HØY STRYKPROSENT: Hva er årsaken til den høye strykprosenten i faget fotterapi? (Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)

Høy strykprosent på teorien

Selv med gode karakterer på praktiske eksamener, sliter mange privatister i fotterapi med å bestå teorien. Dermed får de ikke sin autorisasjon som fotterapeut. Hva skyldes dette? Er det elevene som misforstår, er eksamen for vanskelig eller irrelevant – og hvem er sensorene?

Av Anette Haugen

Før sommeren fikk Fotterapeuten en telefon fra kretsleder for Fotterapeutforbundet i Trøndelag, Unni Bakke. Hun hadde blitt kontaktet av flere fotterapeutelever som slet med å bestå teoridelen av eksamen. Én hadde strøket på ulike teoretiske eksamener hele fem ganger, til tross for at hun besto den praktiske eksamen med glans ved første forsøk.

Siden det var flere med tilsvarende historier, kunne det være relevant å se nærmere på hva dette skyldes? Er det slik at eksamen er for vanskelig? Er oppgavene for diffuse? Hvem lager eksamen og hvem er sensorer? Er det folk innen yrket med greie på fotterapi? Er det for lett å komme inn på faget? Eller kan det henge sammen med at skolesystemet er endret og at mange som vil bli fotterapeut er godt voksne og ikke helt forstår dagens eksamensopp­gaver? Det er for øvrig ikke bare Unni Bakke som har blitt kontaktet av fortvilte elever som har strøket. Det har blant annet også leder og organisasjonssekretær i ­Fotterapeutforbundet blitt flere ganger. Ved et utdanningssted strøk 14 av 14 elever på en teoretisk eksamen. Sentralstyret er bekymret for utviklingen, derfor meldte de dette inn som sak under lærergruppas møte i forkant av fagkongressen i september. Der ble lærergruppa oppfordret til å jobbe med denne problematikken. Også under kretsledersamlingen fredag formiddag før fagkongressen, var den høye strykprosenten tema under en lengre sekvens.

Kjempeinteressant

En av årets fotterapieever som strøk på én teoretisk eksamen i vår, er Gunhild Lervik (30), elev ved voksenopplæringen ved Steinkjer videregående skole. Hun er fra tidligere utdannet helsefagarbeider og har jobbet ti år i Steinkjer kommune. Siden hun alt har det første året med grunnleggende helsefag, startet hun rett på fotterapi og ortopediteknikk på vgs2 høsten 2020.

– Jeg er fra samme sted som Unni Bakke. Etter å ha gått til behandling hos henne i flere år, var det hun som mente jeg var egnet for yrket og anbefalte meg å bli fotterapeut. Jeg synes studiet er kjempeinteressant og er greit fornøyd med undervisningen, selv om det ble noen utfordringer det første skoleåret, ikke minst relatert til korona, sier fotterapieleven.

Gunhild forklarer at faget krever mye egenstudering og oppgaveskriving, men siden hun visste at strykprosenten er høy, brukte hun mye tid på å besvare eksamensoppgaver med en klassekollega. Hun følte seg godt forberedt, men fikk likevel to på yrkesfaglig mens hun strøk på eksamen i helsefremmende arbeid. På den praktiske eksamen fikk hun toppkarakter.

Snevert felt

– Jeg visste at jeg ikke hadde levert en toppbesvarelse, men derfra til å stryke er det langt. Jeg har lest oppgaven til en som sto med karakteren tre. Jeg klarer ikke å se at min besvarelse er særlig annerledes. Det som også er synd er at vi ikke får en begrunnelse som vi kan lære av til eksamen tas på nytt, sier Gunhild, som har klaget, men i skrivende stund ikke fått svar.

Ordlyden i oppgaveteksten var litt vanskelig å forstå, men det største problemet var at det handlet om en snevert felt, klumpfot, som det knapt var fokusert på i undervisningen.

– Jeg gleder meg likevel til å starte på et nytt semester og tror det blir bra. Jeg kommer til å melde meg opp til ny eksamen nå i høst, sier fotterapi­eleven, som ikke har mistet motet, men fremdeles har stor tro på at hun både vil beherske og trives godt i yrket som fotterapeut.

Solid bakgrunn

Klassekollegaen Gunhild løste oppgaver med, er Toril Kjeldstad (48). Hun har fra før fullført videregående, tatt grunnfag i psykologi, har tre år på BI, i tillegg til lang yrkeserfaring, som omfavner alt fra å være aerobicinstruktør, daglig leder i butikk, til å jobbe med markedsføring.

