Med tverrfaglighet som basis

Tverrfaglig samarbeid ser enkelt ut på papiret. I en ideell verden betrakter helsepersonell pasienten som noe mer enn bare en kroppsdel eller en sykdom. Hele pasienten, med sine psykiske og fysiske utfordringer og styrker er i fokus. Der samarbeider helsepersonell på tvers av fagområder og yrkesstatus. De jobber sammen for å finne ut hva som er den beste behandlingen for nettopp den pasienten de har foran seg. I en ideell verden. I virkeligheten er tverrfaglig samarbeid ofte vanskelig å få til, enten fordi det mangles kunnskap, tid, midler eller vilje.

Tekst og foto: Vigdis Løbach

Amelia Corrie Gibson er fysioterapeut på e2 Helse. Hun trives godt i et miljø der tverrfagligheten virkelig blir ivaretatt.

På Komplett Arena i Sandefjord ligger et helsesenter som virkelig tar tverrfaglig samarbeid på alvor. På den private klinikken e2Helse jobber flere yrkes­grupper tett på hverandre. Under samme tak finner man lege, sykepleier, kiropraktor, fysioterapeut, ernæringsfysiolog, personlig trener og helsesekretær. I utgangspunktet var det en ren helseklinikk, men da de ble godkjent bedriftshelsetjeneste av arbeidstilsynet, utvidet de med HR-rådgiver, HMS-rådgiver og yrkeshygieniker. Klientene er både privatpersoner, offentlige instanser og bedrifter.

– Her har vi åpen dør, og henter hverandre når vi trenger hverandres kompetanse, sier Amelia Corrie Gibson fornøyd. Hun er en av fysioterapeutene som har arbeidsplassen sin i fellesskapet. Hun er opptatt av å finne løsninger til beste for sine pasienter, og samarbeider også ut av huset når det er det beste alternativet. Det har ført til at hun blant annet har funnet ut at fotterapeuten og fysioterapeuten i flere tilfeller er naturlige samarbeidspartnere.

Ved siden av jobb, er Amelia også i ferd med å fullføre en mastergrad i helsefremmende arbeid, noe som dreier seg om helse og tverrfaglighet på samfunnsnivå.

– Alt henger sammen. Tverrfaglighet på struktur- og systemnivå er også viktig for å fremme folkehels­en, sier hun.

Hvis det jeg gjør ikke hjelper den jeg behandler, må jeg spørre meg selv om det er noe jeg ikke fanger opp. At jeg kan rådføre meg med andre og hente inn andres kunnskap, er en trygghet for meg og en trygghet for pasienten.

(Amelia Corrie Gibson)

Ikke redd for å tenke nytt

Allerede når Amelia presenterer seg med etternavn­ene Corrie og Gibson, aner vi at vi har å gjøre med en som har med seg impulser fra flere steder i verden.

– Jeg er halvt amerikansk og gift med en skotte, forklarer Amelia. Hun forteller at hun vokste opp i både Norge, USA og Midt-Østen, og senere studerte i Skottland, og har dermed en internasjonal bakgrunn. Hun er vant til å reise, vant til å oppleve nye ting, og er ikke redd for nye tanker.

– At jeg ble akkurat fysioterapeut, var ikke for å realisere en livslang drøm. Det var nok litt tilfeldig. Moren min gikk til fysioterapeut, og var fornøyd med behandlingen. Terapeuten fortalte hvordan yrket var, og jeg tenkte at det kunne jeg søke på, siden jeg alltid hadde vært interessert i ting som hadde med kroppen å gjøre, smiler Amelia.

Hun fullførte studiene i Edinburgh, og var ferdig utdannet i 2003. Sine første jobber hadde hun i Skottland.

