Har en lidenskap for negler

Å ha en nedgrodd negl kan gjøre veldig vondt, men mange kan bli helt bra med relativt enkel behandling. Du må imidlertid ta tak i årsaken og ikke bare gi en akuttbehandling. For få kan nok om negler, mener fotterapeut Milana Kalsina, som selv kan snakke om negler i timevis.

Tekst og foto: Anette Haugen

Var du på fagkongressen i 2024? Da fikk du sannsynligvis med deg foredraget til sykepleier og fotterapeut Milana Kalsina (54) om «Forskjellige teknikker rundt negleproblematikk». Her påpekte hun at negler ikke er høyt prioritet i helsevesenet – og at noen plages med nedgrodde, vonde negler i årevis uten å få hjelp. Dette til tross for at hjelpen kan være ganske enkel og forbedring kan komme raskt.

Fagkongressen: Milana Kalsina holdt foredrag på fjorårets fagkongress om «Forskjellige teknikker rundt negleproblematikk».

Milana, som driver Sarpsborg Fotterapi på Kurland, en femten-tjue-minutters spasertur fra Sarpsborg sentrum, møter mange takknemlige pasienter som har fått hjelp med bakgrunn i at hun har spesialisert seg på negler og neglekorrigeringer. Hun lærer også gjerne bort av sin kunnskap og holder kurs både i ortonyxi og i avlastningsterapi med silikonortoser.

Nye lokaler

Fotterapeuten tok turen til Sarpsborg en regntung formiddag i slutten av februar, for å snakke litt mer med Milana både om negler og om bakgrunnen hennes. Om det er grått ute, er det lyst og hyggelig inne i lokalene hun holder på å pusse opp. De ligger i annen etasje i et bygg der også andre helserelaterte yrkesgrupper holder til, blant andre en fysioterapeut og to fastleger.

Hun åpnet sin egen klinikk her i samme bygget i januar 2018, men har nylig fått større og lysere lokaler. Mannen hennes hjelper henne å pusse opp, så de regner med å være ferdig i løpet av uka. I hennes tidligere lokaler ved siden av skal to kollegaer, fra hjemlandet hennes, flytte inn. Ingen av dem jobber med føtter på full tid, så de vil dele et behandlingsrom.

Det at hun har tre behandlingsstoler i sin klinikk, forklarer hun med at hun holder kurs. Da er det fint med mer plass. Tidligere har hun bare lånt dette lokalet når hun har hatt fysiske kurs. Uansett har hun aldri mer enn seks, maks åtte kursdeltakere. Det er for at de som deltar skal få mest mulig ut av kurset. Da kan de ikke være for mange.

Fra Estland

Vi skal imidlertid nå gå litt tilbake i tid, for å høre hvorfor Milana, som er fra Tallinn, hovedstaden i Estland, kom til Norge – og hvorfor hun ble fotterapeut med en spesiell interesse for negler. Hun forteller:

– Jeg er fra Estland, der jeg utdannet meg som sykepleier. Jeg jobbet først på en kirurgisk avdeling, deretter på en kardiologisk intensivavdeling og de siste fem årene før jeg flyttet til Norge på en operasjonsavdeling. Helt fra starten var jeg interessert i føtter. Fordi jeg tenkte at jeg kanskje kunne tjene litt ekstra ved siden av sykepleierjobben, tok jeg et kurs i fotpleie. Den gang var det ikke mulig å utdanne seg til fotterapeut i Estland, slik det er nå.

Personen som sto for opplæringen mente imidlertid at Milana, som var sykepleier, burde kunne jobbe med føtter mer «på alvor». For å få mer kunnskap dro hun derfor til St. Petersburg i Russland, der hun tok et kurs som varte i cirka to ganger to uker. Kurset tok for seg hvordan man skal jobbe med «problemføtter». Det var en tysk skole som sto bak.

– Som sykepleier så jeg med en gang at her trenger jeg å lære mer, så jeg fant selv informasjon og leste meg opp på alt jeg kunne som gjaldt fotterapi og føtter, forklarer hun.

Under utvikling

Siden hun også holdt kurs og underviste i hjemlandet, og har tatt en pedagogisk opplæring der for å ha lov til det, har Milana også bidratt i en viss grad til at det i dag er mulig å ta utdanning i fotterapi i Estland. Hun forklarer at de så langt har utdannet tre kull, der nivået er ganske likt i Norge. Utdanningen tar to år og er på videregående nivå.

– Min kollega som skal starte opp i lokalet ved siden av har tatt utdanning i fotterapi i Estland og har nå fått autorisasjon som fotterapeut i Norge. Vi har også et forbund i Estland (jalaspetsialistid.ee) som fotterapeuter kan bli medlem av, men det er ikke helt som her i Norge. Det er forbundet som fotpleiere opprinnelig kunne bli medlem av som nå er under utvikling, påpeker hun.

