AV ANETTE HAUGEN

Det var den britiske legen James Parkinson (1755-1824), som først beskrev Parkinsons sykdom, derav navnet. Det er en nevrodegenerativ sykdom, hvor nerveceller i det sentrale sentralnervesystemet gradvis brytes ned. Parkinsons sykdom rammer begge kjønn og sykdomsutviklingen og symptomene varierer fra person til person. Ved siden av Parkinsons sykdom finnes det også sjeldnere tilstander som rammer noen av de samme delene av hjernen, starter i voksen alder og blir gradvis verre over tid. Disse vil typisk gi parkinsonisme, men ellers skille seg fra vanlig Parkinsons sykdom når det gjelder symptomutforming, ikke-motoriske tilleggsplager, forløp og behandling. Som gruppe kalles disse sykdommene atypisk parkinsonisme.

Spesiell gange

Ragnhild Stenshjemmet Støkket er helsefaglig rådgiver og faglig veileder for sykepleierne i ParkinsonNet (se info i egen ramme) – og svarer også på spørsmål som kommer inn til Norges Parkinson­forbund. Hun forteller at pasienter med parkinson etter hvert kan få mange ulike problemer både med bevegelse, balanse og med føttene generelt. – Noe av det pasientene kan oppleve, er at skrittene blir små og langsomme. Beina løftes nesten ikke fra underlaget og personen ruller ikke på fotbladene. Det er dette vi kaller «shuffle walk», som er den typiske parkinsongangen. Mange får balanseproblemer og feilbelaster bæreledd og føtter. En del opplever også å få dystonier, altså ufrivillige muskelsammentrekninger i føttene og anklene, som vedvarer over tid, forklarer hun. Det siste kommer av at nervene som sender signaler til musklene i føttene gjør at musklene blir stramme, slik at føttene vris enten utover eller innover – eller det kan forårsake kramper i tærne.

Hjelp av fotterapeut

Den helsefaglige rådgiveren mener at mange pasienter med parkinson vil ha god hjelp av å gå til fotterapeut, men hun er redd for at helsepersonell generelt ikke er flinke nok til å råde pasientene til dette. I Norges Parkinsonforbund er de imidlertid bevisste på dette. – For pasienter med parkinson kan det både på grunn av stivhet og svimmelhet være vanskelig å bøye seg ned for å klippe negler og stelle føtter. En del får også hevelser i føttene som bivirkning av noen av medisinene de tar. Langvarig bruk av andre medisiner, levodopa, kan dessuten bidra til polynevropati, slik at de ikke kjenner om de får gnagsår og de får nedsatt følelse i putene under føttene, forteller Ragnhild Stenshjemmet Støkket. Noe annet man bør være klar over er at parkinsonmedisinene som inneholder levodopa gir økt risiko for malignt melanom, altså føflekkreft. Siden mange av pasientene sliter med å sjekke egne føtter, er det spesielt viktig at en fotterapeut sjekker føttene deres ekstra for dette.

Minske stress

Stress er den verste fienden til en pasient med parkinson. Er personen stresset, forsterkes alle symptomene. Det er derfor viktig å ta seg god tid når pasienten kommer, slik at han eller hun føler seg komfortabel. Da minskes symptomene. Det er også viktig å gi god informasjon om hva som skal skje, i tillegg til at han/hun bør være godt og riktig medisin­ert før behandling. ­Er pasienten stresset kan det være nødvendig å hjelpe ham eller henne med å roe ned, for eksempel ved å be ham/henne puste rolig – eller kanskje ved å sette på rolig musikk. Skjelvinger kommer typisk når pasienten er i ro, men du må likevel ikke holde pasienten fast, da kan det igjen oppstå stress. God tid, god informasjon og god dialog er det som hjelper. – Noe annet det er viktig å vite, er at det kan gå i stå for en med parkinson. Det er som et motorstopp. Personen kan fryse fast og det stopper helt opp. Det kan skje om han eller hun skal gjennom en trang dør eller gå bort til stolen. Noe som da kan hjelpe er å sette fram en fot og be personen gå over den. Da lures hjernen til å tro at den skal gjøre en annen aktivitet, slik at kroppen kommer i gang igjen, sier Ragnhild Stenshjemmet Støkket, og legger til: – Den samme motorstoppen kan skje mentalt. Tankene vil da gå langsomt og de vil ha utfordringer med å kommunisere. Det er viktig å huske på at det mentale som skjer i disse tilfellene er en del av sykdommen. Det betyr ikke at pasienten er dum.