HAR DRØMMEJOBBEN

Hvorfor skal jeg pensjonere meg når jeg har drømmejobben som fotterapeut? Marit Rokkones synes hun må være verdens heldigste som møter hyggelige pasienter hver dag, samtidig som hun stadig lærer nytt – både av pasientene og av datteren, som hun har rekruttert inn i yrket.

Tekst og foto: Anette Haugen

«Hun har alltid snakket varmt om yrket og får en gnist i øyet når hun forteller om jobben sin.» «Hun er utrolig stolt over å kalle seg autorisert fotterapeut, og jeg mener hun er et stort forbilde. Hun setter pasienten først, og har et usedvanlig godt tekke på unge som eldre. Kommunikasjon er noe hun burde fått ærespris for.»

Sitatene over er hentet fra en av epostene som ble sendt til juryen da fotterapeuter landet over ble bedt om å nominere sine kandidater til Årets fotterapeut i 2022. Innsenderen var datteren til fotterapeut Marit Rokkones (74).

Datteren, Monica Eintrø (37), har selv blitt så inspirert av sin mor at hun 11. mai i år, på selveste Fotterapeutenes dag, tok sin siste eksamen i fotterapifaget. Allerede dagen etter fikk hun sin autorisasjon, slik at hun nå også selv stolt kan kalle seg autorisert fotterapeut.

Dedikert: Marit Rokkones har vært fotterapeut i 23 år, men tar gjerne 23 år til.

Dedikert

Selv om Marit Rokkones ikke vant kåringen, er det jo slik at alle som er nominert til Årets fotterapeut – og mange, mange flere – hadde fortjent tittelen. Fotterapeuten tok derfor turen til Flatåsen i Trondheim, for å ta en prat både med Marit Rokkones og datteren Monica Eintrø.

Det ble et hyggelig møte med to svært dedikerte fotterapeuter – én i starten av sin karriere som fotterapeut og én med 23 års erfaring, men som gjerne tar 23 år til, ifølge henne selv. For hvorfor slutte i en jobb som gir henne så mye? Å ha «hobbyen» sin som jobb og attpå til få betalt for det, det er jo rene luksusen.

Før vi kommer fram til dagens arbeidssituasjon på fotklinikken hun nå driver på Flatåsen, i tillegg til jobben hun gjør på Byneset Helse- og Velferdssenter, skal vi imidlertid dykke litt tilbake i tid. For hvordan startet det egentlig? Hvorfor bestemte Marit Rokkones seg for å sette seg på skolebenken da hun var godt over 40 år – og hvorfor ble det fotterapi?

Russ som 50-åring

– Jeg hadde jobbet på kontor og i butikk i alle år – og jeg hadde fått fem barn. Det var fire gutter, før jeg fikk attpåklatten Monica. Selv om jeg var godt voksen, fant jeg ut at jeg hadde lyst til å gå på skole og ta en utdannelse jeg også. Siden jeg var såpass gammel, lot jeg det modnes litt. Men så tenkte jeg: Hvorfor skal jeg bli gammel og så sitte og tenke på hva jeg skulle gjort, når jeg faktisk har mulighet til å gjøre det, forteller Marit.

Hun bestemte seg for å følge utdanningsdrømmen og begynte på Helse- og sosialfag. Hun visste at hun ville jobbe med mennesker, men tenkte først å bli helsesekretær. Det ble også et år på Helse- og Servicefag, samtidig som hun tok et år på Chakra-akademiet, der hun blant annet hadde aromaterapi. Først etter dette var det at tanken om å bli fotterapeut ble sådd.

– Det var svigermoren min som kom med ideen. Hun gikk fast til fotterapeut og mente det var et yrke som ville passe meg. Jeg tenkte litt på det og fant ut at Malvik videregående skole rett utenfor Trondheim den gang hadde en flott fotterapilinje. Jeg gikk full tid på dagtid i to år. Det var ikke voksenopplæring, så jeg feiret russ som 50-åring. De ga meg tilnavnet «finger’n» fordi jeg brakk fingeren i en gymtime der vi spilte volleyball, forklarer Marit.

