Utdanner framtidas fotterapeuter

Ved Fontys universitet i Eindhoven i Nederland har de utdannet fotterapeuter siden 1982. Da de startet var utdannelsen toårig, nå er den på fire år. Studiet inkluderer mye praksis og samarbeid på tvers av studieprogram. Slikt samarbeid vil det bli enda mer av i framtida.

Tekst og foto: Anette Haugen

BRA: Anouk Boosten skryter av fotterapistudiet ved Fontys. Det er fint med mye praksis.

Tett samarbeid med andre faggrupper, bruk av mer datateknologi og mer biomekanisk terapi utført i praksis. Dette er noe av det lærerne ved Fontys trekker fram når de snakker om hvordan hverdagen for framtidas fotterapeuter vil se ut. For å tilrettelegge for dette, må man selvfølgelig starte med undervisningen, slik at studentene blir godt forberedt til yrkeslivet. For å høre mer om hvordan undervisningen foregår, hvordan utviklingen har vært siden skolen startet opp for 35 år siden og hva de tror om fram­tiden, var Fotterapeuten så heldig å bli invitert til et besøk med omvisning på fakultetet der studentene utdannes. Vi fikk også delta da studentene, under veiledning, behandlet pasienter på skolens egen klinikk.

Litt bakgrunn

Fotterapistudiet ved Fontys University of Applied Science (anvendt vitenskap), som er skolens fulle navn, ble opprettet i 1982. Den gang var det et toårig studie. I 1987 ble det endret til tre år og i år 2000 ble studiet ytterligere utvidet til en fireårig bachelor­utdannelse. Også i Nederland tar en bachelor ved et universitet normalt tre år, men ved studier som dette der det inngår mye praksis, er det ikke uvanlig med et fireårig løp. På avdelingen fotterapeutene er tilknyttet, Fontys Paramediske Høyskole (FHP), har de totalt fem ulike studieretninger. De andre er fysioterapi, logopedi, ortopedisk teknologi og «medisinsk bildebehandling og radioterapiteknikker». I og med at de har et eget studie på engelsk for fysioterapeuter, er det en god del norske studenter ved skolen. Fotterapistudiet er lagt opp slik at studentene har omtrent 25 prosent praksis fordelt utover alle sem­estrene. Det vil si, det siste halve året er de stort sett ute i praksis hele tiden og kun på skolen én dag i uken eller så, samtidig med at de ferdigstiller en prosjektoppgave. Det første året pleier skolen å ha i overkant av 50 fotterapistudenter. Det er normalt at rundt ti faller av, enten ved at de selv finner ut at dette ikke er noe for dem eller ved at lærerne evaluerer dem dit hen at studiet ikke passer. De har jevnlig evalueringer de må bestå for å kunne fortsette. De fleste som er med etter første året, fullfører. Det gjelder over 90 prosent.

Moderne: Fontys University of Applied Science er en moderne skole med mange ulike studieretninger.

Virtual Reality: Skolen anvender mye moderne teknikk for å visualisere.

Ganganalyse: Slik lages 3D-bilder direkte på data av ganganalysen til Henk Brants.

Delte erfaringer: Manager Katinka van Garderen (t.v.), lærer Karin Korf og lærer Henk Brants fortalte villig om hvordan fotterapistudiet er bygget opp i Eindhoven.

