Tilpasning av proteser

Tekst: Anette Haugen

Ved Blatchford Ortodpedi, som har avdelinger flere steder i landet, jobber de mye med tilpasning av fot- og benproteser, blant annet til pasienter som må amputere på grunn av komplikasjoner etter diabetesfotsår. Når protesene skal lages, jobber ortopediingeniørene deres i nært samarbeid med leger, sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter.

Litt tid etter en amputasjon blir pasientene overført til rehabiliteringsavdelingen ved sykehusene. Det betyr at selv om det alltid er legene som må gi klar­signal, skjer mye av det påfølgende tilpasningsarbeid­et i tett samarbeid med fysioterapeutene, som paral­­- l­elt med protesetilpasningen jobber med opptrening av pasientene.

Redde for amputasjon

En av ortopediingeniørene ved Blatchfords avdeling i Kristiansand, Jørund Fjærbu, er fra før godt kjent for mange fotterapeuter, etter at han har holdt foredrag på fagkongressen og også vært intervjuet i Fotterapeuten.

Han forteller at det hender han lager forfotsproteser, men ellers jobber han ikke selv så mye med tilpasning av proteser. Derimot jobber han mye med å lage avlastninger til pasienter med diabetesfotsår, andre trykksår og for de med såkalte røykeben. Han jobber altså mer med de som fremdeles ikke har amputert, men tenker samtidig at noen ganger venter man kanskje litt for lenge før man amputerer.

– Mange, både leger og annet helsepersonell, er ofte redde for å amputere. Selvfølgelig skal man prøve alt annet først, som avlastninger, fotterapi, tilpasning av skotøy, etc. for å få såret til å gro. Dette kan ta litt tid, så man må være tålmodig. Men om man ikke kommer i mål eller klarer å forhindre nye sår, samtidig som sirkulasjonen er svært dårlig, har jeg sett flere pasienter som blir bedre og får mer overskudd etter en amputasjon, påpeker Jørun Fjærbu.

En amputasjon er selvfølgelig et radikalt og definitivt inngrep, men situasjonen kan bli livstruende med et diabetisk fotsår. Er pasienten veldig dårlig tenker han derfor at det av og til er like greit å ta avgjørelsen før det blir altfor ille.

Etter en amputasjon

En av Jørund Fjærbus kollegaer, som i motsetning til ham selv har jobbet mye med tilpasning av fot- og benproteser, er Miriam Aglen Hollerud. Også hun er ortopediingeniør, men hun jobber til daglig ved avdelingen i Bergen. Nå jobber hun mest administrativt, men proteser til føtter og ben, ikke minst for nyamputerte, har tidligere vært hennes spesialfelt. Hun forklarer litt om hvordan de jobber med tilpasning av proteser til nyamputerte:

– Etter en amputasjon jobber ortopediingeniøren som skal lage og tilpasse en protese i team med lege, sykepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og andre ved sykehuset. Det er alltid en lege som gir klarsignal før vi kan begynne vår jobb. Det første som skjer, gjerne fem-sju dager etter amputasjonen, er at vi tilpasser en kompresjonsliner, en slags silikonstrømpe, som rulles ut på amputasjonsstumpen, forklarer Miriam Anglen Hollerud, og legger til:

– Kompresjonslineren brukes i intervaller i løpet av dagen for å få ned volumet i stumpen. Den reduserer hevelse, kan gi raskere sårtilheling, redusere smerte og beskytte amputasjonsstumpen.

Hvor lenge denne må brukes før de begynner å ta mål til en protesehylse, delen som skal festes til amputasjonsstumpen i den ene enden og til andre komponenter i den andre enden, varierer. Igjen er det legen som må gi klarsignal. Det går som regel minst to uker etter amputasjon, gjerne tre-fire og noen ganger flere måneder. Det kommer an på tilhelingen av såret, men også pasientens generelle almenntilstand.

En testhylse

Når legens klarsignal er gitt, tas det mål og scan, slik at de får laget en digital modell. Av denne lages det en testhylse i gjennomsiktig termoplast. Fra målene er tatt til pasienten får en testprotese de kan begynne opptreningen med, tar det normalt kun en dag eller to.

Pasienten befinner seg på dette tidspunktet på rehabiliteringsavdelingen på sykehuset, slik at tilpasningen av protesen skjer samtidig med opptrening fra en fysioterapeut. Hvor lang tid det tar før de kan lage en endelig protese, avhenger derfor litt av rehabiliter­ingsopplegget til pasienten. Det tar i hvert fall én til to uker, men det kan også ta lenger tid.

– Den ferdige protesehylsen må både være lett og sterk, og blir derfor støpt av en blanding av karbon­fiber. De siste par årene har vi også begynt å 3D-printe noen hylser. Det er mer miljøvennlig, men foreløpig relativt nytt, så vi jobber med å finne de rette dimensjonene. Det blir nok mer av dette etter hvert, forklarer Miriam Aglen Hollerud.

Ferdige komponenter

Det er for øvrig kun protesehylsen ortopediingeniørene ved Blatchford Ortopedi lager selv. De øvrige komponentene, som kne-, legg-, ankel- eller fotledd, bestiller de ferdig fra andre. Noen ønsker også å kle protesen inn i kosmetikk, slik at den ser ut som et ordentlig ben.

– Den første protesen vi lager etter en amputasjon kler vi som regel ikke inn. Det er fordi amputasjonsstumpen som regel endrer seg ganske mye de to første årene. Hevelsen forsvinner, og stumpen begynner å gå ned i volum allerede etter en måned. Da må vi tilpasse på nytt eller lage en ny protese, forteller Miriam Aglen Hollerud.

Selv en som har vært amputert i mange år må skifte hylse jevnlig, gjerne én gang i året. Den amputerte blir fulgt opp av rehabiliteringssenteret en stund etter amputasjonen, men med ortopediverkstedet får pasienten et livslangt forhold, for tilpasning og skifte av protese. Selv om protesene er laget av et solid materi­ale blir de slitt, i tillegg til at kroppen endrer seg.

Kostnader

For pasientene koster ikke protesene noe. Det er en legespesialist som må sende inn søknad for en ny protese, som er gyldig i ti år. Flere får også innvilget flere proteser til ulik bruk. For eksempel kan man få godkjent en dusjprotese eller en jobbprotese, om man har bruk for det.

– Mange av pasientene som amputerer på grunn av diabetesfotsår er høyt oppe i alder, slik at behovet for flere proteser er begrenset, men muligheten er der. For de som har behov for en dusjprotese er dette en kurant sak å få dekket. Trenger noen i tillegg for eksempel en ski-, sykkel- eller løpeprotese, er det også mulig å søke om det, sier Jørund Fjærbu.

Regningen for protesene de lager, sender ortopediverkstedet direkte til NAV. Kostnaden varierer veldig. Et kne- eller fotledd kan koste alt fra 4-5000 kroner til en halv million. Om de velger å bruke svært dyre komponenter, må dette først forankres med legen og man bør ha prøvd rimeligere muligheter først.

– Om de dyre komponentene er nødvendige, må både lege og ortopediingeniører skrive under. De enklere typene er gjerne en god start, så ser vi an, prøver ut og veileder pasientene så godt vi kan underveis, forklarer Miriam Aglen Hollerud.