Hyggelig og trygt med helsefellesskap
De siste to årene har fotterapeut Mette Kverme jobbet på et helsesenter, der hun deler lokaler med fire leger, to fysioterapeuter, to kiropraktorer og fire helsesekretærer. Det er hyggelig, trygt og lærerikt å jobbe i et slikt fellesskap – i tillegg er det en stor fordel for pasientene.
Tekst og foto: Anette Haugen
Fellesskap: Det er både hyggelig, trygt og lærerikt å jobbe i et helsefellesskap. Her er Mette Kverme (til høyre) sammen med en rekke av sine fellesskapskolleger etter endt lunsjpause.
Eget behandlingsrom: Mette Kverme deler en rekke felleslokaler og tjenester med sine helsekolleger, men driver likevel sin egen private klinikk.
Diplomer: På veggen henger Mette Kvermes autorisasjon og diplomer på utført utdanning og videreutdanningskurs.
Etter å ha jobbet som hjelpepleier i turnus både på institusjon og i hjemmesykepleien siden slutten av 80-tallet, bestemte Mette Kverme (52), bosatt på Nøtterøy i Vestfold, seg for å bytte yrke for cirka ti år siden. En av årsakene var at mannen hennes fikk jobb i Nordsjøen. I og med at de hadde barn, fungerte det da dårlig at hun jobbet turnus. Hun trengte en jobb der hun kunne organisere hverdagen sin selv.
– Jeg har lenge vært fascinert av føtter. Helt fra jeg jobbet på institusjon som assistent tidlig på 80-tallet, gledet jeg meg alltid til hver gang jeg skulle dusje pasientene. Da måtte vi nemlig stelle føttene også. Da ble det tid til den gode samtalen med pasientene som det ellers var så lite tid til å ta. Det ga meg noe personlig. Det var en god følelse, forteller hun.
Omfattende
Mette Kverme medgir at hun ikke helt visste hva yrket innebar da hun startet på utdannelsen, som hun tok ved Kompetansebyggeren Vestfold (tidligere Tønsberg Ressurs), som er underlagt Vestfold fylkeskommune. Her gikk hun ett år som heltidsstudent og var ferdig i desember 2009.
– Faget var mye mer omfattende enn jeg trodde og inkluderte jo både sko, såler og mye mer, sier fotterapeuten, som siden har tatt videreutdanning i diabetesfoten ved Universitet Sørøst-Norge, campus Drammen. Hun har også tatt modulene i biomekanisk terapi i regi av Fotterapeutforbundet.
Da hun var ferdig utdannet startet hun egen klinikk i Tønsberg, som hun drev i to år. Etter det første året begynte hun samtidig å vikariere i en klinikk på Nøtterøy. Da hun som drev den sluttet, overtok hun driften. Siden det fra forbundets side var stort fokus på å skrive journalnotat til fastlegen, begynte hun å gjøre det, spesielt i forhold til diabetespasientene. Resultatet ble at en av legene hun sendte journalnotat til begynte å sende pasienter til henne.
Godt samarbeid
Legen som sendte pasienter holdt til på Bellevue helsesenter på Nøtterøy. Da de for et par år siden bygget om lokalene, fikk de fem behandlingsrom, men på det tidspunktet var de kun tre leger. Mette Kverme sendte dermed en mail der hun spurte om det var noen mulighet for at hun kunne leie det ene lokalet. Det var det. Samtidig kom det inn en lege til.
I tillegg holder helsegruppen Nemus til i nabokontorene. Hos dem jobber det blant annet to kiropraktorer og to fysioterapeuter. De har sin egen enhet, men alle har felles venterom, lunsjrom og lunsjpause – der de til og med én dag i uken har utvidet lunsjpausen med internundervisning.
– Jeg er opptatt av samhandling og et godt samarbeid på tvers. Det har vi virkelig her. Hver tirsdag utvider vi lunsjpausen til tre kvarter, der én av oss snakker om et aktuelt emne. Vi setter oss opp på liste og deler kunnskap. Noen ganger inviterer vi også folk utenfra. Vi har blant annet hatt besøk fra barnevernet, psykiatrien og en helsesøster, forklarer Mette Kverme.
Mange fordeler
Selv om hun leier behandlingsrommet og de deler flere av felleslokalene, der hun blant annet har tilgang til vask av utstyr og alle nødvendige hygienetiltak, jobber fotterapeuten fremdeles som selvstendig næringsdrivende og er sin egen sjef.