– De siste 16 årene har jeg drevet mitt eget treningsstudio. Der har jeg jobbet tett på fysioterapeuter og fått bred erfaring med føtter, bevegelse og hvordan alt henger sammen. Jeg har alltid synes at fotterapi har vært spennende. Da jeg ville finne på noe nytt, var det lett å velge. Jeg ville dessuten gjøre det ordentlig, så fotpleier var ikke et alternativ, forteller hun.

Hun startet høsten 2020, så det ble mye egenstudier grunnet koronaen. Studiet var likevel interessant, og hun brukte mye tid på å løse eksamens­oppgaver sammen med Gunhild.

Ikke høyskolestudium

Toril besto alle eksamener, men fikk tre på begge de teoretiske, til tross for gode tilbakemeldinger og evalueringer på alt hun hadde gjort og levert gjennom skoleåret. På den praktiske eksamenen fikk hun toppkarakteren seks, det samme som Gunhild.

– Jeg var misfornøyd da jeg fikk tre, men har forstått at jeg kanskje bør være fornøyd, siden strykprosenten er så høy. Jeg stusset veldig over formulering og innhold i oppgaven. Den var uklar, og hvorfor fokusere på klumpfot når det kun står en kort side om det i pensum. En annen deloppgave handlet om såler, noe det klart kommer frem i bøkene er tema og pensum for vg3, ikke vg2, påpeker hun.

Fotterapieleven, som også har tatt et høyskole­studium, undrer seg både over nivået og hva sensor­ene og de som lager eksamensoppgavene egentlig er ute etter? I tillegg synes hun det er kritikkverdig at man ikke får noen tilbakemelding på eksamensoppgavene, slik at man vet hva man må jobbe mer og annerledes med.

Harmoniserer ikke

En tredje fotterapielev som har fått gode karakterer på praktiske eksamener, skriftlige innleveringer og evalueringer i løpet av skoleåret, men som har strøket på flere teoretiske eksamener, er Mona Lisa Hansen (46). Også hun har gått på toårig voksenopplæring siden hun har videregående fra før og godkjent realkompetanse. Fra tidligere har hun mye erfaring fra butikk, med videreutdanning både i butikkledelse og som dekoratør.

– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe innen helse og ønsket meg bort fra butikkjobbing med mye stress og støy. Som fotterapeut kan du konsentrere deg om én og én pasient, en form for personkontakt jeg liker, samtidig som du ser du resultater av det du gjør, forteller hun.

Hun syntes undervisningen i faget for så vidt var grei, med samlinger én gang i måneden. Samtidig tenker hun at når strykprosenten er så høy, er det noe som ikke helt harmoniserer mellom undervisningen, kompetansekrav og eksamen.

Vanskelig å forstå

– Jeg synes noen av oppgavene hadde litt diffuse spørsmål. Da jeg begynte å skrive lurte jeg på om ­­­ det var rett, jeg begynte på nytt og så begynte jeg ­ å stresse. En av oppgavene synes jeg var alt for stor til å gjennomføre på fire timer. Vi fikk beskjed om å lese oss opp på alle kompetansemålene, selv om det var en del vi ikke rakk gjennom på skolen, sier Mona Lisa.

Noe hun dessuten synes er rart og urettferdig, er ­at noen elever fikk fritak fra teoretiske eksamener. De fikk karakterer basert kun på innleveringer og vurderinger i løpet av skoleåret – og kunne søke autorisasjon som helsepersonell basert på det.

– Jeg mangler fremdeles å bestå én eksamen, noe som har gjort at jeg har vært i praksis og overlevd på lønn som ufaglært i halvannet år. Nå har jeg heldigvis fått fast jobb, hos Elin Langeng, forteller Mona Lisa, som for øyeblikket håper å få medhold på klagen da hun strøk siste gang. Hun er uansett sikker på at det er fotterapeut hun ønsker å være.

Hva kreves?

En fjerde elev, som har bestått alt det praktiske, men strøket på én skriftlig eksamen, er Dudi Gården. Hun er opprinnelig fra Albania, men har vokst opp i Italia og er utdannet agronom. Da hun kom til Norge for fire år siden, fant hun ut at det beste var å skaffe en ny yrkesvei. Etter å ha lært en del norsk, begynte hun på Hud og Spa Akademiet. Der fant hun ut at hun ønsket å lære mer om føtter, slik at hun deretter begynte på utdanning som fotterapeut.

