Startet egen bedrift på trass

Allerede før Lisbeth Sollund var tjue, sto hun med sin autorisasjon som fotterapeut i hånden. Å starte egen bedrift i så ung alder mente de færreste var lurt. Nettopp derfor gjorde hun det. Nå har hun jobbet ti år i yrket og har nylig åpnet en ny, større klinikk med noen kollegaer.

Tekst og foto: Anette Haugen

Lisbeth Marie Sollund (30) er født i Harstad, men har vokst opp i Bodø, der hun fremdeles bor – i hvert fall inntil videre. Med en dysleksidiagnose bestemte hun seg tidlig for at hun ikke orket å gå et «vanlig» treårig løp med allmennfag på videregående. Hun startet derfor først på en danselinje, siden hun alltid har vært glad i dans. Rygg- og bekkenproblemer gjorde imidlertid at hun måtte tenke nytt.

På grunn av problemene hun fikk med kroppen, gikk hun til fysioterapeut. Da ble hun interessert i kroppen og tenkte at fysioterapi kunne være et yrke å satse på. Dermed begynte hun på Helse- og sosialfag hjemme i Bodø. Mens hun gikk der, var hun utplassert hos en fotterapeut og fikk virkelig se nytten av det faget. Det inspirerte henne til å dra sørover for å ta fotterapi på Rosenvilde videregående i Bærum – egentlig som et steg på veien til fysioterapi.

På trass

– Det var kjekt med fotterapi. Jeg ville gjerne jobbe med føtter, men hvem starter egen bedrift som 19-åring? Jeg ble fortalt at det kunne jeg ikke, men jo flere i familien som sa at jeg ikke kunne, jo trassigere ble jeg. Selvfølgelig kunne jeg starte min egen bedrift, sier Lisbeth, som heldigvis hadde en far med erfaring innen bedrift. Han hjalp henne mye i startfasen.

Hun medgir at det ble mye jobbing de første årene da hun etablerte seg – og er klar på at det burde være mange flere stillinger for fotterapeuter i kommunene og på sykehusene. Ikke alle kan jobbe på sykehus, men det er også ønskelig med fotterapeuter i hjemmetjenesten, på sykehjem og for befolkningen generelt.

Å bli ansatt i en fast stilling innen helsevesenet ville dessuten gjøre det mye enklere både når du er i startfasen og når du er i en situasjon der du ønsker å starte familie. Det er ikke like enkelt å drive eget firma da, men hun har aldri angret på valget.

Jobbet mye

Da Lisbeth skulle starte opp sin egen klinikk for ti år siden, fant hun ut at det allerede var ti fotklinikker i Bodø. I Fauske derimot, ikke så veldig langt unna, var det bare én. Hun fikk etablert seg i et rom sammen med fysioterapeuten på stedet og startet opp. Samtidig jobbet hun som pleiemedarbeider på et sykehjem i Bodø. I tre år jobbet hun strengt talt dobbelt og hadde knapt tid til noe annet enn å arbeide. I og med at hun ved siden av å ta imot pasienter i klinikken på Fauske også begynte som ambulerende fotterapeut, blant annet ved et sykehjem i bygda Beiarn, fikk Lisbeth mye erfaring på kort tid. Etter et par-tre år begynte hun imidlertid å bli lei all pendlingen og dobbeltjobbingen – og tenkte det var på tide å etablere seg som fotterapeut i Bodø.

Startet sammen

– På den tiden fant jeg ut at to søstre som drev klinikk i Bodø skulle gå av med pensjon. Jeg fikk tilbud om å overta klinikken. Det var perfekt, for det var en etablert klinikk, og da var jo folk vant med å gå til fotterapeut der. Samtidig var det litt skummelt, så jeg gikk for å få noen råd hos en fotterapeut jeg kjente til, Vibeke Johansen, forteller Lisbeth.

Under samtalen spurte Vibeke henne om hvor stor klinikken var og om det var plass til flere? Det endte med at Lisbeth inviterte henne og en tredje fotterapeut som Vibeke hadde studert sammen med, Kirstin Pedersen, til å starte opp sammen med henne. Det gjorde de i 2017. At de etablerte seg sammen, er Lisbeth veldig glad for i dag. Det var et steg opp.