– Jeg betaler en prosentandel av omsetningen inntil et visst beløp i leie. Da har jeg også tilgang til deres journal- og timebestillingsystem, forteller hun – og legger til:
– I tillegg til at det er veldig hyggelig å gå på jobb hver dag når du har et slikt fellesskap med helsekolleger, gir det også en trygghet. Lurer jeg på noe, kan jeg for eksempel banke på døren til en av legene og spørre om hvor alvorlig et sår er. Da kommer de og vurderer situasjonen. De spør også meg om de lurer på noe. Vi har jo mange av de samme pasientene. Jobber du alene har du alt ansvar selv, så fellesskapet gir god faglig ryggdekning.
Hun påpeker at dette selvfølgelig også er en stor fordel for pasientene, som blant annet kan få mye raskere svar enn om hun måtte ha henvist dem videre med sine spørsmål. Siden hun ikke har videreutdanningen i biomekanisk terapi ved Universitetet, hender det på samme måte at hun spør fysioterapeutene i nabolokalene til råds eller henviser dit.
Forbundskolleger
På spørsmål om Mette Kverme ser noen som helst ulempe ved å jobbe som autorisert fotterapeut i dette fellesskapet, må hun tenke seg nøye om før hun kommer på en liten ulempe: «De har et litt tungvint journalsystem». De har ikke kommet like lang som fotterapeutene der. Denne ulempen kan imidlertid ikke måle seg mot alle fordelene.
Selv om hun jobber i et helsefellesskap, er det imidlertid ikke slik at hun har andre som kan steppe inn om hun selv skulle bli syk, slik fotterapeuter som jobber flere sammen kan ha. Så hvordan løser hun det da for pasientene om hun blir syk?
– Her tenker jeg at den største utfordringen er om man skulle bli langtidssykemeldt. Da er jeg medlem av Fotterapeutforbundet og har mange kolleger jeg etter hvert har blitt godt kjent med der. Jeg er sikker på at noen kunne tatt over og hjulpet til i en periode, svarer hun.
Ulike pasienter
Mette Kverme har siden oppstarten hele tiden hatt jevn tilgang på pasienter. Hun forteller at hun maksimum behandler sju pasienter per dag. Samtidig er hun klar på at hun synes det er viktig både å ha et viss antall pasienter der du hovedsakelig driver med stell og et viss antall der du behandler en mer kompleks tilstand og/eller sykdomstilfeller.
– Jeg tenker denne kombinasjonen er fin av flere årsaker. Det er viktig å ha noen gjengangere som kommer tilbake for stell av føttene kanskje hver sjette uke. I tillegg til at de utgjør en stabil del av pasientgrunnlaget, er det også med dem jeg har de gode samtalene, der jeg lytter til hva de har å fortelle, men aldri snakker om meg selv, sier hun.
Pasientene som har mer komplekse problemer og kanskje trenger behandling over en begrenset tid, krever mye mer innsikt og oppfølging der og da. Med disse pasientene snakker hun hovedsakelig om problemet og går sjelden inn i mer personlige samtaler. Om de «krever mer», er det samtidig mange av disse sakene som gjør at hun utfordres og utvikler seg i faget.
Må bidra selv
I forhold til dette med å skape anerkjennelse for fotterapifaget hos andre faggrupper – blant annet for å markere skillet mellom dem og fotpleiere – mener Mette Kverme at det er nødvendig at hver og én gjør en jobb og bidrar selv.
– Vi har dessverre ikke kommet så langt som at vi som gruppe har full anerkjennelse. Enkeltpersoner har imidlertid det. Jeg føler for eksempel at jeg har full faglig anerkjennelse i vårt helsesenter, på linje med alle de øvrige. Jeg har imidlertid lagt meg på en viss linje, der jeg er veldig bevisst på hvordan jeg driver – og ikke gjør «tilleggsoppgaver», påpeker hun.
Samtidig forstår fotterapeuten godt at det som nyutdannet kan være tøft å få en klinikk opp å gå, slik at det kan være fristende å drive med litt andre ting ved siden av. Her har hun imidlertid et lite tips å komme med.
– Jeg var kjempeheldig og fikk et etableringstilskudd fra kommunen det første året, gjennom noe som heter «Start i Vestfold». Jeg måtte blant annet legge fram en plan og en visjon, men alt dette lærte vi om på utdanningen. Er du ny i faget, lønner det seg å sjekke ut hva som finnes av ordninger der du bor, råder hun.