Det første året besto hun alt, det samme gjaldt både norsk og de andre fagene hun måtte ta på vg1 for å fullføre utdanningen. På vg3 strøk hun imidlertid på én teoretisk eksamen, i yrkesutøvelse. Hun ser at oppgaven ikke er perfekt og at hun kanskje har et lite språkproblem, men hun mener å ha svart såpass utfyllende at hun i hvert fall burde ha stått. På svaret hun fikk på klagen, bekreftes det også at hun har vist en viss forståelse.

På lik linje med de øvrige synes hun oppgaven var uklar og litt vanskelig å forstå, men hun har fått flere godt erfarne fotterapeuter til å lese gjennom oppgaven. Ingen forstår at dette er en oppgave som står til stryk. Hun sitter derfor igjen med spørsmålet om hva som faktisk kreves – og om hun noen gang vil oppnå det store ønsket hun har om å få sin autorisasjon.

For stort sprik

En svært erfaren fotterapeut som kjenner flere av de fortvilte fotterapielevene godt, er Elin Langeng. Hun er kjent av mange fotterapeuter på bakgrunn av en rekke foredrag og kurs hun har holdt for forbundet om å lage og tilpasse silikon- og filtortoser. Ikke bare har Elin 37 års erfaring i yrket gjennom å drive egen klinikk, hun har også hospitert utenlands, blant annet i diabetesteam. Hun har også selv jobbet i diabetes fotteam sammen med ortopeder i 20 år.

Da hun tok utdanning som fotterapeut for snart 40 år siden, var skolestrukturen og undervisningen en helt annen. Riktignok var utdanningen kun over ett år på videregående, men de gikk på skole hver dag fra 09.00 til 16.00. Det var beinhard jobbing, men de hadde god oppfølging, dyktige lærere og eksamen sto i forhold til det de hadde fått undervisning i.

– I dag er det et altfor stort sprik i forhold til hva elevene lærer på de ulike stedene. Kompetansemålene er generelt for høye i forhold til kompetansen til lærerne. Jeg mener elevene og hele yrket hadde tjent på at vi samlet undervisningen til færre steder, med gode lærerkrefter, bedre kontroll og oppfølging, påpeker den erfarne fotterapeuten.

Ansatte

De siste 25 årene har Elin stort sett hatt én til to ansatte i klinikken. Flere av disse har vært studenter som har startet i praksis og etter hvert fått ansettelse. I dag jobber både Dudi Gården og Mona Lisa Hansen hos henne. Hun beskriver dem begge som dedikerte og svært egnet i jobben. Ikke minst er de gode på pleiedelen og til å kommunisere med pasientene. Den øvrige delen trenger du lang praksis for å bli god i, noe de nå får hos henne.

– Det er helt klart at det er fotterapeuter de ønsker å være. Begge har vært svært lei seg over å ha strøket på teorien, men de har ikke gitt opp. De prøver på nytt. Jeg har lest gjennom et par av eksamens­oppgavene i ettertid og gitt mine kommentarer. Den siste eksamen til Dudi anser jeg klart at ikke var en strykoppgave. Hun hadde forbedret seg kraftig, påpeker hun.

Ut ifra egen erfaring i yrket gjennom 37 år, mener hun at listen er lagt alt for høyt for å bestå eksamen. Til tross for all den erfaring hun har, har hun selv vanskeligheter med å tyde noen av oppgavetekstene. Det kan være så mange tolkninger. Dette har også tidligere fotterapielever hun har hatt ansatt i klinikken sagt. Det er vanskelig å få tak i essensen.

Hva kan gjøres?

Elin Langeng mener at det som bør gjøres er at man igjen må gå over til å ha et ordinært utdanningsløp, konsentrert til færre steder, der elevene får god oppfølging. I dag er det mange private aktører, mye er nettbasert og samlingene man har én gang i måneden er ofte ikke tilstrekkelig, selv om det selvfølgelig finnes positive unntak.

– Jeg møter velkommen at studiet kan bli utvidet, men da må først kompetansen til de som underviser økes. Jeg vet at det er noen skoler som spør elever som nettopp har fullført om de vil undervise det påfølgende året fordi de mangler lærere. Jeg har holdt mye kurs, de kunne jeg aldri ha holdt om jeg ikke hadde hatt erfaring fra klinikken min ved siden av. Det er nødvendig med fersk erfaring, siden yrket stadig er i stor utvikling, påpeker fotterapeuten.