I klinikken var det tre behandlingsrom. De organiserte seg slik at de startet et selskap sammen, Bodø Fotterapisenter DA. Det er et enkeltpersonsforetak med delt ansvar, som står for alle fellesutgiftene. Samtidig har de hvert sitt firma, der de betaler leie for hvert sitt rom og en sum for fellesutgifter inn til firmaet de har sammen. I klinikken har de også vært heldige å ha hatt ulike resepsjonister, blant annet på utplassering fra NAV.

Nytt steg opp

Om de hele tiden har eid og drevet hver sin klinikk, har de hatt én felles visjon og samme mål, der de tre fotterapeutene heldigvis har tenkt ganske likt. Pasientene skal ikke merke stor forskjell på hvem de får behandling hos.

Den 10. januar i år tok Lisbeth og Vibeke et nytt steg opp, da de åpnet ny klinikk i større og bedre tilrettelagte lokaler i Central Atrium, enda mer sentralt i Bodø. Kirstin har nå pensjonert seg, slik at de har kjøpt henne ut av Bodø Fotterapisenter DA. I den nye klinikken er det fem behandlingsrom, som de håper å fylle med flere terapeuter.

De har allerede fått med seg en fotterapeut til, Signe Røkke (26), som er relativt nyutdannet. Hun har også sitt eget selskap og leier seg inn hos de to andre. I leien inngår alle fellesutgiftene, inkludert uniform, journalsystem med mer – og også et årlig, faglig kurs til en verdi av 5 000 kroner, som de som leier seg inn kan velge å bruke på fagkongressen eller annen relevant faglig oppdatering. At alle er opp­datert i faget, er viktig for dem.

Kompetansesenter

– Målet er å bli et kompetansesenter i fotterapi, som inkluderer rådgivning for sko. Vi har et ekstra fokus på butikken vi har i klinikken vår, og har ansatt en egen medarbeider, Rebekka Stenersen (32), som skal ha ansvar for salg og for resepsjonen. Hun har fagbrev innen salg og service. Det var viktig for oss å ansette en person som er selvgående og dyktig, derfor leide vi inn et rekrutteringsbyrå til den jobben. Det var 45 søkere, forteller Lisbeth.

At de til sammen har høy kompetanse på feltet, er det liten tvil om. Lisbeth har tatt videreutdanningen i diabetesfoten ved USN, mens Vibeke har tatt modulene i biomekanisk terapi. I tillegg er Lisbeth i gang med et årsstudium i personalledelse og kompetanseutvikling ved Nord Universitet i Bodø. Studiet er samlingsbasert, slik at hun klarer å utføre jobben som fotterapeut ved siden av. Hun sitter imidlertid trofast på biblioteket og leser hver søndag.

Leietakerne i de øvrige lokalene i Central Atrium er alt fra øyeleger, advokater og regnskapsbyråer til medierelaterte aktører, som TV 2 og Bodø Nu. Det er også en felles kantine nede og et atrium der de kan ha foredrag og møter, slik de hadde da kretsen hadde fagdager i februar. I sine egne lokaler i annen etasje har de både eget skyllerom og et felles hvilerom med kjøkkenkrok.

Engasjert

Nå håper Lisbeth, Vibeke og Signe på å få flere kollegaer inn i fellesskapet. Det er mer enn nok å gjøre for fotterapeuter i Bodø, selv om det er sju-åtte andre fotterapeuter der, noe som jo strengt talt er et luksusproblem. Lisbeth synes miljøet fotterapeutene har i byen er godt og mange er med når de møtes til fagdager i kretsen.

Lisbeth har selv vært leder for Fotterapeut­forbundets kretslag i Nordland, Troms og Finnmark siden 2017. Hun meldte seg inn i forbundet og begynte å delta på samlinger tidlig. Da leder for kretsen skulle gå av, måtte noen ta over. Da ble det henne. Hun fikk en bratt læringskurve, men det var gøy og hun lærte mye. For tiden sitter hun også i valgkomiteen til forbundet sentralt. Å være tillitsvalgt anbefaler hun alle.