Samarbeid

Da Fotterapeuten besøkte Fontys sist i september ble vi ønsket varmt velkommen av Katinka van Garderen, manager ved fakultetet, Karin Korf, foreleser og lærer i podiatri og Henk Brants, også han foreleser og lærer i podiatri, i tillegg med ansvar for «fokusprogrammet» helse og teknologi. De tre trakk tidlig fram at en av styrkene ved utdanningen her, er at det samarbeides mye på tvers av studiene. Hvert år er det lagt opp til flere kombinasjonsklasser, der for eksempel fysioterapeut- og fotterapistudentene jobber sammen. Teoridelen har de hver for seg, selv om mye av det som gjelder kroppen er likt for alle. Hele poenget er nemlig at de skal lære og få forståelse for hverandres fag, slik at de også lærer å «snakke samme språk». – Dette er en av flere viktige endringer som har skjedd innenfor studiet de senere årene. Det henger sammen med et større fokus på biomekanisk terapi, der man ser på helheten, årsaker og sammenhenger. Et slikt samarbeid skjer også mer og mer i arbeids­livet, der større klinikker med ulike helsearbeidere jobber sammen, påpeker Karin Korf. Videre trakk de fram hvordan teknologien også stadig endrer arbeidshverdagen både til fotterapeuter og annet helsepersonell. Nå kan de for eksempel bygge opp og printe ut det meste ved hjelp av tredimensjonale printere. Dette får også studentene innføring i på skolen.

Progresjonen

Som tidligere nevnt er det første året ved skolen et slags basisår, der elevene får kjenne på om dette er et studie som passer for dem. Da har de mye anatomi, fysiologi og lærer om ulike behandlingsmetoder. Biomekanisk terapi står også på pensum det første året. Det er viktig at basiskunnskapene er på plass for å kunne fortsette med spesialiseringen. Det andre og tredje året går de nærmere inn på diagnoser og det jobbes mye med samarbeids­prosjekt­er. Det tredje året har de dessuten ulike fokusprogram studentene kan fordype seg i. Henk Brants har ansvar for ett av disse, kalt «helse og teknologi». De to andre er «interprofesjonelt sam­arbeid» og «selvstyring/ledelse». Ved siden av dette er elevene hvert semester ute i praksis. Det første året observerer de, senere jobber de mer og mer selv, under veiledning. Det siste halvåret er nærmest et rent lærlingsemester. Da er de på skolen under én dag i uken, samtidig skriver de prosjektoppgave. De har for øvrig en egen pasientklinikk på skolen, der frivillige pasienter melder seg og studentene behandler under veiledning av en lærer. Henk Brants hadde ansvaret for en slik elevklinikk under vårt besøk. Pasientene virket svært tilfreds med tilbudet, og studentene var ivrige. Anouk Boosten (26), som studerer fotterapi på andre året, sa følgende: – Vi lærer mye her. Jeg synes det er bra med så mye praksis. Jeg har alt gjennomført et annet studie og er legeassistent, men startet på fotterapi fordi jeg ville lære mer og gjerne ha min egen klinikk. Siden jeg allerede har et yrke, var jeg litt i tvil med tanke på at det ble fire nye år, men jeg angrer absolutt ikke.

Eksamen og autorisasjon

Studentene må naturligvis gjennom flere eksamener i løpet av studiet. Det er i utgangspunktet mulig å ta eksamen to ganger årlig, men i spesielle tilfeller kan man få egen tilrettelegging. Dagen før vårt besøk hadde de akkurat gjennomført årets vitnemålsseremoni for 36 avgangselever. Det var høytidelig med stor stemning. – Det som også er gledelig, er at det kun var to-tre av avgangselevene som ikke allerede hadde fått seg jobb, og de siste fikk faktisk henvendelser i løpet av dagen. Det viser at framtiden ser lys ut for fotterapeuter her i Nederland, påpeker Henk Brants. På spørsmål om det er slik at fotterapeuter i Nederland trenger å søke myndighetene om en autorisasjon slik som i Norge, forklarer han: – Du kan si det slik at det er skolen som har fått tildelt denne autorisasjonen fra helsedepartementet. Vi har tillatelse til å dele ut en autorisasjon til alle som består eksamen. For å fortsette å jobbe som fotterapeut senere har vi et kvalitetsregister, der du får poeng for videreutdanning, kurs, om du åpner klinikken for lærlinger med mer. Som i Norge kaller også de det «livslang læring». Blant temaene du kan videreutdanne deg i er diabetes, reumatisme, idrettsskader med mer. Hvis du ikke følger opp og tar nok poeng, kan du minste autorisasjonen. Da vil du også sannsynligvis miste kundene etter hvert, for de får ikke refundert penger av forsikringen om de går til en fotterapeut uten autorisasjon.

