«Dette er fjerde gang Fotterapeutfor­bundet løfter problemstillingen under Arendalsuka. Og kanskje er det nettopp derfor denne samtalen er så viktig. For vi har snakket om dette lenge. Vi kjenner ­utfordringene. Vi kjenner konsekvensene. Og vi kjenner i stor grad løsningene. Likevel står vi fortsatt overfor det samme spørsmålet: Hvorfor har vi hundrevis av diabetesrelaterte amputasjoner hvert år i Norge når vi vet at mange av dem kan forebygges?»

Slik innledet Kathrine F. Rosenberg, forbundsleder i Fotterapeutforbundet, panelsamtalen som fant sted tirsdag 11. august klokka 10 under Arendalsuka.

Medarrangør var SMB Norge, mens de øvrige i panelet var: ­Sondre Meling, spesialist i indremedisin og endokrinologi – og overlege ved endokrinologisk seksjon, Stavanger universitetssjukehus, Karina Solheim, autorisert fotterapeut med diabeteskompetanse, ­Camilla Aase, politisk rådgiver i Diabetesforbundet, Eva K. Heiberg, leder i NIFS (Norsk interessefaggruppe for sårheling) og Even Røed (Ap), stortingsrepresentant.

Paradoks

Kathrine F. Rosenberg fortsatte sin innledning med blant annet:
«Om lag 500 personer med diabetes får hvert år amputert en tå, fot eller et bein i Norge. Sam­tidig peker både forskning og klinisk erfaring på at mange av disse amputa­sjonene kunne vært unngått gjennom tidligere oppdagelse, ­systematisk opp­følging og tilgang til forebyggende fot­helsetjenester.

Det er dette paradokset som gjør saken så viktig. En ny dansk studie understreker alvoret. Den viser at amputasjoner ikke bare har store menneskelige konsekvenser, men også kan koste samfunnet over én million kroner per pasient, samtidig som dødeligheten etter amputasjon er skremmende høy. Det minner oss om at fore­bygging handler ikke først og fremst om økonomi, men om å bevare helse, funksjon, selvstendighet og livskvalitet.

Samtidig viser ny amerikansk ­forskning, basert på nær 708 000 diabetesrelaterte fotsår at én faktor utpeker seg. Forskere fant at områder med bedre tilgang til fotterapeut hadde betydelig færre amputasjoner! Dette er viktige perspektiver inn i en tid hvor Norge står overfor store helsepolitiske utfordringer og det diskuteres forebygging, oppgave­deling og mangel på helsepersonell.»

Somler

Etter at Kathrine F. Rosenberg, som også var ordstyrer, hadde innledet, ga hun ordet til Diabetes­forbundet ved politisk rådgiver, Camilla Aase. Hun understreket at hun var «drittlei» politikernes somling i saken og sa blant annet følgende:

«Diabetesforbundet har ett helt ­konkret forslag: Behandling hos fotterapeut med diabeteskompetanse må inn i egenandelsforskriften. Dette er ikke bare viktig for den enkeltes liv, det er også god samfunnsøkonomi. Forebygging koster langt mindre enn sårbehandling, sykehusinnleggelser, rehabilitering og amputa­sjoner. Beregninger viser at én amputasjon kan koste samfunnet rundt én million ­kroner, mens forebyggende tiltak er betydelig billigere.

I år gjennomførte Diabetesforbundet en nasjonal underskriftskampanje, der over 10 000 signerte kravet om å få fotterapi med ­diabeteskompetanse inn i egenandels­ordningen. Underskriftene ble overlevert Helse- og omsorgsdepartementet i juni. Det er et tydelig signal fra pasienter, pårørende og helsepersonell om at tiden er moden for handling.

Når vi vet at amputasjoner kan forebygges, fagkompetansen finnes og forebygging er billigere enn behandling, handler ikke dette om hva vi har råd til, men om prioriteringer. Mens politikerne somler et nytt budsjettår, amputeres nye 500-600 mennesker med diabetes.»

Stor konsekvens

Sondre Meling, spesialist i indremedisin og endokrinologi – og overlege ved endo­krinologisk seksjon, Stavanger universitetssjukehus, deltok også under fjorårets debatt om samme tema og har lenge vært en god støttespiller i saken. Noe av det han sa var:

«Diabetes fotsår rammer 5-10 % av alle med diabetes og har stor konsekvens for dem det rammer. Ved undersøkelse av ­foten skal fastlegen risikovurdere foten til lav, moderat eller høy alvorlighetsgrad. Studier viser opp mot 60 % forekomst av høy risiko. Samtidig har større studier ­estimert at opptil 75 % av alle fotsår kan forebygges ved hjelp av enkle tiltak.