Stolt elev

Den dedikerte fotterapeuten skryter svært av skolen hun gikk på. Det var mye prosjektjobbing og de var til og med en uke i Danmark, der de blant annet besøkte diabetesavdelingen ved Københavns Amts sygehus i Gentofte, hvor man også laget avlastninger og terapisko.

– Der fikk vi møte en pasient med diabetes som hadde amputert en del av foten og som fikk prøve nye terapisko. Vi fikk vite at denne pasienten ikke hadde gått på lang tid. Det gjorde et sterkt inntrykk å se ham klare å gå over gulvet, forteller hun.

Tiden på skolen var en fin tid. Den yngste i klassen var 17 år mens hun var eldst på 50. Snittalderen var 30 år. På grunn av ryggproblemer gikk hun på yrkesmessig attføring og måtte hvert år vise at hun sto. Det gjorde hun med glans.

– Jeg var så stolt da jeg tok på sekken og begynte på skole. Jeg brukte all min tid på det og ga meg ikke før jeg fikk fem’ern. Jeg er til vanlig glad både i å strikke, hekle og lese bøker, men akkurat da la jeg alt det på hylla. Det var så artig å gå på skole. Har du gløden, så fikser du det, påpeker Marit.

Selv om hun opprinnelig er fra Trondheim sentrum, flyttet familien til Fosen like etter at hun hadde begynt på utdanningen. Dermed ble det pendling med ferge og bil det meste av tiden, men det gjorde ingenting.

Sammen: Aller helst vil mor og datter jobbe sammen hele tiden, slik de for tiden gjør på Byneset, men foreløpig må de jobbe i hver sin klinikk. Her i klinikken til Monica.

Åpnet klinikk

Da hun var ferdig med utdanningen i 2000 åpnet Marit sin egen klinikk med en gang. Hun innredet et rom hjemme i huset på Fosen, som ble godkjent av miljøetaten i Rissa kommune. Behovet for fotterapeut på sykehjemmene og eldresentrene i distriktet var imidlertid stort, så det ble i tillegg ganske raskt faste dager på eldresenteret på Statsbygda og sykehjemmet på Rissa, begge deler på Fosen, i tillegg til jevnlige besøk andre steder.

Det var dessuten en bedrift som fant ut at de ansatte ble bedre etter besøk hos fotterapeuten, så de fikk i stand en bedriftsavtale. Påtrykket var stort, så etter hvert fant den autoriserte fotterapeuten ut at det var bedre å åpne klinikk i lokaler utenfor huset. Da ble det lettere å skille jobb og privatliv.

For selv om hun elsker jobben sin, tar Marit seg likevel tid til å dyrke sine hobbyer. I tillegg til å strikke, hekle og lese, er hun glad i å reise. Hennes mann er pensjonert sjøkaptein og jobbet utenriks på jordomseilinger i 40 år. Derfor har det vært mange turer rundt om i verden, til flere kontinenter, med blant annet løve- og krokodillebesøk. I tillegg har de bobil.

Hun bruker også mye tid på familien, som i tillegg til fem barn består av åtte barnebarn i alderen 4-35 år og tre små oldebarn.

Til Flatåsen

Etter 15 år som fotterapeut på Fosen, flyttet Marit og mannen hennes i 2015 tilbake til Trondheim, nærmere bestemt til Flatåsen, et kvarters kjøretur utenfor sentrum. I starten pendlet hun tilbake til Fosen for faste besøk på omsorgsboliger i Rissa og Vanvikan.

– På det ene sykehjemmet fikk mannen min seg hybel, slik at vi hadde et sted å slappe av og overnatte, for som regel var jeg der to dager av gangen, forteller fotterapeuten.

Frisøren på Flatåsensenteret hadde imidlertid leid ut lokaler til en fotterapeut tidligere og ønsket å gjøre det på ny. Det hadde Marits 85 år gamle nabo fått nyss om. Naboen tok derfor kontakt med frisøren, og slik ble det til at Marit etter hvert avviklet besøkene til Fosen og etablerte sin nye klinikk på Flatåsen, der hun i dag tar imot pasienter tre dager i uka.

