Stortrives som fotterapeut

Da hun kjedet seg og savnet utfordringer i sin gamle regnskapsjobb, fant Ann-Kristin Naverud ut at hun enten måtte begynne på BI eller finne på noe helt nytt. Etter å ha spurt ut sin egen fotterapeut, bestemte hun seg for veien videre. Det har hun aldri angret på.

Tekst og foto: Anette Haugen

Sentralt i Strømsveien på Strømmen, ligger Basisfot Strømmen, som drives av Ann-Kristin Naverud (59). Siden 2007 har hun drevet fotklinikken sin i denne gata, men det er faktisk det tredje lokalet hun holder til i, innen en radius på 300 meter. Hun har skiftet lokaler to ganger på grunn av tilgang til bedre lokaliteter.

I dag er de to som jobber her fast. I tillegg til henne selv tar fotterapeut Lise Kjærstad (46) imot pasienter to dager i uka i et rom hun leier av Ann-Kristin. Det er hyggelig å ha en kollega å diskutere og dele tanker rundt faget med. Samtidig er det enklere å ta seg en fridag, komme litt senere hjem fra hytta eller gå fra klinikken/butikken om hun skal ut et lite ærend.

Hun har for øvrig også knyttet til seg nok en fotterapeut, Toril Svendsen, som utfører hjemme­behandlinger, ettersom de har hatt litt forespørsel om det. Toril gikk på skole sammen med Lise, bor på Fjellhamar og holder på å etablere seg. Å få inn to kollegaer på denne måten er i tillegg en god sikkerhet for Ann-Kristin, for da trenger hun ikke være så redd for å bli syk.

Kollegaer: Det er hyggelig å ha kollegaer å jobbe sammen med. Fra venstre: Lise Kjærstad, Ann-Kristin Naverud og Toril Svendsen. (Foto: Morten Naverud)

Kjedet seg

Før vi kommer fram til dagens ordning, skal vi imidlertid dykke litt ned i Ann-Kristins bakgrunn og hvordan hun endte opp som fotterapeut på Strømmen i Lillestrøm kommune.

– Jeg er opprinnelig fra Grenland, men flyttet til Strømmen for 16 år siden. Da hadde jeg først bodd en stund i Oslo og deretter i Lørenskog. Jeg flyttet til Oslo i 1986 for å gå på skole, forteller fotterapeuten, som har bakgrunn innen regnskap og gikk tre år på handel, kontor og data på videregående skole. I Oslo traff hun mannen hun ville gifte seg med – og bryllupet sto i 1989.

De flyttet til Lørenskog i 1990, før turen etter hvert gikk videre til Strømmen. Sammen har de to voksne sønner, som nå er 30 og 32 år gamle. Én av dem bor i Danmark.

Etter å ha jobbet med regnskap i flere år, der hun den siste tiden hovedsakelig jobbet med fakturering, fant Ann-Kristin ut at tiden var inne for å skifte beite.

– Jobben jeg hadde var så rutinepreget at jeg satt hele dagen og lengtet etter sol og varme. Det var lite med utfordringer, så jeg fant ut at jeg enten måtte begynne på BI eller finne på noe helt nytt, forklarer hun.

Spurte egen fotterapeut

Ann-Kristin gikk selv til fotbehandlinger og begynte å spørre ut sin egen fotterapeut om jobben, og ikke minst utdannelsen. Det endte med at hun søkte seg inn på fotterapistudiet på OPK-instituttet i Mjøn­dalen utenfor Drammen. Her var hun ferdig i 2007 – og startet kort tid etter sin egen klinikk, Basisfot Strømmen, ikke langt unna der hun har lokaler i dag.

At hun har flyttet to ganger henger sammen med at det første lokalet lå i andre etasje med tilgang fra en bakgård og var derfor vanskelig å få øye på. Det andre lokalet var hun fornøyd med, men det var mye mindre enn det hun har nå. Siden hun er en del av Basisfot-gruppen, har hun også en ganske stor butikkdel og da er dagens lokaler godt egnet.

– Basisfot var det jo nå avdøde Solveig Magnussen som startet i Kristiansand, men jeg var med på å danne Basisfot-gruppen og sitter i styret der. Vi er en samarbeidsgruppe som driver hver vår klinikk, men etter samme mal, der vi forholder oss til Basisfot Kristiansand. Jeg har aldri angret på at jeg har vært en del av det samarbeidet. Det har blant annet gitt meg gode kolleger å forholde meg til. Jeg har lært mye av dem, påpeker Ann-Kristin Naverud.

Tilfredsstillende

At hun valgte fotterapi da hun skulle velge en ny arbeidskarriere, har fotterapeuten heller aldri angret på.

– Jeg stortrives i yrket. Når det kommer inn en pasient med et virkelig problem og du greier å hjelpe vedkommende, gir det en stor tilfredsstillelse. Å kunne bidra til å hjelpe folk hver dag er en fin ting, fastslår hun.

