Av Anette Haugen

– Føttene er kroppens grunnmur. Om ikke de virker vil ikke resten av kroppen virke. Det må man ta på alvor. Her gjelder det, som med alt annet, at det er mye ­lettere å forebygge enn å reparere. Grunnregel nummer én når det gjelder føttene, er derfor å unngå gnagsår. Om du kjenner tendenser til det, må du ta affære med en gang, sier Kathinka Gyllenhammar.

I midten av november 2025 la hun ut på en ekspedisjon til Sydpolen sammen med sin yngste datter, Emma, som da var 21 år. Egentlig skulle turen vært gjennomført i 2023, men fordi Emma måtte operere en skade i hofta, som hun fikk som utvekslingsstudent i USA, ble turen utsatt. Etter grundige forberedelser ble ekspedisjonen endelig gjennomført i vinter.

Skade på tampen

– Det ble 65 helt fantastiske dager og seks dårlige ­timer helt på slutten. Været var flott, så vi gikk ti timer om dagen, slik planen var. Emma innvilget meg imidlertid halvannen time ekstra pause på julaften, forteller Kathinka, da Fotterapeuten møter henne på en kafé i Oslo, drøye fire måneder etter ekspedisjonen.

De seks dårlige timene hun snakker om, skjedde den aller siste dagen. De hadde nådd Sydpolen og var i gang med å kite tilbake til utgangspunktet, da pulken hennes ble sittende fast i en snøfonn. Kathinka ble løftet i været og falt hardt i bakken. Hun forsto straks at det var alvorlig og var først redd hun var blitt lam, men det viste seg i etterkant at hun var «heldig», og «kun» hadde tre brudd i bekkenet og ett i ribbeina, noe som er leget i dag.

– Emma gjorde alt riktig da det skjedde. Vi hadde øvet på slike situasjoner, men å holde seg så rolig når din egen mor er alvorlig skadet, er imponerende. Det første du må gjøre er å tenke på hva som er faren og så få den skadede ut av kulden. Hun bredte ut teltet over meg og fikk trukket meg varsomt inn. Så trykket hun på nødpeilesenderen, som alltid er med på slike turer. Deretter fikk hun snakket med en lege på satellittelefon, forteller en stolt mor.

Fra ulykken skjedde til de ble plukket opp med fly, tok det seks timer. De ble først flydd tilbake til basen, deretter til Chile, hvor Kathinka ble lagt inn på sykehus noen dager. De ble imidlertid i Chile noe lenger for å bli klare til å reise hjem til Norge i slutten av januar.

«Føttene er kroppens ­grunnmur. Om ikke de virker vil ikke resten av kroppen virke. Det må man ta på alvor.»

«Mini & Muttern»

Tilbake til planleggingen av turen, hva slags bakgrunn de begge har og hvordan de kom på ideen om å dra på en ekspedisjon til ­Sydpolen sammen – et prosjekt de helt fra starten kalte «Mini & Muttern», så forklarer Kathinka:

– Jeg driver med dette profesjonelt og er internasjonalt sertifisert polarguide. Jeg har alltid vært mye på tur og har guidet slike lange skiturer de siste ti årene. Blant annet har jeg vært på Sydpolen to ganger før med grupper.

– Emma er for tiden student, men hun har vært med ut på tur siden hun var liten. Hun har tidligere blant annet deltatt på en lang ekspedisjon på Svalbard da hun var 16 år og hun var verdens yngste til å delta på Ekspedisjon Amundsen over Hardangervidda da hun var 14 år. I fjor var hun med på tur til Nordvestpassasjen i Canada på ski.

Det var for øvrig Emmas idé at de to skulle dra sammen til Sydpolen. Hun var skuffet og mente det var litt urettferdig da moren skulle dra med en gruppe til Sydpolen første gang uten at hun fikk være med. Det var da hun kom på ideen som ble til «Mini & ­Muttern», den første mor-datter-ekspedisjonen til Sydpolen noen gang.

Aldri gnagsår

Som profesjonell polarguide er Kathinka naturlig nok god på forberedelser og planlegging av turer. Hun sier hun ikke tenker så mye på føttene underveis, men det henger sammen med at hun har én grunnregel: «Det er ikke lov å få gnagsår.» Kjenner du det minste tegn til at det kan oppstå, må du fikse det med en gang, før problemet er der.

Blant utstyr hun alltid har med på turen er derfor kinesiotape, som har mye bedre bevegelighet enn ­vanlig sportstape. Kinesiotapen er fin å legge på forebyggende om du skulle kjenne på et lite tegn til et ­begynnende gnagsår.

Hun har også med Allevyn, i tilfelle noen skulle synde mot regelen om å få gnagsår. Allevyn er ikke egentlig et gnagsårplaster, men ifølge beskrivelsen til apoteket en «skumbandasje som bidrar til effektiv heling av kroniske og akutte sår». I motsetning til Compeed, som hun aldri har med, kan denne skiftes og du kan sette på ny om den faller av.