På spørsmål om hun vet noe mer om utdanningen i Russland, der hun selv gikk på kurs, så forklarer hun at de ikke har offentlige skoler med en utdanning på samme nivå som her. De har mer ulike typer kurs, der nivået på kursholdere kan variere veldig. Det finnes mange som er dyktige på føtter, men de mangler et regelverk for å kalle det fotterapeuter.

«Selvfølgelig jobber man for å tjene penger, men for meg er denne jobben mye mer. Jeg elsker det jeg jobber med og lærer stadig nye ting.»

Til Norge

Videre lurer vi på hvordan det hadde seg at Milana flyttet til Norge og hvordan hun trives her? Hun forklarer:

– At jeg kom til Norge var litt tilfeldig. Det var et forslag fra ei venninne. Et norsk vikarbyrå holdt på å etablere seg med formidling av vikaroppdrag for estiske sykepleiere. Hun lurte på om jeg ville være med. De krevde imidlertid at du lærte deg norsk. Først tok vi et halvt års norskkurs i Estland, deretter hadde vi et intensivkurs i Trondheim over to måneder.

Etter å ha lært seg brukbart norsk, begynte Milana å pendle til ulike steder i Norge på vikaroppdrag som sykepleier. Det gjorde hun i et par år. Oppdragene var- te kanskje i tre-fire uker, deretter var hun hjemme en måneds tid. Det ble vanskelig samtidig å opprettholde jobben som sykepleier på sykehuset i Tallinn, så hun sluttet der, men fortsatte å jobbe med føtter og med å holde kurs og drive opplæring.

– Jeg likte Norge godt. Jeg hadde tidligere jobbet i England, men der ønsket jeg aldri å bo. Naturen, atmosfæren, at byene ikke er for store og at det minner litt om Estland, gjorde at mannen min og jeg begynte å snakke om å flytte til Norge. Datteren vår var da 16 år og ville ikke være med, dermed måtte vi vente noen år. Da hun var 19 år, bestemte vi oss for å flytte. Vi håpet hun ville komme etter, men det har hun ikke gjort, forteller Milana.

Odda, så Sarpsborg

Da Milana og mannen flyttet til Norge bodde de først ett år i Odda på Vestlandet, siden hun etter å ha vært vikar fikk fast jobb som sykepleier der. Mannen hennes fikk seg også jobb. Han har etter hvert erfaring blant annet innen handel, produksjon og som kran­fører.

Det var fint i Odda, men paret ønsket seg til et litt mer sentralt sted, der naturen er litt likere i hjemlandet uten alt for mange høye fjell – og der det er kortere avstand med tanke på å fly hjem til Tallinn for å besøke datteren som nå er 34 år. De har også så langt fått ett barnebarn, men til høsten blir de besteforeldre på nytt.

– Vi begynte å se oss om etter et sted vi tenkte vi kunne trives, og da dukket Sarpsborg opp. Det ligger ved sjøen, jeg elsker å bade, det er rimeligere enn Oslo, men likevel sentralt. Da vi flyttet var det i tillegg bare kort vei til Rygge flyplass, som dessverre ble lagt ned. Det er likevel ikke så langt til Gardermoen når vi skal fly til Tallinn, påpeker Milana.

Hun søkte dermed og fikk jobb som sykepleier på et sykehjem i Sarpsborg mens mannen hennes fikk en midlertidig jobb i bygningsbransjen. Målet var å kjøpe seg noe eget etter at de flyttet hit. Det fikk de til og for fire år siden flyttet de inn i hus nummer to. Huset ligger flott til i naturen med en hage. Milana elsker å jobbe i hagen med både grønnsaker og blomster. Andre hobbyer hun har er å sykle, bade, gå i naturen – og så har de katten Alica.

Fotterapi

Selv om hun kom til Norge som sykepleier, visste Milana at med tiden var det føtter hun ville jobbe med. Hun visste også at det fantes en fotterapiutdanning i Norge og at hun trengte en autorisasjon. Før hun begynte på utdannelsen ønsket hun imidlertid å lære seg bedre norsk.

Da det var gjort, i tillegg til at bosted var ordnet, begynte hun på fotterapi ved Folkeuniversitetet i Oslo. Etter at hun hadde fullført utdanningen i 2017, tok det imidlertid ytterligere ett år før hun fikk sin autorisa­sjon. Det var noen problemer med papirene hennes, men etter et voldsomt byråkrati ble det i orden til slutt.

– Mens jeg tok utdannelsen i fotterapi hadde jeg samtidig en 60 prosent nattstilling på sykehjemmet. Da jeg åpnet egen klinikk i 2018 sluttet jeg som syke­­pleier. Jeg åpnet klinikken før jeg hadde fått autorisasjonen min, så i start­en kunne jeg bare utføre fotpleie, men heldigvis fikk jeg den etter hvert, slik at jeg kunne oppfylle drømmen min om å jobbe som fotterapeut.