Et ekstra gode hun får gjennom yrket er at hun stadig lærer mye nytt av alt det pasientene har å fortelle. Ikke minst har hun som innflytter lært mye om Strømmen. Det har den eldre garde blant pasientene sørget for.

– Noen kan mye historie og er veldig flinke til å fortelle. Bygget jeg nå holder til i er for eksempel det gamle «Folkets hus». Framviseren i den gamle kinoen sto på bakrommet mitt. Hos frisøren ved siden av, der den gamle gullsmeden holdt til, er det malt bilder rett på veggen, forteller Ann-Kristin og legger til:

– Strømmen er et gammelt industristed. Strømmen verksted var blant annet kjent for sine båtpropeller og jernbanelinjen gikk rett gjennom byen. At det er et gammelt industristed, ser du blant annet på de toetasjes husene. Det er mange slike hus hjemme i Grenland også.

Pasientene

Den dedikerte fotterapeuten har mange eldre pasienter som kommer for behandling av føttene, men også yngre pasienter, som hovedsakelig kommer med vorter eller nedgrodde negler. De unge kommer gjerne etter å ha blitt pushet av mor eller bestemor. Snittalderen på pasientene anslår hun å være mellom 50 og 60 år. Det er flest kvinner, men også mange menn. Noen kommer kun én gang i året for å få stelt føttene før sommeren, andre til jevnlige behandlinger.

Mye av behandlingen går ut på vanlig fotstell, men hun tar også imot pasienter med både revmatisme og diabetes. Siden hun ikke har diabetesfordypning, behandler hun ikke de alvorlige tilfellene der. Nå har imidlertid kollegaen hennes, Lise Kjærstad, nylig tatt videreutdanningen i diabetsfoten ved USN, så da slipper hun å henvise dem «ut av huset».

Siden Ann-Kristin selv har tatt modulene i biomekanisk terapi, gjør ganganalyser, bruker en datamatte for avtrykk direkte på PC og lager egne såler, i tillegg til at hun blant annet er god på å sette spanger på nedgrodde negler – og de tilbyr hjemmebehandlinger, føler hun at de har et ganske komplett behandlingstilbud.

Kollegaen

Lise Kjærstad har nå jobbet hos Basisfot Strømmen i et par år. Ann-Kristin Naverud forteller at hun også i perioder tidligere har hatt hjelp, noe som gir mange fordeler. Lise jobber vanligvis mandag og onsdag, men om Ann-Kristin skal noe, er kollegaen fleksibel med tanke på å bytte dager. Det hender de tar ferie samtidig, men da trenger ikke klinikken være stengt flere uker i strekk. Det var for øvrig Lise som oppsøkte Ann-Kristin.

– Jeg var ferdig utdannet fotterapeut i juni 2021. Tidligere har jeg jobbet på treningssenter og i butikk. I butikksammenheng skjer så mye av handelen etter hvert på nett, så jeg så meg om etter et nytt yrke som ikke er nettbasert. Jeg går selv til fotterapeut og tenkte at der måtte det være et behov siden det er så vanskelig å få time. Samtidig er det en fleksibel jobb, der du som næringsdrivende delvis kan bestemme arbeidstiden selv, forteller Lise.

Hun bor i Oslo og tok utdanningen på Tone Lise Akademiet, der de hadde besøk av noen fra Basisfot. Det var noe som tiltalte henne der, så hun søkte opp nærmeste Basisfot-klinikk – og tok kontakt med Ann-Kristin, blant annet for hospitering. Det endte imidlertid med at hun ble henvist videre til en kollega, Jane Bredahl som har diabetesspesialisering, siden Ann-Kristin mente hun kunne observere litt mer spennende saker der.

Veldig ryddig

Da Lise var ferdig med utdanningen syntes hun som nyutdannet at det var litt skummelt å jobbe helt for seg selv, før hun fikk litt mer erfaring. Hun hadde holdt kontakten med Ann-Kristin og lurte på om hun likevel kunne få observere litt hos henne. Svaret lød: «Jeg har et ledig behandlingsrom, nå har du autorisasjonen, så hvorfor ikke leie det og starte her?»

Slik ble det, en ordning begge trives med. Om sin kollega, sier Lise:

– Ann-Kristin er veldig ryddig, punktlig og ordentlig å jobbe med. Som nyutdannet er det betryggende å jobbe med en erfaren fotterapeut du kan få gode råd av. Egentlig tenker jeg at alle nyutdannede burde gjøre det. Da er det også mye enklere å få pasienter. Her ringer det hele tiden. De nye som ringer får stort sett time hos meg. Siden jeg har jobbet i butikk, noe jeg fremdeles gjør litt ved siden av, synes jeg også det er fint med butikkdelen her. I utgangspunktet hadde ikke Lise tenkt på å ta diabetesspesialiseringen, men det å ta fordypningen på USN kort tid etter grunnutdanningen ser hun som en fordel, siden alt fagstoffet var ganske ferskt.

«Som nyutdannet er det betryggende å jobbe med en erfaren fotterapeut du kan få gode råd av.»

