Tekst og foto: Anette Haugen

Cathrine Werge Thorsen (46) er fra Nøtterøy, men har bodd halve livet i Sandefjord. Hun har tidligere jobbet både på hotell, i barnehage og i butikk, det vil si i menneskerelaterte jobber. Etter hvert tok hun utdanning som make-up-artist, der hun sminket og stylet håret til blant annet personer som skulle på cat-walken eller ta fotoshots.

– Siden jeg var alenemor til to barn, ble arbeids­tiden som make-up-artist vanskelig. Mye skjedde på kort varsel og det var jobbing både helg og kvelder. Da jeg så en annonse om utdanning som fotterapeut ved Kompetansebyggeren i Tønsberg, ble jeg interessert og søkte. Jeg tenkte at en slik jobb var lettere å kombinere med rollen som alenemor, forteller hun.

Positivt overrasket

Da Cathrine startet på fotterapi, som den gang var et ganske komprimert løp over kun ett år, ble hun positivt overrasket over hvor mye faget inneholdt også av annet enn føtter, slikt som anatomi, biomekanikk og hvordan omgås og se menneskene du har i pasientstolen. Egentlig hadde hun trodd dette handlet mest om fotpleie.

– Da jeg var ferdig utdannet i desember 2017 var jeg så gira at jeg ville lære mer og vurderte å fortsette å studere for å bli lege. Jeg innså imidlertid fort at det ville bli en altfor lang studie som alenemor, påpeker fotterapeuten, som i ettertid har tatt videreutdannelsen i diabetesfoten ved USN i Drammen.

Etter å ha kommet i mål med et par andre fag hun måtte ta opp for å få autorisasjonen sin, kunne Cathrine endelig starte opp som fotterapeut høsten 2018. Det første halve året leide hun seg inn hos en fotterapeut i en klinikk på Lysaker, men blant annet på grunn av at pendlingen ble slitsom, så hun seg om etter andre løsninger. Det fant hun.

«Det er som to forskjellige verdener å ha klinikk her og på sykehjemmet.»

På sykehjem

– I tillegg til at jeg ble ansatt i en 17 prosent stilling som fotterapeut ved et sykehjem i Tønsberg kommune, begynte jeg ved Kamfjordhjemmet bo- og behandlings­senter her i Sandefjord. I Tønsberg var jeg ansatt, så der sto kommunen for alt fra lokale og utstyr til å sette priser og ta betaling. På Kamfjordhjemmet jobbet jeg som selvstendig næringsdrivende, men de sto for lokaler og det meste av utstyret, unntatt forbruksmateriell, forklarer Cathrine.

I utgangspunktet skulle hun gjøre behandlinger ved sykehjemmet én gang i uka, men siden lokalene sto tomme det øvrige av tiden, spurte hun om hun kunne få bruke dem til å ta imot pasienter utenfra de andre dagene i uka. Det fikk hun lov til.

Pasientgrunnlaget økte imidlertid ikke like mye som hun hadde håpet. Noe av grunnen kan være at Kamfjordhjemmet er et sykehjem for demens og psykiatri. Hun har hørt noen av pasientene hennes utenfra si at de derfor ikke var helt bekvemme med å dra dit, for det kunne blant annet være litt støy.

For hennes egen del kan jobben også være litt utfordrende, siden behandlinger av og til må avbrytes eller avlyses, om pasienten ikke er i form. Må timen avlyses har hun hittil ikke fått betalt, men hun har heldigvis fått en ordning på det nå. I tillegg må behandlingene ofte gjøres på avdelingen, der hun må sitte på en krakk med vond arbeidsstilling. Hun har imidlertid vendt seg til det, og trives også godt. Det er mange hyggelige pasienter og ansatte.

Nye, egne lokaler

Selv om Cathrine ikke måtte betale leie ved sykehjemmet, trengte hun å øke omsetningen. Tanken om å starte opp klinikk i egne lokaler på et mer sentralt sted, ble derfor stadig mer påtrengende. Da hun så at det ble ledige lokaler i Kilgata i Sandefjord, kun i gangavstand fra der hun bor, tok hun affære – og i februar 2024 åpnet hun sin nye klinikk.

– Jeg sluttet i jobben ved sykehjemmet i Tønsberg allerede høsten-22, da jeg påtok meg et års vikariat som lærer i fotterapi ved Kompetansebyggeren i Tønsberg, men jeg jobber fremdeles én dag i uka ved Kamfjordhjemmet. Det hender også jeg gjør hjemmebehandlinger, men det er ikke noe jeg reklamerer med, sier fotterapeuten, som samtidig med at hun åpnet egen klinikk gikk over fra enkeltpersonsforetak til AS og skiftet navn på klinikken sin.

Grunnen til at hun gikk over til AS, var at hun ikke ønsker å stå personlig ansvarlig om noe skulle skje, spesielt med tanke på at hun er alenemor til to barn. Det kostet 30 000 kroner å opprette AS, samtidig som hun da må ha regnskapsfører, men det synes hun det er vel verdt. At hun skiftet navn fra Cathys fotterapi til Fotklinikk Werge AS og fikk sin egen logo, henger sammen med at hun ønsket å framstå enda mer seriøst og har fått vite at ved googling er det bra å ha ordet «fot- klinikk» i navnet. I vinduene til den nye klinikken er både klinikkens navn, logo og Fotterapeutforbundets logo godt synlig for alle som passerer til fots eller i bil.

