ekskavator, er av høy kvalitet.

Diabetesutdanning

Fram til i fjor fortsatte Monica å jobbe litt som hjelpepleier ved siden av, men da ga hun seg helt med det. Siden Torild har mange pasienter med diabetes, bestemte hun seg for å ta videreutdanningen i diabetesføtter ved USN, slik at disse pasientene fortsatt kan få det samme tilbudet som tidligere i Jørpeland. Denne videreutdanningen er hun nylig ferdig med. Om det senere kommer et nytt tilbud om å ta biomekanisk terapi ved USN, kan det være at hun vil ta også den utdanningen, men det er ikke noe hun tenker på nå. Hun holder imidlertid på å ta forbundets digitale kurs i filt og silikon – og skryter svært av det, samtidig som hun understreker hvor glad hun er for å ha hatt Torild som mentor. Hun har lært masse av henne, alt fra regnskap og firmadrift til å legge bøyler på neglene. Noe annet hun har lært av Torild, er hvor mye det det betyr å involvere seg i det faglige fellesskapet i forbundet og i kretsen. Monica har allerede blitt valgt inn som sekretær i Rogaland krets og skal på sitt første representantskap nøyaktig to uker etter vårt besøk. Hun stortrives så langt i yrket og angrer ikke et sekund på at Torild overtalte henne. Det blir dessuten fint å kunne ha en så erfaren fotterapeut som vikar framover, mens Torild er klar på at fra 15. juni er det Monica som bestemmer, mens hennes oppgave nå er å fremsnakke Monica for pasientene, men det blir neppe noe problem.

Nevropati

Monica er nødt til å dra hjem til sønnen sin og ønsker god påske. Torild må først vente tjue minutter på at Kjetil Kåsen skal komme en tur innom, før klinikken stenger helt før påske. Det var han som ringte tidligere i dag. Han mistenker en betennelse i stortåneglen, noe som selvsagt ikke er bra for en pasient med diabetes 2 og nevropati. Han kommer litt før tiden og forklarer at han har hatt diabetes 2 siden 90-tallet. Nevropati har han hatt siden 2006. Han har absolutt ingen følelse i føttene – og har en gang tråkket på en stor rusten spiker, som gikk tvers gjennom skoen og opp i foten. Nevropatien har også gitt ham leddforandringer, men Torild skryter av hvordan han følger opp selv. – Jeg har vel gått hos Torild i tjue år. Jeg ringer henne før jeg ringer fastlegen sier han, samtidig som han er helt fortrolig med at Monica snart skal ta over. Hun har tross alt vært i opplæring hos den beste. Torild pusser og fikser på neglen. Det var ikke en betennelse, men kunne fort ha blitt en. Det var fint han kom, siden han nå skal til Sverige i to uker. Da er det best å være på den sikre siden, slår hun fast. Nå kan de begge ta påskeferie med god samvittighet – for Torild den siste påskeferien før hun kan ta seg ferie nesten når hun måtte ønske. Det blir rart, men fint.

Trives: Torild har fremdeles gnisten for faget, men det skal bli bra å pensjonere seg også.
Fargerikt: Fotterapiklinikken, som Torild har drevet i over 30 år, de siste 14 i de nåværende lokalene, er innbydende og fargerik. I venteværelse er det flott kunst på veggene.
Idyll: Torild bor flott til på Jørpeland, helt nede ved sjøen og med egen strand og naust.
Jakt: Å jakte er en av de store interessene til Torild og ektemannen. De har begge blant annet vært på jakt på det afrikanske kontinentet. Innredningen bærer preg av det.
40 år: Torild har mange hobbyer – og tre barn og fire barnebarn, så det blir ikke vanskelig å finne noe å gjøre når hun pensjonerer seg.
Skal overta: Torild Tjensvold rekrutterte selv sin egen etterfølger, Monica Naustvik Lilleland.
Nevropati: Kjetil Kåsen har diabetes 2 og nevropati. Han ringer fotterapeuten sin før han ringer fastlegen.