Levende historiebøker

Det tok nemlig ikke lang tid før flere fant ut at det var kommet en ny fotterapeut til stedet, slik at Marit for fire år siden også startet med faste besøk ved Byneset Helse- og Velferdssenter. Der behandler hun både eldre og yngre pasienter. De hadde nylig mistet sin fotterapeut og var svært takknemlige for å få inn en ny. Selv gleder hun seg til hvert eneste besøk på Byneset.

– Mange av pasientene er som levende historiebøker. Jeg lærer så mye av dem når de forteller historier fra gamle dager. En av dem har med seg munnspill og spiller litt. Andre kan være lei seg. Til meg kan de lette litt på trykket. De vet jeg har taushetsplikt og at jeg har tid. Mange andre de møter har det travelt, men her er det ikke noe samlebånd, fastslår hun.

Det har kommet forespørsler også fra flere steder. Behovet i området er stort, selv om det selvfølgelig går litt i rykk og napp. Marit kan ikke påta seg alt, men heldigvis har nå også datteren startet opp. Siden Marit via St. Olavs hospital har fått inn en ny pasientgruppe til klinikken, pasienter med psykisk utviklingshemming, er det mening­en at Monica skal overta besøkene ved Byneset, selv om Marit ikke vil slutte helt der ute. Det klarer hun ikke.

Jobber sammen

Monica er for øvrig allerede godt kjent med pasientene på Byneset. Før hun fikk sin autorisasjon var hun under opplæring hos moren. Etter at hun fikk nok erfaring ble hun med til Byneset, slik at de behandler pasienter parallelt i stoler ved siden av hverandre. Det er det mange som setter pris på, både par og venner som da ikke trenger å vente på hverandre. En annen fordel med å jobbe sammen er at de begge lærer mye av hverandre. Marit presiserer at Monica er så interessert og spør så mye at hun selv blir nødt til å tenke ekstra nøye gjennom ting. Man blir aldri ferdig utlært i faget, det er det viktig å innse. Selv drar hun på fagkongressen så ofte hun kan, tar kurs og har også tatt videreutdanningen i diabetesfoten.

Marit har alltid vært medlem i Fotterapeut­forbundet. Hun tror hun meldte seg inn det siste året hun gikk på skole. Hun har likevel aldri påtatt seg verv, men det er fordi hun har verv så mange andre steder. Hun har blant annet i mange år sittet, og sitter fremdeles, som leder i styret i Arbeidsmiljø­skaddes landsforening i Trøndelag.

– Jeg har blitt spurt om å sitte i Fotterapeut­forbund­ets styre i Trøndelag krets, men vil ikke påta meg verv jeg ikke kan gjennomføre. Jeg er likevel et aktivt medlem og synes de gjør mye bra. Faktisk sitter jeg i valgkomiteen nå – og så har Monica gått inn i styret, forteller hun.

Rekrutten

Det er på tide å fortelle litt mer av Monicas historie også. Hva var det som ledet fram til at hun endte i sin mors fotspor? At det har vært mye fokus på føtter i oppveksten er det lett å forstå, men det tok tross alt noen år før Monica bestemte seg for å bli fotterapeut.

– Jeg tok videregående med allmennfag etter ungdomsskolen. Deretter jobbet jeg med litt forskjellig. Først var jeg trikkefører, men etter at jeg var utsatt for et ran, som også bidro til at jeg mistet barnet jeg bar, hadde jeg en tung tid der jeg havnet i papirmølla til NAV. Jeg fikk ganske raskt etter to barn og kom meg også ut i jobb igjen. Blant annet jobbet jeg et par år i Politiet, på kontor. Der følte jeg meg trygg, men det var kjedelig og litt stressende, sier hun.