Polarstøvler og dampsperre

Noe annet som er viktig når du er ute på lange, kalde ekspedisjoner, er å unngå forfrysninger på føttene. Her har dampsperrer, som tres utenpå sokkene, en ­viktig funksjon. Tidligere brukte Kathinka gjerne ­vanlige plastposer, men med resirkulert plast revner disse så lett, så nå bruker hun dampsperresokker, som minner om en vanlig plastpose, men med strikk øverst.

– For å holde meg varm på bena, bruker jeg en skisko som er tre størrelser større enn det jeg vanligvis bruker. Jeg knytter ­heller ikke skoene, så det er nesten som å gå med tøfler. Når du går på ski med pulk går du veldig sakte. Du går nærmest og subber. Derfor er det heller ingen fare for overtråkk. Det som ­holder foten varm, er all lufta, forklarer Kathinka.

Det er for øvrig heller ikke vanlige skistøvler de ­bruker på slike ekspedisjoner, men en polarstøvel, som består av både et ytterskall og en innerstøvel med god isolasjon mellom. Her er det god plass til damp­sperrene – og inni dampsperrene igjen bruker de ­ullsokker. Emma foretrekker en tynn ullsokk, mens Kathinka foretrekker en litt tykkere ullsokk.

«Emma gjorde alt riktig da det skjedde. Vi hadde øvet på slike situasjoner, men å holde seg så rolig når din egen mor er alvorlig skadet, er imponerende.»

Lufter tærne godt

– Om kvelden når vi kommer inn i teltet gjelder det å få av seg sko og sokker før føttene blir kalde. Så lufter vi tærne godt til all dampen er borte. Deretter er det på med tørre, gode og tykke «koseullsokker». Sokkene vi bruker når vi går, bytter vi etter åtte til ti dager. De må bare kastes når vi kommer hjem, det er umulig å få dem helt rene igjen. Det blir litt fotsvette underveis, medgir Kathinka.

Hun vet at noen bruker talkum på føttene, men hun har verken med talkum eller fotkrem. Det holder å lufte tærne godt i teltet etter en lang dag. Den eneste kremen de har med er solkrem til ansiktet. Det er ­viktig, ellers klarer kroppen og føttene seg godt av seg selv.

Hard hud har hun aldri hatt problem med, men tåneglene må klippes underveis når du er på tur i to måneder. Hun klipper egne negler, men vet å være forsiktig. Med uvaskede føtter i flere uker, unner ikke Kathinka noen, heller ikke sin egen datter, å klippe ­neglene hennes.

Kaldt å kite

Å holde føttene varme er normalt aldri et problem når de går på ski og trekker pulken etter seg, da produserer de nok varme. Når de kiter derimot, må de passe bedre på. Da er det nesten umulig å unngå at de blir stående en del stille på skiene. I tillegg medfører kitingen en del trykk på føttene, slik at de må være mer oppmerksomme og forsiktige.

– Blir det kaldt kan vi sette opp teltet for å varme føttene der. I Antarktisk varmes teltet godt opp av sola, men skulle det være overskyet og dårlig vær, er det mulig å fyre opp en primus for å varme det opp, for­klarer Kathinka.

Hun har selv ingen helseutdanning, men har tatt kurs i «villmarksførstehjelp» og lært mye gjennom ­erfaring. Av førstehjelpsutstyr, foruten det som er nevnt tidligere, har hun alltid med antibiotika og smertestillende. I tillegg er sysaker alltid med i ­pulken. Via satellittelefon har de dessuten alltid mulighet til å komme i kontakt med lege om nødvendig.

Generelt sterk

På spørsmål om hvordan man bør trene før en ekspedisjon til Sydpolen, påpeker Kathinka at når du trekker en pulk må du tåle tung belastning over lang tid, så du må være sterk i hele kroppen. ­Mange trener ved å trekke bildekk etter seg. Da får du samme vinkel som når du skal trekke en tung pulk, noe som kan være viktig med tanke på å forebygge for akillesproblemer.

– Du må trene og forberede deg på alt du skal bli god på. I tillegg til å ha en sterk kropp, må du kunne tåle lange dager når du skal gå på ski ti timer daglig. En annen ting du må trene på er «å være inne i ditt eget hode» mange timer i strekk. Selv om vi er flere på tur, går vi etter hverandre og snakker lite i løpet av dagen. Praten tar vi i teltet om kvelden, sier hun.

Kathinka forklarer at Emma allerede som 11-12-åring trente på det mentale. Hun kunne gå tre timer fram og tilbake på Ekebergsletta med bildekk ­etter seg – helt uten musikk eller annet på ørene. Du må ha hodet på plass og være komfortabel i ditt eget selskap. At alt gikk så bra da ulykken var ute på ­ekspedisjonens siste dag, tenker moren har en ­sammenheng med både den fysiske og mentale treningen som startet allerede da Emma var ung.

– Vi hadde vært på tur i 65 dager som turpartnere, men jeg er likevel mammaen hennes. Emma måtte ta en nødvendig avgjørelse der og da om ikke å føle, men bare gjøre. Alt var så drillet i forkant og hun visste også hvem av oss som hadde hva – og hvor i pulken alt lå. Derfor gikk det så bra, sier en stolt mor og tur­partner.