Inntil det skjer en nødvendig endring i utdanning­en, prøver hun å motivere sine ansatte så godt som mulig. Å stryke på en eksamen kan bidra til at du føler deg mislykket og at du tenker du ikke er verdt noe. Det gjør heller ikke ting bedre at det ser ut til å være en del som kommer inn på utdanningen på særskilte vilkår, og som slipper unna teoretiske eksamener. Når de kan hente sin autorisasjon uten fullført eksamen, kan det føles svært urettferdighet.

HØY STRYKPROSENT: Hva er årsaken til den høye strykprosenten i faget fotterapi? (Illustrasjonsfoto: Colourbox.com)

Flere årsaker

Fotterapeuten har også spurt Håvard Høydahl, fotterapeut, lektor og sentralstyremedlem i Fotterapeutfor­bundet, om hva han tenker er årsaken til den høye strykprosenten for fotterapeuter. Han har tidligere vært både lærer og sensor i faget. Her er hva han svarer:

Jeg synes det er beklagelig at det i flere år har vært så stor strykprosent blant fotterapeuter. Skriftlig vel og merke. Jeg har vært sensor i snart 25 år – både i praksis og teori. Jeg har hatt medsensur-eksamen og klagesensur sammen med andre sensorer. Da jeg for et par år siden var sensor på skriftlig eksamen, strøk vi cirka 30 prosent. Dette er den laveste strykprosenten på mange år etter det jeg har skjønt. Jeg tror utfordringen ligger på flere områder som jeg nevner i det følgende:

1. Enkelte eksamensoppgaver som blir produsert (som jeg har lest), skrives for unøyaktig. Det er vanskelig å forstå budskapet i teksten. En del tekst skrives smalt frem, slik at eleven har store sjanser for ikke å lykkes. Slik skal eksamen ikke produseres. Med dette blir det også vanskelig for elevene å skjønne hva de skal svare. Videre blir det også vanskelig for sensor å sensurere svarteksten som elevene skriver.
2. Sensorene har en altfor snever tanke om hva som bør stå i svarteksten til elevene. (Hvis de ikke skriver akkurat slik, blir det 100 prosent feil.) Her mener jeg utfordringen både ligger i selve utformingen av oppgaveteksten og sensorenes kunnskap og erfaring i å sensurere oppgaver etter dagens standard.
3. På skolene blir skoleløpet stadig presset ned i antall måneder utdanningen skal vare. For noen år siden valgte én skole å gå ned fra to år til halvannet år. Da måtte andre konkurrerende skoler selvfølgelig følge med. I de siste årene har enkelte skoler tatt utdanningen ned til ett år for å bli fotterapeut. Dette gjelder privatskoler siden det offentlige er regulert. Dette mener jeg er feil retning å gå. Når det er sagt er ikke nødvendigvis den offentlige skolen bedre enn den private i utgangspunktet. Jeg har undervist på begge utdanningene. Men med et slikt kort skoleforløp mister elevene mye god refleksjon, begrunnelse og dybde i sin kunnskap. De klarer da ikke å svare helt ut på spørsmål som skal begrunnes ifølge læreplanen. Det er etter min mening på enkelte skoler større fokus på profitt enn på selve faget. (Dette er min mening som privatperson – basert på erfaring, og ikke som styremedlem i FTF.) Det vil si at noen skoler tar inn elever som nødvendigvis ikke ønsker å bli fotterapeuter, men går studiet for å få autorisasjonen. Dette er selvfølgelig ikke kritikk til andre helsefag, men det undergraver fotterapeutens eksklusive autorisasjon – noe som er svært uheldig.
4. I de senere år ser man også at flere lærere som underviser i fagene ikke har lærerutdanning. Men kanskje viktigere, de har lite eller ingen praktisk erfaring i deler av faget. I hvert fall ikke innenfor den halve delen som omhandler sko, bevegelse, avlastning og analyse. Det blir da vanskelig å lære bort og veilede i et praktisk fag som fotterapi er. Dette ser vi igjen i elevundersøkelsen vår, der elevene i stor grad etterspør denne kunnskapen.