I verste fall fører et fotsår til amputasjon, hvor det i Norge i 2025 ble utført 514 amputasjoner hos personer med diabetes. Amputasjon er for øvrig en svært god ­indikator på alvorlig karsykdom. Selv om fastlegen skulle være så påpasselig å ­risikovurdere foten, er kunnskapen ofte mangelfull, så mange vet ikke hvordan ­risikoen skal håndteres.

Så hvorfor ikke involvere fotterapeutene i større grad i omsorgen for diabetes­foten? Det er allerede anbefalt å oppsøke fotterapeut for råd ved funn av moderat til høy risiko for fotsår, en anbefaling flere ikke klarer siden man må betale dyrt for time hos fotterapeut.»

Mange velger bort

Sondre Meling ga ordet direkte ­videre til Karina Solheim, autorisert fotterapeut med diabetes­kompetanse, som mange kjenner fra hennes engasjement i «Prosjekt risikovurdering diabetes­føtter» og som Årets fotterapeut i 2025. Ved siden av å vise fram ­konkrete bilder av deformerte tær og fotsår, sa hun blant annet:

«Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinjer foreslår at pasienter med moderat og høy risiko for fotsår får opp­læring i undersøkelse av føttene og de går jevnlig til lege, sykepleier, eller autorisert fotterapeut med diabeteskompetanse. Men fjerner legen eller sykepleieren hard hud eller behandler negler? Jeg tror ikke det. Og hvorfor bruke tiden til fastlegen ­eller sykepleieren til dette, når fotterapeutene sitter på en unik kompetanse.

Det som er trist er at forebyggende fotterapi må betales av pasienten selv. Det fører til at mange velger bort nødvendig behandling. Konsekvensen er at problemer oppdages for sent og utviklet seg til sår ­eller infeksjoner som krever behandling i spesialisthelsetjenesten.»

Riktig bruk av kompetanse

Før panelets politiker fikk komme til ordet, ga også leder for NIFS, Eva K. Heiberg, noen refleksjoner rundt temaet, deriblant:

«Gjennom mange års arbeid ved fot­poliklinikk og i fotteam har mine kolleger og jeg erfart at sårsykepleiere ofte må ­utføre oppgaver fotterapeuter kunne gjort. Når sårsykepleiere i for stor grad må fjerne hard hud og lage filtavlastninger, brukes ikke ressursene riktig.»

Vi bør se til Danmark. Der er fotterapeuter inkludert i sykehusenes fotteam, og i likhet med mange andre land i Europa gis det refusjon for fotterapi. Det bør Norge også gjøre. Det er frustrerende for sår­behandlere å se pasienter som ikke har råd til nødvendig fotterapi.

Vi trenger bedre systemer. Det bør ­etableres et fast track til spesialisthelsetjenesten når fastleger og fotterapeuter vurderer at det er nødvendig. NIFS mener også at pakkeforløp for pasienter med ­diabetes, fotsår og/eller karproblematikk kan gjøre stor positiv forskjell.»

Ingen lovnader

«Det er viktig at dere tar debatten, for alt handler om prioriteringer», var noe av det første Ap-politiker og ­stortingsrepresentant Even Røed sa, da den påfølgende panel­samtalen startet. På direkte spørsmål fra Camilla Aase, var han klar på at han ikke selv ville foreslå at fotterapi skulle tas inn under egenandelsforskriften, men han lovte å ta saken med ­videre til eget parti.

Even Røed sa seg enig i at det er viktig å se på en mer helhetlig ­helsepolitikk, samtidig som han mente de alt har tatt tak i en del ting, ikke minst med den nye ­Helsepersonellplanen. Han mente videre at Fotterapeutforbundet og Diabetesforbundet angrep saken på rett måte, ved å snakke med ­politikerne og holde saken «varm». Selv sitter han for øvrig ikke lenger i Stortingets helse- og omsorgs­komite, men i finanskomiteen, men har fire år bak seg i helse.

Da det til slutt ble åpnet for innlegg fra publikum, tok både ­leder i Momentum og leder i ­Diabetesforbundet Stokke ordet. Da fikk politikerne blant annet klar melding om å skamme seg for sin treghet med å ordne opp i ­saken med egenandelsforskriften, et vedtak som kunne forhindret amputasjoner, lidelser og død.