FLOTT UTSIKT: På vei til Hellesylt kjører vi forbi Ljøen, med utsikt over Geirangerfjorden.

En lang dags ferd

Hver torsdag starter Ragnhild Farstad Runde sin arbeidsdag som fotterapeut i sekstida om morgenen – og ofte er hun ikke hjemme igjen før i 21-22-tia. Som fotterapeut i Møre og Romsdal, med klinikk på Sjøholt, dekker hun store områder, inkludert Geiranger og Hellesylt.

Tekst og foto: Anette Haugen

Klokka er 6.25, sola er i ferd med å stå opp og det er brukbar temperatur til september å være. Ragnhild Farstad Runde (41), som bor i Skodje og har fotklinikk på Sjøholt i Møre og Romsdal, har startet hjemmefra ti minutter tidligere. På torsdager er hun alltid oppe tidlig, for da skal hun rundt i fylket for å betjene pasienter på steder uten egen fotterapeut, slik som Hellesylt, Geiranger, Stordal, Eidsdal og tidligere også Valldal, som nå har egen fotterapeut. Denne torsdagen har Fotterapeuten fått lov til å være med Ragnhild på jobb. I dag går turen til Hellesylt, så vi må rekke fergen fra Liabygda til Stranda kl. 7.15. Heldigvis var det mulig å få en kopp kaffe og en svele på det lokale motellet Systra før avreise, men Ragnhild forsikrer samtidig om at vi har god tid på Stranda til å handle mat. For hennes del blir det nemlig ikke mye pauser i løpet av dagen, så hun provianterer på veien.

Oslojente

Allerede ettermiddagen før var vi innom klinikken til Ragnhild på Sjøholt, et lite tettsted der de har et par butikker, et motell, et par kafeer, bank, kulturhus, skole, verksted og litt ulike helsetjenester, som blant annet inkluderer fotterapeut. Det er en nå tre år siden Ragnhild startet opp sin klinikk her, Ragnhilds Fotterapi AS. Opprinnelig er hun fra Oslo.

– Jeg er fra Kjelsås i Oslo, men traff en sunnmøring da jeg gikk på folkehøgskole i Trøndelag. Han er vokst opp på Hellesylt og er IT-konsulent. Jeg er i utgangspunktet utdannet sykepleier og vi bodde først mange år i Oslo. Der jobbet jeg på Nyfødt Intensiv-avdelingen på Ullevål. Etter at vi fikk barn bygde vi hus og flyttet til Son utenfor Oslo, forklarer hun. Selv jobbet hun mye nattevakt, men mannen hennes, som hver dag måtte stampe i bilkø inn til Oslo fra Son, ble etter hvert lei pendlingen. Da faren hans flyttet til Sjøholt, begynte de å vurdere det samme. Hellesylt er et vakkert sted, men litt for usentralt til at de ville flytte dit. Et litt mer sentralt sted på Sunnmøre var imidlertid en mulighet.

Fotterapiutdanning

Det var ingen fast jobb å få for Ragnhild som sykepleier på Nyfødt Intensiv etter at de flyttet til Sunnmøre, men hun fikk noen små vikariater og ekstravakter både på Nyfødt Intensiv og på Føde- og barselavdelingen. Med to døtre i barnehagealder ble dette litt uforutsigbart i lengden. Først vurderte hun jordmorutdanning, noe hun alltid hadde hatt lyst til å ta, men samtidig fikk hun tips om at det var et stort behov for fotterapeuter i området.

– Jeg har ei venninne som er fotterapeut i Bodø. Etter å ha snakket litt med henne, meldte jeg meg på fotterapistudier ved OPK-instituttet utenfor Drammen. Plutselig pendlet jeg fra Sunnmøre til Østlandet én uke i måneden i halvannet år, jeg som flyttet for å slippe pendling mellom Son og Oslo. Ved siden av jobbet jeg nattevakt hver tredje helg på sykehuset, forteller Ragnhild.