Intet mandat

Utfordringen er at Fotterapeutforbundet ikke har noe mandat til å stoppe noen skoler. Men vi har startet en rekke tiltak – rettet mot elevene og skolene der vi vil ha mer profesjonalitet inn, der skolene må holde på faget fotterapi og holde kvaliteten oppe. Elevene skal også vite hva de skal igjennom i løpet av skoleløpet. Her ser vi fra undersøkelser at det er store mangler. Heldigvis har vi fått god respons på dette arbeidet, men en god del undrer seg over dette og vil innlemme for eksempel hudpleie og voksing av legger som endel av fotterapien. Dette er beklagelig. Og for å presisere: Fotterapeutforbundet har ingen ting imot andre helse- og pleiefag, men vi er opptatt av at fotterapeuter jobber med fotterapi når de fremtrer og virker som fotterapeuter. Hvis man tilbyr mange andre tjenester under paraplyen fotterapeut, kan dette oppfattes uprofesjonelt og faget vannes ut. Dette er nok en del av en annen diskusjon, men samtidig henger det sammen med innlæringen fra elev til ferdig fotterapeut. Jeg vil oppfordre flere som vil frem­- snakke faget om å komme på banen i sosiale medier. Mangler erfaring? Man må videre huske på at halve faget i dagens læreplan inneholder analyser, sko, bevegelseslære, avlastning o.l. Mitt spørsmål er da hvor mange lærere som har erfaring med dette i praksis? Og hvor mange fotterapeuter som driver på med dette? Jeg tror svarene gjenspeiler hverandre i feil retning. Det siste avsnittet er viktig i den totale debatten om fotterapi­­fagets eksistens. Igjen så er min mening og erfaring at det strykes for mange eksamener i dag. Jeg mener videre det det er gode lærere og eks-lærere som er oppgave­produsenter, sensorer og konte-sensorer. Jeg tror det mangler litt på en felles forståelse for hvordan eksamen skal utformes og på hvordan sensurere og tolke besvarelser. Det er forskjellige fylkeskommuner som har ansvaret for dette hvert år og som utnevner sensorer. Jeg har ytret min bekymring hvert år til disse når jeg blir kontaktet, og vet at det er manko på kompetanse her.

Utfordrende tid

Lærergruppen i Fotterapeut­forbundet har også gitt en kommentar til den høye stryk­prosenten. Her er deres tanker og svar på hva de tror er årsaken og hva som kan gjøres med situasjonen.

Vi tenker at det er flere årsaker til høy stryk prosent. Det siste halvannet året har vært utfordrende i forhold til lockdown av samfunnet og skole digitalt, ikke bare for våre deltagere, men også for deres barn. Det har vært hjemmekontor og flere har hatt hele familien hjemme under samme tak, noe som har utfordret konsentrasjon og arbeidslyst. Covid-19 har vært utfordrende for privatister.

En annen utfordring er høyt fravær på enkelte deltagere. Dette er svært utfordrende i komprimerte løp. Samlingsbasert undervisning er veldig sårbart ved fravær, da går man glipp av mye på kort tid.

De fleste av deltagerne er godt voksne og veldig dyktige på pasientbehandling og kommunikasjon rettet mot pasienten, men det teoretiske språket er ofte mer utfordrende. Begreper som «gjør rede for» og «drøft» er vanskelig. Dette øves det på gjennom studiet, men ikke alle jobber med eldre eksamens­oppgaver. Det oppfordres til det, men det er ingen tvang.

Ansvar for egen læring er det viktige poenget her. De er privatister og må være strukturerte og jobbe jevnt. Det ser vi at ikke alle gjør. Datakunnskaper er også veldig varierende blant voksne deltagere – og kan ta motet fra dem.

Eksamen

Når det kommer til selve eksamen, er de teoretiske oppgavene svært varierende og de kan være lite relevante. Vi ønsker at de er klare og tydelige, uten rom for tolkning. Hvis ikke kandidaten forstår hva det stilles spørsmål om, er det fort gjort å skrive seg ut av oppgaven.

Vi har opplevd tilfeller hvor en kandidat har strøket med karakteren 1, klaget, og fått ny sensur med to karakterer opp. Det stusser vi på. Hvordan kan sensorer gi så forskjellige tilbakemeldinger?

Kandidatene har gjennomgående gode resultater på praktisk tverrfaglig eksamen, så teorien er hinderet, der hvor de må skrive med faglig terminologi og vise at de forstår. Vi tenker at det må settes inn tiltak her, med flere skriftlige oppgaver, jevnlige utviklings­­samtaler med hver kandidat, individuell oppfølgning og motivasjon. Vi underviser i et praktisk fag, men det teoretiske må ligge i bunnen for all utførelse, så vi må hjelpe dem gjennom dette.

Nå går hverdagen kanskje tilbake til normalen før 12. mars 2020. Det håper vi vil hjelpe. Ansvar for egen læring er likevel sentralt, uansett innsats fra skole, lærere og meddeltakere.

