LEDERBYTTE: Anne-Grete Skjellanger er ny generalsekretær i Diabetesforbundet etter at Bjørnar Allgot gikk av med pensjon 1. august.

Vil fortsette det gode samarbeidet

Etter 30 år som generalsekretær for Diabetesforbundet gikk Bjørnar Allgot av med pensjon 1. august. Den nye generalsekretæren, Anne-Grete Skjellanger, ønsker å videreføre arbeidet i hans ånd og også følge opp det gode samarbeidet med Fotterapeutforbundet.

Tekst og foto: Anette Haugen

Vi skriver 24. august i kalenderen og Fotterapeuten har avtalt et møte med både den nye og den avgåtte generalsekretæren i Diabetesforbundet i lokalene deres på Bryn i Oslo. Å få til et fellesmøte med en travel generalsekretær og en travel pensjonist, er ikke bare enkelt. Men når vi først er samlet går praten i ett. Om de har svært ulik bakgrunn, har de to mange felles tanker, der brukerens medvirkning i sitt eget liv, står høyt på agendaen. Anne-Grete Skjellanger (51) begynte hos Diabetesforbundet 2. mai, for å få god tid til å sette seg inn i jobben før Bjørnar Allgot (67) takket for seg. Delvis grunnet pandemien har de knapt vært i lokalene på Bryn samtidig i denne perioden, men de kjenner hverandre godt fra før, ikke minst fra møter da Anne-Grete Skjellanger jobbet i Helsedirektoratet.

Travel pensjonist

Våre første spørsmål går til den avgåtte lederen, Bjørnar Allgot, også kalt Mr. Diabetes. Hvordan har egentlig den første tiden som pensjonist vært og er det vemodig å takke for seg hos Diabetes­forbundet?

– Å være pensjonist går fint. Tidspunktet har vært planlagt lenge, helt siden åremålet mitt som generalsekretær ble forlenget sist, for sju år siden. Jeg har hatt nok å gjøre. Forrige uke var jeg blant annet med på en paneldebatt under Arendalsuka. Jeg deltok som bruker. Denne gangen hadde jeg med kona og kaller det ikke jobb. Det er alltid hyggelig å delta på Arendalsuka, sier den avgåtte generalsekretæren.

Han har i tillegg brukt tiden på å pleie flere av hobbyene sine, noe som inkluderer sykling, å være håndballtrener for et damelag i fjerde divisjon, å være aktiv i borettslaget og å spille gitar i bandet Crossover, et familieband der de spiller en del coverlåter av Beatles, Stones med mer. Musikk gjør ham glad.

Hytte og torp

Både kona, barn og barnebarn har fått se litt mer til Bjørnar Allgot etter at han ble pensjonist. Det passer bra, siden han nylig fikk sitt tredje barnebarn. Pensjonisten gleder seg til å kunne bruke hytta på Hvaler og torpet på Koppom i Sverige litt mer framover.

Her bryter Anne-Grete Skjellanger inn. Underlig nok var hun selv og tittet på et torp på det samme, vesle stedet Koppom for mange år siden. Det ble imidlertid ikke noe kjøp for hennes del, i stedet ble det noen år senere hyttekjøp i Telemark. Om hun har mer enn nok å gjøre i den nye jobben, får likevel også hun tid til å dyrke noen av sine hobbyer på fritiden.

– Jeg driver med CrossFit, en moderne type sirkel/styrketrening og jeg liker å strikke. Jeg liker også å være på fjellet. Vi har dessuten to hunder, to Jack russel-terrier, der den ene bare er åtte uker. Slik sett føles det litt som å være tilbake i barseltiden. Akkurat nå må vi ha hundevakt hver gang vi går ut av huset, forteller Diabetesforbundets nye generalsekretær.

«Det første er å synliggjøre diabetesproblematikken. Det er en alvorlig trend at tilfellene av Diabetes 2 har fordoblet seg på 20 år.»

Fra Helsedirektoratet

Tiden er inne til å stille den nye generalsekretæren noen spørsmål. Hva slags bakgrunn har hun og hvorfor søkte hun på jobben i Diabetesforbundet?

– Jeg kommer fra en jobb i Helsedirektoratet, der jeg var avdelingsdirektør for kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. Det siste året ledet jeg en strategigruppe som ga råd til ledergruppen om ting de i en hektisk situasjon kanskje ikke tenkte på selv. Da koronaen gjorde innpass måtte man legge om til å jobbe supereffektivt. I stedet for å bruke to år på en utredning, måtte man legge fram resultater i løpet av 24 timer, sier Anne-Grete Skjellanger.

Om sin bakgrunn forteller hun videre at hun har tatt utdannelse i USA. Hun studerte økonomi, med en spesialisering i kvalitetsforbedring. Tilfeldig­hetene ville det slik at begge hennes foreldre ble alvorlig syke samtidig, så da hun kom hjem til Norge brukte hun mye av sin tid på helsevesenet.

Det var da hun fant ut at det var der hun burde bruke sin kunnskap og kompetanse – på kunde­tilfredshet i helsevesenet. Hun begynte først å jobbe i det som da het Helsetilsynet, med den første nasjonale strategien for kvalitetsforbedring innen helse. Jobben fikk hun etter at hun trodde hun bare skulle inn til en samtale, som viste seg å være et jobb­intervju.