Brakk hånden

Tilbake til Ann-Kristin, så lurer vi på om hun har en fin eller morsom pasienthistorie på lager eller annen episode hun husker godt og kan fortelle om fra årene som fotterapeut. Etter hver kommer hun opp med en historie som gjelder henne selv. Hun forteller:

– I 2011 brakk jeg hånden på jobb. Jeg hadde hatt en annonse i lokalavisen som hadde gitt stor respons, slik at timelisten min var full. Det var Sankthans­aften og jeg hadde en mann i pasientstolen. I lokalet jeg hadde den gang var det trangt på vaskerommet. Da jeg løftet baljen med fotbad rett opp, sparket jeg samtidig til stativet og stupte framover med baljen.

– Pasienten fikk nesten sjokk, for det så ut som om jeg spiddet panna. Det gikk bra med den, men etter at jeg hadde reist meg opp og la hånden på pasienten for å stelle føttene hans, følte jeg meg kvalm. Jeg forsto at hånden sannsynligvis var brukket. Pasienten tilbød å kjøre meg til legevakta, men jeg ønsket å få ryddet opp først, så jeg tilkalte mannen min.

– Pasienten ble sendt hjem med rene ben, men uten å få stelt føttene. Han ringte imidlertid tilbake for ny time på høsten og har fortsatt å gå her. Etter å ha vært på legevakten var det bare å kontakte de 40-45 pasientene jeg hadde på lista de neste ukene for å kansellere. Flere av dem bestilte heldigvis ny time etter ferien.

Engasjement i kretsen

Allerede da hun tok utdanningen meldte Ann-Kristin seg inn i Fotterapeutforbundet. Hun husker ikke akkurat når, men da hun på et tidspunkt ble spurt om å være styremedlem i det lokale kretslaget for Oslo og Akershus, svarte hun ja. Året etter ble hun kasserer og for sju år siden ble hun spurt om hun ville stille som kretsleder.

– Jeg liker å engasjere meg i ting og var allerede såpass involvert som kasserer at jeg fant ut at jeg like gjerne kunne takke ja til å bli kretsleder. Det gir meg innsikt i hva som skjer i forbundet og jeg får anledning til å treffe enda flere gode kollegaer. De andre kretslederne er en fin og trofast gjeng, som jeg lærer mye av, fastslår hun.

Hun skryter også av de andre i kretsstyret. De er seks stykker som møtes et par ganger i halvåret. Den øvrige kommunikasjonen gjøres i stor grad via Messanger. Hun synes ikke jobben som kretsleder tar for mye tid. Det går greit og mye gjør hun fra klinikken. Hver mandag åpner hun først klokka 13, så da benytter hun gjerne formiddagen til litt kretsarbeid.

Blant det de arrangerer i kretsen er slikt som fagdager, der de har hatt alt fra temaer som risiko­foten til bruk av forbundets hjemmesider. De har også juletreff, der de blant annet har møttes i lokalene hennes, og sommertreff, der de både har vært på Villa Malla i Hurum og Ekebergrestauranten i Oslo. De er også heldige som får bruke Tjøstolvsens lokaler på Skøyen gratis ved behov. Oppslutningen varierer, så hun oppfordrer enda flere til å engasjere seg.

Ikke komplisert

Vi nærmer oss slutten på besøket, men har først noen få spørsmål når det gjelder om Ann-Kristin synes det er komplisert å ha en såpass stor butikkdel kombinert med fotbehandlinger. Det medfører jo også at noe av driften er mva-pliktig mens behandlingsdelen ikke er det.

– Det er ikke komplisert i det hele tatt. Selv om jeg har bakgrunn innen regnskap, har jeg valgt å engasjere en dyktig regnskapsfører til å ta seg av alt det økonomiske. For å dekke den utgiften kan jeg heller ta inn ekstra pasienter og bruke tiden på det jeg er god på, sier hun.

Når fotterapeuten har behandlinger låser hun døra inn til butikken, men henger opp et skilt om at hun kan kontaktes for å avtale tid for de som vil handle. Hun pleier dessuten å legge inn en halvtime mellom hver pasient, i tillegg til at hun tidvis setter av halve dager hvor hun holder butikken åpen. Når det er, kan du lese om på et skilt i vinduet. De har ellers en ordning der Lise får provisjon av salget hun gjør i butikken.

Nyter livet

Helt til slutt lurer vi på hva Ann-Kristin liker å gjøre når hun ikke jobber i klinikken med stell og behandling av føtter. Svaret lyder:

– Jeg liker å strikke, reise litt, dra på hytta og nyte livet. Vi har to hytter, en på fjellet, på Lillehammer og en ved sjøen, i Bamble. Vi reiser nok aller mest på fjellet. Siden den ene sønnen vår bor i Danmark, drar vi også dit innimellom. Jeg er ikke en som går på toppturer, men liker å være ute og gå småturer i naturen.

Hytta: Fotterapeuten liker å dra på hytta når hun har fri. Der slapper hun av. (Foto: privat)