Da hun var ferdig utdannet fotterapeut i 2014 fortsatte hun en stund å jobbe som sykepleier, samtidig som hun begynte å jobbe som fotterapeut hos en bekjent med fotklinikk på Moa, ikke så langt unna Skodje der hun selv bor. På denne måten fikk hun, slik de også ble anbefalt på studiet, en gradvis introduksjon både til yrket og til det å drive egen klinikk.

Bygdene

Mens den nyutdannede fotterapeuten leide seg inn hos en kollega, ble hun etter hvert via bekjente kontaktet fra bygdene rundt om, aller først fra aldersheimen på Hellesylt. Der hadde de tidligere hatt en fotterapeut fra Sykkylven som besøkte stedet jevnlig, men hun kunne ikke lenger. Dermed la Ragnhild inn en reisedag til Hellesylt innimellom jobbingen på Moa.

Så var det noen på Geiranger som tok kontakt. De hadde tidligere fått besøk av en fotterapeut fra Valldal, men nå skulle hun trappe ned og etter hvert slutte helt. Kunne hun ta over? Med faste reisedager til Hellesylt og Geiranger – og etter hvert til Valldal, Eidsdal og Stordal, ble det vanskelig å opprettholde jobben på Moa.

– Da måtte jeg igjen tenke nytt. Jeg sa opp jobben på Moa og i en periode bare reiste jeg ut for å jobbe. Jeg følte imidlertid et behov for å ha en base. På Skodje, der jeg bor, var det alt to fotterapeuter. På Sjøholt, en ti minutters biltur unna, hadde det vært én, men hun hadde sluttet. Siden jeg likevel måtte kjøre den veien når jeg skulle ut på turene mine, fant jeg ut at det var et fint sted å starte egen klinikk, forteller den autoriserte fotterapeuten.

To reisedager

Klinikken på Sjøholt startet Ragnhild opp i 2018. I starten var hun to dager i uka på klinikken og to dager på reise. Da koronaen gjorde sitt inntog måtte hun, som så mange andre, justere arbeidsdagene. Den første tiden etter at fotterapeutene kunne starte opp igjen, fikk hun ikke slippe inn på helse- og omsorgshusene rundt om, så da ble det bare jobbing i klinikken.

Etter hvert slapp hun inn, men kun for å behandle pasienter som bodde på sykehjemmene. Det øvrige av bygdefolket måtte reise til henne på Sjøholt om de ville ha fotbehandling, noe ganske mange gjorde til tross for lang reisevei.

– Jeg justerer hele tiden etter behov, men den nye rutinen min nå er at jeg jobber mandag til onsdag i klinikken og reiser ut til de ulike bygdene på tors­dager. Da starter jeg klokka seks om morgenen og er ofte ikke hjemme før i 21-22-tia. I utgangspunktet tar jeg da fri fredag. Unntaket er når jeg drar til Geiranger. Da har jeg med meg dyne og pute, overnatter på et hvilerom jeg får låne, og jobber både torsdag og fredag, forteller Ragnhild.

Lokalene

På spørsmål om hun selv ordner lokaler på behandlings­stedene eller om det er organisert av andre, svarer den reisende fotterapeuten:

– De fleste stedene har jeg et eget rom, som jeg ikke betaler for. Et par steder har jeg måttet betale litt leie. På Hellesylt hadde jeg tidligere eget rom på aldersheimen, men nå deler jeg rom der med en frisør. Vi er der vel og merke ikke samtidig, så det fungerer greit selv om det selvfølgelig er best å ha eget. I Geiranger har jeg behandlingsrom på legekontoret, men igjen på en dag da jeg disponerer rommet alene, påpeker hun.

Alle møbler, som behandlingsstol etc., finnes på stedet, det samme gjelder håndklær og balje for fotbad. Selv har hun med seg egen sterilisator i tillegg til tre store bokser med alt utstyret hun ellers trenger. Det pakker hun ned og tar med seg fra klinikken onsdag kveld – og setter det tilbake igjen på vei hjem torsdag. Sterilisatoren har hun stående og plukker opp i Stordal, det nærmeste av stedene hun reiser til, der hun uansett alltid må reise forbi.