Innkjøp av utstyr

Siden sykehjemmene hun jobbet ved tidligere sto for det meste av utstyret, har det å starte klinikk i egne lokaler krevd en del investeringer, foruten kostnaden ved å starte eget AS og leiekostnader. Cathrine anslår at hun har brukt vel 100 000 kroner, i tillegg til tiden hun har brukt på å pusse opp. Her har familie og venner hjulpet godt til, inkludert hennes egne barn. Å ha en far som har jobbet som snekker har også vært til stor hjelp.

– Jeg har prøvd å holde kostnadene nede ved å være bevisst på å kjøpe det meste brukt. Det gjelder både pasientstol, arbeidsbord, sterilisator og mye av møblementet. Å ha godt utstyr er viktig, men mye av det du får kjøpt brukt er bra. Dessuten er opplevelsen pasienten har under behandlingen viktigere enn om utstyret er helt nytt, sier Cathrine.

Blant det hun så på da hun skulle finne lokaler var at det var på bakkeplan, godt synlig fra veien og at lokalene var lyse og romslige. Klinikken ligger ikke midt i Sandefjord sentrum, men nært – og hun har også to gratis parkeringsplasser tilgjengelig for pasientene rett utenfor.

– Lokalene er egentlig litt større enn jeg trenger, men det er bare fint. Jeg har god plass i resepsjonen, der jeg også selger litt varer, et stort og lyst behandlingsrom, eget pauserom, der jeg også har steriliserings­apparatet, et lagringsrom og toalett. Det er som to forskjellige verdener å ha klinikk her og på syke­hjemmet, sier en meget fornøyd fotterapeut.

«Jeg har prøvd å holde kostnadene nede ved å være bevisst på å kjøpe det meste brukt. Det gjelder både pasientstol, arbeidsbord, sterilisator og mye av møblementet.»

Økte prisene

I sin nye klinikk har Cathrine vært nødt til å øke prisene noe i forhold til da hun hadde lokaler på sykehjemmet, men hun har gjort det gradvis. Selv om det ikke er lov med et prissamarbeid, snakker de jevnlig på kretsmøter i forbundet, der hun er leder for Vestfold krets, om pris. Hun er verken blant de som tar mest eller minst, men hun føler pasientene virker å godta økningen.

Noe av det hun måtte tenke på å legge inn i prisen etter at hun åpnet ny klinikk som AS i egne lokaler, var alle ekstra faste utgifter hun nå har fått. I tillegg til leie av lokale er det slikt som strøm, vann og avløp, internett og utgifter til regnskapsfører. Hun synes samtidig det er fint å kunne overlate regnskap, lønns­kjøring og årsoppgjør til en profesjonell.

Av ulike årsaker har hun dessuten nylig byttet journal­leverandør, slik at hun har brukt litt ekstra tid på å sette seg inn i det. Forsikring har hun hele tiden hatt gjennom forbundet.

Med tanke på markedsføring av klinikken, har hun blant annet en egen facebook-side, i tillegg til at hun har lagt ut visittkort både på et par fastlegekontorer og hos en frisør. Hun har også en avtale med et treningssenter, der medlemmene får rabatt på varekjøp, men ikke på behandlinger. Da får flere kjennskap til klinikken.

– Den aller viktigste markedsføringen skjer uansett gjennom fornøyde pasienter og jungeltelegrafen. Jeg har flere pasienter som tar med seg visittkort og sier de vil gi dem til bekjente som de mener kan trenge en fotbehandling. Pasientmengden har økt bra siden jeg flyttet hit, så jeg er storfornøyd, fastslår Cathrine.

Arbeidstid

Hver mandag holder Fotklinikk Werge AS åpent fra klokka 12 til klokka 20 og tirsdager jobber Cathrine på Kamfjord­hjemmet. Onsdag og torsdag jobber hun mer fleksibelt, men vanligvis åpner hun klinikken klokka 10. Fredager prøver hun å ta fri. Det er fint å ha en fast fridag fra jobben om hun for eksempel må kjøre barna på legeavtaler eller annet.

Mandager har hun ofte fulle lister med åtte pasienter, men hun anslår at hun i snitt behandler fem-seks pasienter om dagen. Hun har selv vært noen runder hos kiropraktor, så hun prøver å passe på ikke å ta for mange pasienter per dag. Hun har så langt ikke ventelister, så inntil videre har dette ikke bydd på problemer.

Da hun ble syk i desember og lå i feber en ukes tid, satt hun hjemme og avbestilte timene. Det ble litt hektisk da hun skulle ta igjen behandlingene etterpå, men det gikk greit. Hun prøver selv å være fleksibel om pasienter må avbestille eller endre sine timer, men har en 24-timers regel. Timer som ikke er avbestilt innen da må betales, så sant det ikke er snakk om sykdom som gjør det vanskelig å møte opp.

Takknemlig jobb

På spørsmål om Cathrine noen gang i prosessen har vurdert å dele lokaler og jobbe sammen med en eller flere andre fotterapeuter, svarer hun:

– Jeg fikk tilbud om å leie meg inn hos Medic Fot i Stokke. Det var fristende og lokalene var fine, men jeg var litt lei av å pendle og ønsket lokaler nærmere hjemmet. Jeg har også snakket litt med en kollega her i Sandefjord om å dele lokaler. Vi jobber ganske likt, så det kunne vært aktuelt. Akkurat nå er vi imidlertid begge svært fornøyde med lokalene vi har.

Cathrine understreker videre at hun trives veldig godt med å jobbe som fotterapeut – og enda bedre nå som hun har fått egne lokaler. Hun synes hun har en takknemlig jobb, der hun opplever å få mange godord fra pasientene.