Framtidens pasienter

En av årsakene til at det er viktig både for lærere, studenter og fotterapeuter som alt har sin autorisasjon å oppdatere og fornye seg, er selvfølgelig at dagens og framtidens pasienter også er annerledes enn tidligere. Mange kan mye mer selv, både om kroppen og sammenhenger. Dette er jo ikke minst takket være internett og sosiale medier. – Det er derfor vi har fokusprogrammene og det er derfor studentene jobber så mye sammen med de andre gruppene. Da lærer de av hverandre, for det er nødvendig å kunne mer i dag. Det vi gjør her på skolen er det samme som skjer ute, også der er det tendenser til at ulike yrkesgrupper i mye større grad jobber sammen, sier Karin Korf. Av andre endringer i studiet i løpet av de siste årene, bemerker de at selv om det ble undervist i biomekanisk terapi for ti år siden, blir dette viktigere og viktigere. For ti år siden var det mest teori, nå kan man ved hjelp av datateknologi for eksempel gjøre ganganalyser der alt systematiseres og du kan følge på datamaskinen hva som skjer, noe de også demonstrerte.

Anerkjent

I tillegg til den fireårige grunnutdanningen ved Fontys, er det også mulig for fotterapeuter å komme tilbake og ta videreutdanning ved universitetet. For eksempel har de et toårig studieprogram i diabetes eller idrettsskader, der du har klasse én dag hver tredje uke. At studiet her er anerkjent og at fotterapeutene de utdanner er høyt kvalifiserte, er de som jobber her ganske sikre på. Det gjelder generelt for Nederland, også for de to andre skolene som utdanner fotterapeuter. En av grunnene til at de sier dette, er at de i Nederland har kommet langt ikke minst når det gjelder å behandle diabetesfoten. De er blant landene som tar færrest amputasjoner. Også fotterapiyrket er anerkjent og det finnes mange stillinger for fotterapeuter både på sykehjem og sykehus. Karin Korf og Henk Brants mener det finnes diabetes­team som inkluderer fotterapeuter ved alle sykehusene. Det er også en økning av idrettsklubber som ansetter egne fotterapeuter.

Moderne skole

Etter å ha fått mye informasjon om hvordan fotterapistudiet ved Fontys er lagt opp – og hvordan de ser på framtiden til fotterapeutene, er det tid for en omvisning. Skolebygget er moderne, lyst og åpent, med store forelesningssaler i tillegg til mindre klasserom og nok av steder hvor studentene kan sette seg ned for å jobbe i grupper. De har også ulike typer arbeidsrom, laget både for spesifikke studieretninger og til bruk for flere studieretninger og samarbeidsprosjekter. Underveis får vi innføring i hvordan såler lages både på litt eldre og nyere vis, hvordan ganganalyser kan måles, systematiseres og vises direkte på PC, hvordan de bruker virtual reality i undervisningen og mye, mye mer. Til sist, i lunsjen, treffer vi på en annen lærer ved fakultetet, Anouh Kounings-Pÿnappels, som gjerne slår av en prat. Hun forteller om en case de nylig har hatt i en av samarbeidsklassene, med elever fra alle de fem ulike studieretningene. Den handlet om en mann som hadde vært ute for en alvorlig ulykke, og nå verken kunne gå normalt eller snakke. Her var det bruk for et samarbeid mellom en fotterapeut og en logoped. Hun påpekte at det var fint om man kunne få de ulike yrkesutøverne til å se at man har bruk for hverandre, for det er jo slik at problemer i foten kommer fra et sted. Slik må man tenke i framtiden.