Når det gjelder bestilling av timer til pasientene, skjer det i samarbeid mellom henne og alders­heimene/omsorgshjemmene hun besøker. Dette samarbeidet fungerer bra.

Alene

Akkurat det at hun jobber mye alene, tenker hun strengt talt ikke så mye på. Hun snakker jo med pasienter hele dagen, er noen ganger litt «hobby­psykolog» og tidvis en trøstende støtte. Med bak­grunnen hun har som sykepleier føler hun seg ­ godt rustet, også om hun ser tilfeller der pasienten trenger ytterligere helsebehandling. Da hender det hun henviser videre til lege.

Engstelig på jobb i klinikken eller ute i felten har hun aldri vært. Pasientene er normalt bare kjempeglade når de får fotbehandlingen de trenger. Og selv om hun har noen yngre pasienten i klinikken, er de fleste eldre. Da tenker hun det hadde føltes skumlere å jobbe i en storby. Her på bygda går jungeltelegrafen raskt om det er noe hun bør vite.

– Dagene jeg er ute på reise kan bli lange. Da er jeg sliten i hodet når jeg setter meg i bilen. Om det blir lange kjøreturer alene, kobler jeg godt av ved å høre på en podkast i bilen. Veiene her har blitt ganske fine med mange tunneler, så jeg føler det er trygt å kjøre, sier fotterapeuten, som for øvrig også er kretsleder i Møre og Romsdal for Fotterapeutforbundet. Både gjennom Fagkongressen, lokale møter, Facebook-grupper og sporadiske lunsjer med en fotterapeut i Skodje, føler hun at hun får dekket behovet for å diskutere det faglige, selv om hun jobber alene.

Ut på tur

Akkurat i dag får imidlertid ikke Ragnhild hørt på podkast i bilen siden hun skal ha Fotterapeuten med på slep. Det er første året hun kjører elbil, men den har rekkevidde nok til at hun slipper å lade underveis. Hun er imidlertid litt spent på hvordan det blir når vinteren kommer, siden hun har vært vant til en bil med firehjulstrekk. Men igjen, veiene er fine og det er ikke så veldig høye fjell hun skal over ettersom det er bygget mange nye tunneler.

Første stopp på veien er Stordal, der vi plukker opp sterilisatoren. Deretter går det strake veien til fergeleiet på Liabygda, der vi er første bil på kaia. Det er tidlig, men det kommer noen biler etter oss. I rushtida går fergen ofte, men når hun skal hjem om kvelden kan det være en time mellom hver ferge. Selve fergeturen tar et knapt kvarter over til Stranda.

Stranda er et litt større sted, der det til og med er klesbutikk. Vi stikker innom matvarebutikken, som åpner allerede klokka 7.00. Ragnhild handler inn mat og drikke for dagen. Hun har ikke kjøleskap tilgjengelig på jobben på Hellesylt, men hun setter gjerne varer som skal holdes kaldt utenfor vinduet i kjelleren der hun har behandlingsrommet.

Flott natur

Om kjøreturene til Hellesylt og Geiranger tar noen timer, er naturen fantastisk flott. Turister kommer tross alt fra hele verden for å se dette landskapet. Ragnhild medgir at hun, som ekte Oslojente, av og til tenker på hvor utrolig heldig hun er som har så fin reisevei til jobben.

Vi har godt med tid og været er ganske fint, så vi unner oss et stopp for å ta bilde av Geirangerfjorden. Det går ferge fra Hellesylt til Geiranger, men den er blitt ganske dyr og brukes nå mest av turister. I Hellesylt er det for tiden kun noen få butikker, en liten kafé og ikke noe hotell, bare en campingplass og et hostel på vei inn, men Ragnhild forteller at de er i gang med å pusse opp hotellet. Kanskje får de igjen noe til å fungere, men nå er det stille her.