– Det er kjempegøy, lærerikt og gir motivajon, samtidig som du får vite om ting som skjer litt før alle andre. Jeg stortrives med det og synes samtidig at jeg har et fantastisk yrke, sier den fortsatte unge fotterapeuten, som de første årene av sin fotterapeut­karriere også «stupte ut i det» og holde mye kurs sammen med fotterapeut Finn Asmussen.

Hadde ikke turt alene

Om hun ikke er redd for utfordringer, er Lisbeth klar på at hun aldri hadde turt å satse så stort som hun har gjort alene, i hvert fall ikke så tidlig. At de har vært tre har gjort henne trygg. Det er veldig godt å ha kollegaer å dele ting med både i opp- og nedturer, samtidig som man lærer av hverandre. Hun understreker at det er viktig å sette seg mål for å tørre å pushe grenser.

– Vi må tørre å drømme for å utvikle oss. For hva er det verste som kan skje? Kanskje gikk ikke alt helt som planlagt? Da må vi spørre hvorfor og gjøre ting litt annerledes neste gang. Det er bare oss selv som setter våre egne begrensninger, fastslår hun.

Noe annet hun brenner for, er at det er viktig å sette riktig pris på arbeidet du gjør. Selv fikk hun en regnskapsfører til å hjelpe seg. De satte oppe følgende plan: Du skal jobbe ti måneder i året, det øvrige går til ferie, sykdom og fagkongress. Dette må sees opp mot hvor mange pasienter du behandler per dag/uke og hvor lang arbeidsdag du vil ha. Så kommer man fram til en timepris, der du skal ha en inntjening du selv er fornøyd med.

– Mange jobber for mye. Når på døgnet du vil jobbe er ditt valg, men lag en struktur. Den beste tankegangen er å legge opp til en arbeidshverdag du ville ha unnet din beste venn. Lær deg også verdien av å si nei. Jobben er ikke alt, du må legge inn pusterom. Ingen takker deg om du blir utbrent. Det er bedre å levere kvalitet enn kvantitet. Om jeg ikke får fritid ved siden av, klarer jeg ikke å levere mitt beste for pasientene, fastslår hun.

Den private Lisbeth

Om hun jobbet mye i starten av sin karriere, avslutter Lisbeth i dag alltid arbeidshverdagen rundt 15.30. Hun er ferdig med siste pasient klokka 15, slik at det er god tid til opprydding og alt annet som må gjøres. Selv om hun for tiden bruker en del tid på studier, blir det også tid til å slappe av. Men hva gjør egentlig Lisbeth når hun skal koble av?

– Da strikker jeg. Og så har jeg en hund, Maia, som er seks måneder nå. Hun er en god turvenn, som jeg bruker mye tid på. Jeg besøker også moren min minst én gang i uka – og så har jeg hatt en samboer i et par-tre år nå. Vi er glade i å lage god mat, forteller hun.

På grunn av jobben til samboeren, ligger det faktisk inne i planene at de sannsynligvis kommer til å flytte sørover innen alt for lenge, muligens allerede nå i høst. Ørland er et høyst aktuelt sted, siden samboeren jobber i forsvaret. Men hva gjør hun da med den nye klinikken hun har åpnet og med ledervervet i kretslaget? –

Jeg er på valg i 2025. Da har jeg vært kretsleder i åtte år, så da er tiden uansett inne for at noen andre overtar. Når det gjelder klinikken, kommer jeg uansett til å fortsette å være med på eiersiden. Det vil jeg gjerne. Jeg vil bidra der jeg kan, påpeker hun.

Akkurat hva hun kommer til å jobbe med når/om de flytter sørover, vet hun ikke riktig ennå. Kanskje åpner hun en fotklinikk på sitt nye hjemsted eller kanskje prøver hun seg på noe nytt i en periode. Hun har alltid vært nysgjerrig og klar for nye utfordringen. Tiden vil vise. Hun vil uansett alltid fortsette å være en stolt fotterapeut.