– Min første jobb var på sykehus, og siden jeg gikk på kryss og tvers mellom avdelingene, kom jeg bort i mange forskjellige tilfeller, og fikk et godt innblikk i hvordan kroppen henger sammen. Men at jobben var spesielt tverrfaglig av den grunn, vil jeg ikke si. Jeg jobbet mest sammen med fysikalske medisinere. Uten at jeg kan si det for sikkert, er mitt inntrykk at Storbritannia henger litt etter når det gjelder samarbeid. Det var et ganske strengt hierarki på sykehuset, men noe har sikkert bedret seg i årene etter jeg var der, sier Amelia.

Det er lett å se for seg at hierarkiske systemer, der man er opptatt av å rangere yrkesgrupper etter makt og status, ikke akkurat er med på å fremme samarbeid. Det holder heller ikke bare å vite at andre yrkesgrupper finnes, man må også våge å anerkjenne at de også kan sitte på nyttig kunnskap man ikke har selv. Og ikke minst, man må konsultere og kommunisere.

– Det er en fare at man kan se seg blind på ting, og bare se det man forventer å finne. Hvis det jeg gjør ikke hjelper den jeg behandler, må jeg spørre meg selv om det er noe jeg ikke fanger opp. At jeg kan rådføre meg med andre og hente inn andres kunnskap, er en trygghet for meg og en trygghet for pasienten, slår Amelia fast.

Ved hjelp av modellen av foten, kan Amelia lett vise og forklare hvor skader og plager oppstår.

Ser pasienten som et helt menneske

Amelia forteller at hun har alle typer pasienter, men at mye handler om problemer knyttet til vondt i rygg og nakke. Det betyr imidlertid ikke at årsaken til problemet alltid startet der. Det kan ha sitt utspring et helt annet sted på kroppen.

Amelia beskriver måten hun og de andre på senteret jobber på som funksjonell tilnærming, der man ikke bare ser på en enkelt kroppsdel, men tar funn knyttet til både kropp og psyke i betraktning. Siden jobben i stor grad dreier seg om å hjelpe folk til å gjøre endringer, har alle også kompetanse innen coaching. Livsstilsendringer dreier seg ikke bare om fysiske øvelser og gjentatte handlinger, men også mentale endringer.

– Dersom en pasient kommer med vondt i hofta, er det ofte lett å gjøre funn som er forenelige med plagene. Men problemet med hofta kan komme fra noe helt annet. Da blir det bare brannslukking om jeg kun forholder meg til hofta, sier Amelia engasjert. Det dreier seg altså om å behandle hele kroppen. Derfor kan det også skje at en pasient som egentlig kom inn med ryggproblemer, behandles for en skade i ankelen.

– Kroppene våre tåler egentlig mye. Man kan ofte komme langt med å gjøre små ting selv. Vi gir råd, og forventer også at pasienten tar sin del av jobben med å gjennomføre endringer, sier fysioterapeuten.

Når Amelia forteller om samarbeidet på e2 Helse, er hun så entusiastisk og engasjert at det kan høres ut som om hun beskriver en nettopp ideell verden.

– Vi får det virkelig til. Jeg savner ikke samarbeid, for det har vi allerede. Jeg diskuterer gjerne med kiropraktoren, for her er vi ikke konkurrenter, men samarbeidspartnere, smiler hun.

At de har tilgang på hverandre «her og nå», synes hun er en stor fordel, og en forutsetning for at ting fungerer så godt. Det er riktig nok ikke sånn at alle er ledige til å komme inn og diskutere pasienter til en hver tid, men det er aldri lenge og vente.

– Når vi trenger samarbeid, får vi til det. Jeg vet om mange steder der man kaller det samarbeid selv om pasienten må bestille time hos en annen behandler flere uker senere. Sånn er det heldigvis ikke hos oss, slår Amelia fast.

Tar føttene på alvor

I tillegg til kollegaene på helsesenteret, tar Amelia samarbeidet ut av huset også, når hun ser behov for det. Og her kommer fotterapeuten inn.

– Det er mulig at jeg i høyere grad enn andre fysioterapeuter ser på samarbeidet med fotterapeut­en som verdifullt. Jeg er selv plattfot, og har alltid brukt innleggssåler, forteller hun.