Spesialisering

Milana har altså spesialisert seg i negler, noe som gjør at hun også får henvist pasienter fra kollegaer som vet at hun er god på å hjelpe folk som sliter med ned­grodde negler og andre negleproblemer. Hun har tatt mange kurs i alt som har med negler å gjøre, og blant annet vært på hospitering hos eksperter i Nederland, Tyskland, Spania og Tyrkia, så hun lærer stadig nytt.

Videreutdanningen i diabetesfoten ved USN i Drammen har hun dessverre ikke fått mulighet til å ta. Hun har prøvd å melde seg på, men fordi utdanningen hennes fra Estland er for gammel, slik at de ikke vil godkjenne engelsken hennes, kommer hun ikke inn.

Hun snakker estisk, russisk og norsk flytende, i tillegg til brukbart engelsk, så det blir litt mye å ta opp det nå. Som sykepleier har hun imidlertid mye kunnskap og erfaring også innen diabetes. I tillegg har hun lest seg opp på alle lærebøkene USN bruker i faget.

Negler

Tilbake til negler, så føler Milana at det er alt for få innen helsevesenet, også blant fotterapeuter, som har god nok kunnskap om dette. Hun mener det burde vært mer om negler i grunnutdanningen, samtidig som undervisningen i temaet varierer ved de ulike lærestedene.

En nedgrodd negl kan gi mye smerte som pasienten kan bli kvitt ganske raskt ved ganske enkel behandling. Du må imidlertid ta tak i årsaken. Det holder ikke bare å klippe eller gjøre et kirurgisk inngrep som gir en midlertid lindring om problemet kommer tilbake kort tid etter. I utgangspunktet tenker fotterapeuten og sykepleieren at det kun er én av ti pasienter som har behov for kirurgi når det gjelder negler.

Fordi det kan være enkelte pasienter som trenger en akuttime, for eksempel på grunn av en infeksjon ved en nedgrodd negl, fyller Milana aldri timelistene opp hundre prosent med sine faste pasienter. Hun tenker det er viktig å kunne holde av plass til de som virkelig trenger det der og da. Timelistene blir som regel fylt opp uansett.

«Fordi jeg tenkte at jeg kunne tjene litt ekstra ved siden av sykepleierjobben, tok jeg et kurs i fotpleie. Den gang var det ikke mulig å utdanne seg til fotterapeut i Estland, slik det er nå.»

Kurs og foredrag

Som tidligere nevnt holder Milana jevnlig kurs for kollegaer, først og fremst innen ortonyxi, men hun har også holdt kurs i avlastningsterapi med filt og silikon. Noen av kursene har vært online-kurs i form av webinarer, men hun holder også stadig kurs i Sarpsborg. Og siden hun besøker datteren i Estland ganske ofte, holder hun fremdeles kurs i hjemlandet.

– Ved fysiske kurs prøver jeg å begrense til seks deltakere. I og med at vi jobber med de ulike teknikkene, kan det ikke være for mange om alle skal få et fullverdig utbytte. Derfor har jeg også takket nei til å holde korte kurs for større forsamlinger. Utbyttet blir ikke bra da. Målet er at kursdeltakerne skal kunne bruke teknikkene selv etter kurset, forklarer Milana.

Det hender også hun holder foredrag, slik hun gjorde på fagkongressen 2024, men hun medgir at hun aldri har holdt foredrag for en så stor forsamling før. Temaet var hun trygg på, men siden det skulle holdes på norsk og ikke hennes eget morsmål, estisk, var hun redd for at hun ikke skulle klare å formidle det godt nok. Det følte hun var den største utfordringen.

Kurs i Norge: Kollegaer på kurs i klinikken i Sarpsborg. (Foto: privat)

Forbund og krets

Allerede da Milana gikk på fotterapiutdanningen meldte hun seg inn i Fotterapeutforbundet. Hun synes det er trygt å være medlem der. Da hun for eksempel hadde spørsmål etter at en pasient i ettertid ønsket å få slettet alle opplysninger om seg selv i journalen, tok hun kontakt med forbundet for råd – og fikk raskt svar.

Det er dessuten viktig å være oppdatert, derfor har hun deltatt på alle fagkongressene etter at hun ble medlem av forbundet. Om hun ikke har engasjert seg i styrearbeid, pleier hun også å delta på møter som holdes i regi av kretsen hun tilhører, Østfold krets. Det er godt å ha kollegaer å henvende seg til og samarbeide med.

Når det gjelder framtiden, så er planen hennes å bli enda mer målrettet i forhold til å spesialisere seg for å jobbe med problemnegler. Nå som hun får en kollega i naborommet, vil hun kanskje på sikt overlate noen av pasientene som trenger mer ordinær fotbehandling til henne og selv konsentrere seg om det hun elsker aller mest, nemlig å hjelpe folk med å bli kvitt smerter forårsaket av vonde negler. Hun avslutter med følgende ord:

– Selvfølgelig jobber man for å tjene penger, men for meg er denne jobben mye mer. Jeg elsker det jeg jobber med og lærer stadig nye ting.