Et ganske stort sykehjem med omsorgsboliger har de imidlertid på dette vesle stedet med cirka 600 fastboende. Og det er i kjelleren her, på Synnylven aldersheim, Ragnhild skal jobbe i dag. Etter en liten prat med personalet pakker hun ut utstyret og gjør seg klar til første pasient klokka ni. I dag har hun totalt ti pasienter, noen fra sykehjemmet, andre fra bygda.

Fantastisk godt

– Det er fantastisk å få fotpleie – og det er så viktig. Vi har det godt her, fastslår en av pasientene, Hildur Vollset (92), som har vært fast pasient hos Ragnhild siden hun begynte å reise til Hellesylt for rundt seks år siden.

Hildur er fra Hellesylt, hun er utdannet hjelpepleier og var selv en gang styrer her ved Synnylven aldersheim. Nå bor hun i en av omsorgsleilighetene og klarer seg ganske fint selv. Hun synes imidlertid det er vanskelig å rekke ned til føttene, samtidig som synet er litt dårlig. Da er det fint å få stelt føttene av Ragnhild.

En annen pasient som bor i bygda og som har time i dag, er Anne Grete Hjelmeland Hole (69). Hun er egentlig sogning, men har bodd på Hellesylt siden 1989. Hun er nå pensjonist, men hun og mannen drev tidligere et gardsbruk med over 80 dyr, som sønnen nå har overtatt. Også hun er utdannet innen helse og har tidligere jobbet på aldersheimen.

Lett prat

– Jeg er så glad du er tilbake. Det var langt å kjøre sist, sier Anne Grete, som to ganger var på Sjøholt og fikk stelt føttene i klinikken til Ragnhild i perioden da bare aldersheimbeboere fikk slippe inn til fotterapeuten her på Hellesylt.

Hun sliter blant annet med polynevropati, noe som gir henne dårlig følsomhet i føttene. Derfor liker hun ikke å kjøre så langt, men siden det verken finnes frisør eller fysioterapeut på Hellesylt, blir det en del lange bilturer. Nå slipper hun i hvert fall å kjøre to timer for å få stelt føttene sine. Det er hun takknemlig for.

Både Hildur og Anne Grete kjenner godt til svigerfamilien til Ragnhild, som jo er fra Hellesylt. Praten går dermed lett og det oppdateres blant annet på familieforøkelser i slekta. Alt dette skjer mens Ragnhild gir fotbad, filer negler, fjerner hard hud og til slutt smører inn føttene. Ingen av de to har store fotplager, men én av dem har blant annet slitt med en torn og mye hard hud på hælene, den andre har veldig tykke stortånegler.

Turen hjem

Siste pasient har time klokka 17.00, så litt over en time senere har Ragnhild pakket sammen, rengjort behandlingsrommet og vi er klare til å reise hjem igjen. I dag bør vi rekke fergen fra Stranda til Liabygda klokka 18.45. Noen ganger rekker hun først den som går 19.30. I dag har de fleste betalt på stedet, slik at hun ikke har så mange fakturaer å skrive. De tar hun derfor på kontoret når vi er tilbake i Sjøholt. Journalene har hun oppdatert fortløpende.

Bil- og fergeturen hjemover går radig. Ragnhild er som vanlig litt sliten i hodet, men det henger også sammen med at det blir litt så som så med spising i løpet av dagen. Hun regner med å være hjemme hos familien klokka 21.00, etter en 15 timers arbeidsdag.

En lang arbeidsdag til tross, så tenker hun at det går greit siden det kun er én dag i uka og siden hun da tar fri dagen etter. Dette er dessuten noe hun selv har valgt. Da føles det mye bedre enn om andre hadde pålagt henne dette. Hun trives godt som selvstendig fotterapeut og angrer verken på yrkesvalg eller at hun valgte å flytte fra Oslo til fredelige Møre og Romsdal.

LANG DAG: I dag rekker vi fergen fra Stranda til Liabygda klokka 18.45. Ragnhild har likevel litt arbeid igjen å gjøre når hun komme tilbake til kontoret.