Hun forteller at hun har samarbeidet med en spesiell fotterapeut i flere år.

– Hun jeg samarbeider med er også opptatt av det funksjonelle, og vi kan kommunisere godt om hva som er til det beste for pasienten, sier fysioterapeut­en.

Når en pasient kommer med problemer knyttet til foten, er Amelia opptatt av å se hvordan han eller hun bruker føttene. Noen ganger skal det bare en enkel bevisstgjøring til for å fikse problemet.

– Jeg ser mye når jeg betrakter en som går på tredemølla, sier Amelia, og får kollegaen Anette Henriksen til å demonstrere hvordan hun går og løper, mens Amelia selv følger nøye med.

– Jeg ser på skrittlengde og frekvens, hvordan hun holder overkroppen og armene, hvordan hun puster, og ikke minst, hvordan hun lander på foten, forklarer hun.

Amelia legger til at mange vil få en bedre fotavvikling ved å korrigere skrittlengden. Hun er også opptatt av å se sammenhengen mellom fotavvikling­en og kompensasjonen i andre ledd. Gamle overtråkkskader kan føre til mange plager, og en tå som har vært brukket tidligere kan føre til endring av ganglaget.

– Både jeg og fotterapeuten har fotens mekanikk som vårt interessefelt, men så er det noen ting jeg vet veldig lite om. For eksempel kan en ilke føre til at man går feil, noe som igjen kan forplante seg til hofta. Jeg har ingen kunnskap om å behandle ilker. Da er det fint med noen som har det som fagfelt, sier Amelia, når hun skal trekke fram et eksempel på tilfeller der hun er avhengig av samarbeid med fotterapeuten.

– Det er hyggelig å snakke med fotterapeuten i telefonen, og få eller gi råd og samordne tiltak til det beste for våre felles pasienter. Jeg setter pris på å få nye synspunkter. Hvis man tror man kan alt, tar man helt sikkert feil, smiler Amelia.

Amelia beskriver måten hun og de andre på senteret jobber på som funksjonell tilnærming, der man ikke bare ser på en enkelt kroppsdel, men tar funn knyttet til både kropp og psyke i betraktning.

(Amelia Corrie Gibson)

Når Amelia følger med på hvordan pasienten beveger seg på tredmølla, vil hun kunne lese mye av hvordan pasienten beveger seg. Hun ser på skrittlengde og frekvens, overkropp og armer, pusten og hvordan hun lander på foten. Her stiller kollega Anette Henriksen opp for anledningen.

Plantarfascitt og hælspore kan behandles ved hjelp av trykkbølger. Behandlingen kan vise til gode resultater.

Felles mål om pasientens beste

Ydmykhet i forhold til andres yrkeskunnskap og visshet om at man alene ikke har kunnskap på alle felt, er viktig. Det er dessuten viktig at man tilegner seg kjennskap til andres yrkesfelt for å vite hvem man skal kontakte. På det området har helt sikkert både fotterapeuten og fysioterapeuten noe å lære for at tverrfagligheten skal fungere optimalt.

– Jeg vet at kne-, hofte- og ryggplager kan komme fra føttene. Det tar jeg hensyn til, og har det med i vurderingen på når jeg eventuelt skal henvise videre, sier Amelia.

At hun selv har opparbeidet seg rutiner for når hun bør kontakte fotterapeut, er hun tydelig på, men på spørsmål om når fotterapeuten bør henvise en pasient til fysioterapeuten, tenker hun seg først litt om.

– Jeg har ikke lyst til å rette ut pekefingeren eller høres ut som jeg vet best. Fotterapeutene kan føtter og de vil det beste for pasienten. De fleste er sikkert flinke til å henvise videre når det er nødvendig, sier hun.

Så kommer hun fram til at noen råd kan hun gi, uten at noen behøver å føle seg tråkket på tærne av den grunn.