Etter ranet ble Monica diagnostisert med Posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Hun er ikke særlig preget av det i dag, men stress er ikke bra. Da hun bestemte seg for å satse på noe nytt, tok hun først et kurs i massasje, men følte at hun der ga mye uten å få noe særlig igjen. Hun fant imidlertid ut at hun ikke hadde problemer med å ta på mennesker, samtidig som hun helt fra barndommen, egentlig uten å vite det selv, hadde vært interessert i føtter.

Autorisasjon i mai

– Jeg trodde opprinnelig at jeg måtte til Oslo for å ta fotterapifaget, men fant etter hvert ut at jeg kunne ta det ved Steinkjer videregående. Utdanningen var samlingsbasert med klinikk. Det var voksenopp­læring, men vi fikk heldigvis elevstatus, forklarer Monica, og legger til:

– Jeg hadde siste eksamen 11. mai i år, på Fotterapeutenes dag. Er skolen kjapp med å sende inn papirene, kan autorisasjonen komme raskt. Det hadde jeg undersøkt på forhånd og fortalt skolen. Dermed satt vi med autorisasjonen i hånden allerede dagen etter, den 12. mai.

Siden moren kun har ett rom der hun tar imot sine pasienter, er det dessverre ikke plass til at de begge to kan jobbe samtidig i de samme lokalene. Monica har derfor startet sin egen bedrift og klinikk, Trondheim Fotklinikk, kun drøye 50 meter fra Marit. Det går greit, men drømmen deres er å jobbe sammen.

Det er ombyggingsplaner på Flatåsensenteret, så de håper det kan bli en realitet om ikke så lenge. De trives veldig godt i lag og utfyller hverandre, noe det er lett å se slik praten går under vårt besøk, der vi er innom begge klinikkene.

Trives godt

Som Marit angrer heller ikke Monica på valget hun tok. På skolen var det rett på sak. Første dag fikk de utlevert en skalpell og en appelsin de skulle prøve seg på. Neste dag brukte de skalpellen på hverandre og tredje dag var det føttene til elevene på hudlinja som ble beskåret.

Praksis og opplæring har hun fått plenty av hos moren, og hun har tatt alle kurs hun har kommet over. Selv om mye av stoffet er ferskt fra skolen, er det fint med oppfriskning. Monica har også søkt på videreutdanningen i diabetesfoten på USN, men da Fotterapeuten var på besøkt hadde hun ennå ikke fått svar. Kanskje mangler hun litt erfaring for å komme inn? Men i så fall er det bare å søke på nytt så snart anledningen byr seg.

– Jeg er veldig nysgjerrig, så jeg tar de kursene jeg kommer over. Selv om vi er flere nyutdannede i området, er behovet stort. I tillegg til jobben på Byneset har jeg påtatt meg jobb på et sykehjem, der jeg har sørget for at de har kjøpt inn helt nytt utstyr. Da er alt på plass om det kommer nye som kan og vil overta om et år eller så, sier den nyutdannede fotterapeuten, som allerede under studietiden gikk inn som styremedlem i kretslaget.

Lett prat: Det er liten tvil om at Marit og Monica har god dialog og felles interesser.

Mye fotprat

Det nærmer seg slutten på vårt besøk på Flatåsen. Praten har gått i ett og vi lurer på hvor mye fotprat det blir privat når mor og datter møtes? De bekrefter at det blir en del – også på telefon. Mennene deres synes kanskje det kan bli litt mye, men barna til Monica (13 og 14 år) synes bare det er artig. Kanskje blir en av dem den neste fotrekrutten?

Mens Monica skryter av moren som motivator og inspirasjonskilde (les mer i egen ramme), er Marit kjempeglad for at datteren nå har overtatt stafettpinnen – selv om hun overhodet ikke har tenkt å gi seg. – Det er hyggelig å jobbe sammen og jeg har lært så mye av datteren min. Hun er nysgjerrig, flink og omtenksom. Selv om jeg har jobbet 23 år i faget er det viktig ikke å gå seg fast. Du blir aldri utlært, fastslår hun.

Egen klinikk: Monica Eintrø er rekruttert inn i yrket av moren. Selv om hun først var ferdig utdannet i mai, har hun allerede tatt flere kurs og søkt på videreut­danningen på USN.