Tanker rundt høy strykprosent og opplæring ved private utdanningsinstitusjoner

En eksamensoppgave for en privatist er ikke det samme som på ordinære skoler. På videregående skole har alle elevstatus, på privatskoler har de privatist­status. Privatister skal opp til en tverrfaglig praktisk eksamen i vg2 og vg3. De skal ha tre skriftlige eksamener, på hver fire timer, i tre fag i vg2 og tre fag i vg3.

Eksamen distribueres fra en eksamensnemd for privatister. Det er litt varierende hvor dette ligger i landet. De har ansvar for å finne kvalifiserte yrkes­utøvere, helst pedagoger, til å lage de teoretiske oppgavene. De praktiske eksamenene blir laget der eksamen holdes.

Teorioppgavene blir sendt inn til språkvasking og gjennomsyn i eksamensnemda. Deretter blir de vurdert av andre pedagoger/fagfolk som ser om oppgave­­­teksten samsvarer med mål fra lærerplanen.

Eksamensoppgavene sensureres av to pedagoger innen faget. Det er vanskelig for nemda å få tak i fagpersoner, derfor brukes det også fagpersoner som ikke jobber som fotterapi-/ortopediteknikklærere.

Privatister går et meget kort løp. Dette krever god studieteknikk. Det som ofte preger oppgavetekstene til eksamen, er mangel på dette. Faget fotterapi er et vurderingsfag og har behov for modning over den tiden løpet opprinnelig er ment som.

Tilbakemeldinger til oss, er at de også har mye av den praktiske opplæringen ute i klinikk hos fotterapeuter, ikke inne på skolen med kvalifisert lærer. Dette vil gi store ulikheter i utdanningen. Enkelte privatskoler ansetter fjorårets privatister som lærere. De er da uten erfaring fra arbeid og har liten kontakt med arbeidsmiljø og forbund. Det er ikke uvanlig at lærerne på privatskoler ikke har pedagogikk.

Mange skoler deltar ikke, eller deltar mangelfullt i samarbeid med lærergruppa. Det vil kunne gi store forskjeller i tolkning av lærerplanen. Det er viktig med gode holdninger til fagopplæringen av den enkelte lærer som skal videreformidle faget.

Svar på noen spørsmål fra Fotterapeuten

Hvem lager eksamensoppgavene?
– Her har det vært ulik praksis gjennom årene. Det har vært lærere innen fotterapi, fotterapi-/ortopedi­teknikkfaget, innen helse -og oppvekstfag og også tidligere lærere i fotterapifaget.

Hvem er sensorer?
– De som produserer eksamensoppgaver blir ofte spurt om være medsensor eller sensor. Det kan også være andre som blir spurt, som for eksempel de som arbeider som faglærere innen helse- og oppvekstfag.

Har dere som lærere noen påvirkning på utformingen av eksamensoppgaver?
– Utforming og utarbeidelse av eksamensoppgaver har vært diskutert i lærergruppen gjennom flere år. Det er viktig at de holder seg innen kompetansemålene til vg2 og vg3, hvor det utarbeides tre ulike oppgaver per år. Det er enkelte lærere som kurses innen «hvordan lage eksamensoppgaver».

Har privatister de samme eksamenene som øvrige elever?
– Nei, det står svært tydelig definert i læreplanen. De er privatister og ikke elever (elevstatus).

Hva tenker dere er hovedårsaken til problemet?
– Viser til innlegget ovenfor. Det skyldes muligens også flere forhold:

Skriftlig eksamen: Privatistene svarer ikke på det oppgaveteksten etterspør, de fyller på med stoff som overhodet ikke er relevant eller mangler noe av forståelsen for fagstoffet. Det kan også være mye avskrift og reprodusering, ofte direkte fra lærebøker, noe som ikke belønnes eller viser manglende kompetanse.

Praktisk eksamen: Noen har fått lite eller ingen veiledning underveis i skoleåret og fått mye opplæring utenom skole. De mangler da opplæring i deler av kompetansemålene.

Noen ideer om hva som kan gjøres?
– Viser til innlegget overfor. Privatiser må få bedre veiledning underveis i utdanningsløpet og det bør vurderes om tiden på utdanningsløpet er tilstrekkelig for å lære seg et praktisk modningsfag. Spørsmålet er hvordan man kan kvalitetssikre utdanningsinstitusjoner som drives privat. Noe slikt finnes ikke i dag. Det er videre viktig å ansette lærere med pedagogisk utdannelse, som er oppdatert innen fagene.