– Når en pasient har gjentatte plager som ikke går bort i føtter, ankler, legger eller knær, kan man med fordel involvere fysioterapeuten med tanke på opptrening og rehabilitering. Er det ting man lurer på som har med ganglaget å gjøre, er det lurt å snakke med noen, og bruke andre. Det er jo ikke alt man har kompetanse på selv, sier hun, mens hun leter etter konkrete eksempler.

– Oi, nå holdt jeg på å glemme plantarfascitt, kommer Amelia plutselig på.

Hun forklarer så enkelt som mulig at plantarfascitt innebærer at bindevevet under foten samler seg på hælbeinet, og så blir betent. Det er ikke uvanlig at det forekommer samtidig som, eller utvikler seg til, hælspore.

– Vi behandler plantarfascitt og hælspore ved hjelp av trykkbølger. Det prøver vi før eventuelle injeksjoner, og har veldig gode resultater. Det er det ikke alle som vet. Ved disse tilstandene synes jeg fotterapeuten bør konsultere oss, så kan jeg lage en detaljert analyse av hvordan pasienten går eller løper, og behandle tilstanden. Fotterapeutens kunnskap er veldig viktig for å tilpasse såler, sier Amelia.

– Fotterapeuten har en viktig oppgave, og folk bør være flinkere til å oppsøke denne yrkesgruppen for å hindre videre plager. Det er viktig å passe på beina, og vite noe om skotøy og ganglag. Fotterapeutens område er nettopp dette, og de kan mye om ganglag, sko og helseplager knyttet direkte til føttene. Mitt område er å se god fotavvikling i sammenheng med resten av kroppen. Det gir et godt grunnlag for samarbeid, slår Amelia fast, og understreker at som helsearbeidere jobber de mot samme mål: At pasienten skal bli kvitt plagene sine og stå godt på egne føtter.

Dersom man trenger råd og veiledning angående en pasient, er hjelpen aldri langt unna, enten man trenger en ekstra mening under konsultasjonen, eller man trenger et råd i forbifarten. Her møtes Amelia og sykepleier Mona Lystad til en rask samtale i gangen.

Modell av foten. Amelia peker på hælområdet, et vanlig problemområde for mange.

Opptatt av å fremme helse

Amelia liker å uvikle seg, og ikke bare er hun interessert i øke kompetansen på sitt eget fagfelt, fysioterapien, og å finne ut av hvordan andre yrkesgrupper jobber. Ved siden av jobb og familie, er hun også, som tidligere nevnt, i ferd med å ta en mastergrad i helsefremmende arbeid.

– Da er vi over på systemnivå, og ikke lenger på det individuelle planet. Det handler om å legge forholdene til rette for at folk skal ta de rette valgene for å oppnå en god helse, sier hun engasjert.

Hun ramser opp viktige samfunnstrekk som påvirker valgene den enkelte tar, og understreker at det er viktig å ha et godt tilbud til befolkningen på mange områder, fra grøntarealer i lokalmiljøet, gang- og sykkelstier og gymtimer på skolen. Både fysisk og psykisk arbeidsmiljø påvirker sykefraværet, og det er en kjent sak at fornøyde arbeidstakere er mindere syke. I tillegg er god utdanning helsefremmende. Også i masterstudiet er Amelia opptatt av tverrfaglighet, men da på struktur- og systemnivå.

– Helsefremmerens jobb er å bidra til at valgene man tar er de rette. Det omfatter mye mer enn å gjøre sunn mat billigere. Det innebærer at mennesket har gode betingelser for livsutfoldelse i teori og praksis. Og så må vi ikke glemme at det er svært helsefremmende å være fornøyd, avslutter Amelia.

Hvis det jeg gjør ikke hjelper den jeg behandler, må jeg spørre meg selv om det er noe jeg ikke fanger opp. At jeg kan rådføre meg med andre og hente inn andres kunnskap, er en trygghet for meg og en trygghet for pasienten. (Amelia Corrie Gibson)