Spennende fotoprosjekt med amputerte

Tekst og foto: Anette Haugen

Iflere tiår har en av Fotterapeutforbundets aller største kampsaker vært å få refusjon på fotbehandlinger for pasienter med diabetes. Ved å gi disse pasientene årlige sjekker og forebyggende behandlinger, mener man det er mulig å halvere antallet amputerte føtter/ben fra under kneet. Tallet ligg­er i dag på rundt 500 amputasjoner årlig her i landet.

Politikerne har begynt å lytte. Det har responsen fra debatter under Arendalsuka vist – og ikke minst de mange møtene på Stortinget som Fotterapeutforbundet (FTF) har vært invitert til det siste året. På flere av disse møtene har Diabetesforbundet deltatt. I tillegg til å samarbeide godt med Diabetesforbundet, er blant annet NIFS en annen god støttepartner.

Fotoutstilling

For å få ytterligere oppmerksomhet rundt saken, fikk styremedlem i FTF, Mette Kverme, en idé. Hva med å arrangere en fotoutstilling med portretter av personer med diabetes som har amputert enten en tå, en fot eller et ben som en konsekvens av diagnosen? Hun fikk med seg forbundslederen og resten av styret på ideen, som nå snart blir realisert.

Den 14. november, på Verdens diabetesdag, vil utstillingen finne sted i et lokale i Operaen i Oslo. På samme tidspunkt er det norske Fotterapeutforbundet vertskap for et nordisk møte for fotterapeutforeninger, slik at også styrerepresentanter fra forbundene i våre naboland vil få gleden av å oppleve utstillingen.

Fotografen som ble engasjert til å ta portrettene, er Roy William Gabrielsen (65). Han er opprinnelig fra Tønsberg, men bor nå i Portugal. Han tok turen til Norge i mai/juni for å ta de fleste av bildene. Pasienter med diabetes, som har amputert en tå, fot eller et ben, fikk selv anledning til å melde sin interesse for å være modeller via en nettlenke, som blant annet ble formidlet til FTFs medlemmer.

Spennende

Fotterapeuten fikk også anledning til å møte Roy William Gabrielsen på Operaen i Oslo, dagen før han skulle i gang med fotograferingen av de tre første modellene. Da hadde han allerede vært ute på befaring på Akershus festning og Tjuvholmen, de to alterna­tive stedene han hadde funnet for fotograf­e­ringen, litt avhengig av hvordan været ville bli.

De neste personene skulle fotograferes i Tønsberg, på Rælingen og på Gjøvik den påfølgende uken. I tillegg til selve fotograferingen fikk han også i oppgave å gjøre noen videointervjuer. Deretter tok han alt med hjem til Portugal for å ferdigstille det der, før han skulle returnere til Norge igjen i august.

Fotografen forteller at han ikke trengte betenk­ningstid da han ble spurt om å påta seg oppdraget. På grunn av egen helse, passer det ham bra å jobbe med prosjekter. Han har blant annet diabetes 2 og dårlig blodsirkulasjon, så dette var noe han kunne relatere til. Det passet dessuten godt inn med tanke på yrkeserfaringen hans, som vi skal få høre litt mer om.

Bakgrunn

Roy William Gabrielsen vokste opp i Tønsberg og var bare 15 år da han bestemte seg for å bli fotograf. Han hadde tidlig stor selvtillit på fotograferingen og begynte i lære hos fotograf Oddvar Wittek i Tønsberg, som han forklarer var den aller beste i sitt fag den gang. Her jobbet han med portrettfotografering, inkludert bryllupsbilder.

– Jeg giftet meg allerede som 17-åring, så jeg hadde tidlig en familie å forsørge. Du ble ikke rik av å være lærling, derfor jobbet jeg som pressefotograf for Tønsbergs Blad ved siden av, forklarer fotografen, som etter hvert også fikk en sønn og en datter.

Allerede som 30-åring ble han syk – og det viste seg at han hadde lymfekreft. Etter behandling ble han erklært kreftfri, men dette bidro til at han var borte fra yrket i noen år.

På flyttefot

– Jeg var lenge redusert, blant annet på grunn av en feilbehandling som bidro til nedsatt blodsirkulasjon. Da jeg fikk tilbud om jobb i en type rammebutikk på Jylland i Danmark, der jeg skulle være utsending fra et norsk firma, flyttet jeg dit, forklarer Roy William Gabrielsen.

Da han seks år senere ble spurt om å bli leder av Norges Fotografforbund, takket han ja og flyttet hjem til Norge, til Oslo. Det var en drømmejobb, men siden det inkluderte å drive galleriet i Fotografenes hus og også tidsskriftet Norsk Fotografisk Tidsskrift, ble det etter hvert litt mye. Han sa opp jobben, men fortsatte som ekstern konsulent en god stund etterpå.

– Jeg bestemte meg da for å ta fire uker ferie i Portugal, i Nazaré, der min mor hadde et hus. Det hadde riktignok stått ubebodd i 15 år, med avstengt vann, så standarden var ikke bra. I løpet av de fire ukene merket jeg imidlertid en betydelig bedring av helsa. Vel hjemme igjen sa jeg opp leiligheten min og flyttet til Portugal noen få måneder senere, forteller han.

Det første oppholdet i Portugal endte med at fast­legen der nede fant ut at han hadde hjerteproblemer. Han flyttet på oppfordring fra familien hjem igjen til Norge, men da det ble ryddet opp i at det var tillatt å bosette seg innen EU med trygd, flyttet han tilbake.

Utstilling i Portugal

– Jeg ønsket fremdeles å jobbe med fotografering, så da en portugisisk fotografkollega kjente noen som ønsket å bli modeller og ville stille til fotografering, begynte jeg å fotografere dem ute i naturen. Det ble til et kunstprosjekt. En kunstnerisk leder inviterte meg så til å holde en fotoutstilling i en nabolandsby, sier Roy William Gabrielsen.

Turistinformasjonen i hans egen landsby oppdaget utstillingen og ville også stille ut bildene. Det var blant annet disse Inger M. Paulsen, forbundsleder i Fotterapeutforbundet, så da hun var på jakt etter en fotograf til utstillingen av personer med amputerte tær, føtter og ben. Riktig nok kjente hun til ham fra før, men da hun så bildene tok hun kontakt.

– Jeg har ikke gjort noe lignende dette oppdraget tidligere, men ble nysgjerrig da jeg fikk forespørselen. Da jeg fikk begrunnelsen for hvorfor man ønsket en slik fotoutstilling, så jeg ingen problemer med det. Jeg liker utfordringer, påpeker fotografen, som legger til at han rigger utstyr og prater med de som skal foto­graferes underveis, for å skape gode relasjoner.

Med over 1000 bryllupsfotograferinger, der det ikke er rom for å gjøre feil, tenker han at også denne oppgaven blir overkommelig – og har gledet seg til å sette i gang.