Drømmejobben

Etter å ha jobbet mange år i Helsedirektoratet med saker knyttet opp mot kvalitetsforbedring, pasient­tilfredshet og brukermedvirkning, var Anne-Grete Skjellanger egentlig klar for å bytte beite for mange år siden. Hun elsker feltet, men følte hun trengte å bruke energien et annet sted. Da jobben som ny generalsekretær i Diabetesforbundet ble utlyst, visste hun med en gang at dette var en jobb hun virkelig brente for.

– Diabetes er et felt som fortjener mer oppmerksomhet. Det er en alvorlig diagnose der forekomsten eskalerer. Hvordan dette prioriteres i statsbudsjettet og i helsetjenesten står ikke i stil med veksten av diabetes type 2 og alvorlighetsgraden, påpeker generalsekretæren.

I sin tidligere jobb hadde hun mye personalansvar, der det var viktig å prioritere mye tid til personalsamtaler. Som generalsekretær i Diabetesforbundet har hun en ledergruppe under seg som i varetar dette, slik at hun ser for seg at det kan bli litt mer tid til å tenke strategi og utvikling. Selv om starten har vært hektisk, håper hun fortsatt på det.

Synliggjøring

Under vårt intervju er det uansett ikke noe stress. Mellom spørsmålene rekker Bjørnar Allgot og Anne-Grete Skjellanger å oppdatere hverandre litt også på private ting. De to har kjent hverandre lenge gjennom møter og samtaler i jobbsammenheng, men etter at de begge har jobbet sammen for Diabetesforbundet et par måneder, har de også oppdaget at de har en del privat til felles – og at et par av barna deres kjenner hverandre. Verden er ikke så stor.

Den nye generalsekretæren kjenner gjennom mange arbeids­møter også godt til hva Mr. Diabetes står for i jobben og hva som er viktig for ham. På spørsmål om hva som er hennes viktigste mål framover, svarer hun at det spesielt er tre ting:

– Det første er å synliggjøre diabetesproblematikken. Det er en alvorlig trend at tilfellene av Diabetes 2 har fordoblet seg på 20 år. Vi trenger mer midler. Sykdommen koster samfunnet mye penger om det ikke forebygges. Her skal vi være en brøleape.

Variasjon

Det neste punktet Anne-Grete Skjellanger trekker fram, er at det er altfor stor variasjon i helsetilbudet i forhold til hvor du bor. Dette gjelder generelt og er noe det må gjøres noe med. Hun kjenner de fleste sykehusdirektørene og hun vet også at det finnes gode data på hvordan tilbudet er de ulike stedene. Da gjelder det å snakke sammen og tilrettelegge.

– Norsk diabetesregister for voksne sitter på masse data. De må inviteres inn og være en del av løsningen. Hvorfor er det så store forskjeller? Alle ønsker jo å gjøre det beste for pasientene. Da må vi lære av hverandre, fastslår hun.

Det tredje punktet øverst på listen til den nye generalsekretæren er å ta tak i diabetesproblematikk­en i eldreomsorgen, både i hjemmetjenesten og ved sykehjemmene. Så mange som 15-20 prosent av de eldre som er omfattet av disse tjenestene har dia-­betes. Det betyr at det viktig å få ut informasjon. Her er også fotterapeuter en viktig ressurs.

«Spennet er stort, og det har vært et problem at fotterapeuter har stått litt på utsiden og ikke vært integrert i helsetjenesten.»

Fra lydighet til selvstendighet

Bjørnar Allgot har nikket og kommet med tilleggskommentarer mens Anne-Grete Skjellanger har snakket om sine mål. På spørsmål om hva som har vært hans viktigste mål og viktigste seire gjennom sine 30 år som generalsekretær, bekrefter han at det er litt av det samme.

– «Fra pasient til medbruker i eget liv» og «Fra lydighet til selvstendighet» er to sitater som sier mye om hvordan vi har jobbet og hva vi har fått til gjennom disse årene. I den «gamle» helsetjenesten skulle du gjøre det legen sa. Det vi trenger er en samtale mellom to eksperter. Legen er ekspert på det medisinske, pasienten er ekspert på sitt eget liv. Dette har Diabetesforbundet stått i spissen for, fastslår han.

Her bryter den nye generalsekretæren inn. Hun husker godt en historie Bjørnar fortalte henne om fra en sommerleir for en del år tilbake, der han ikke ga svarene på det et barn med diabetes spurte om, men spurte: «Hva tenker du?»

Dette er en læringsmetode. Pasienten må lære å takle egen livssituasjon gjennom erfaring, såkalt «learning by doing». Bjørnar Allgot har vært med på å etablere 68 lærings- og mestringssentre rundt om, både for Diabetes og andre sykdommer. Det er en viktig seier.

Fotterapeutene

Så over til samarbeidet med fotterapeuter og Fotterapeutforbundet. Utgangspunktet for det gode samarbeidet, som har vart gjennom mange år, er naturlig nok diabetiske fotsår. 10-15 prosent av alle pasienter med diabetes sliter med sår som ikke vil gro, ifølge Bjørnar Allgot, som selv kjenner mange fotterapeuter, både gjennom behandling, det politiske samarbeidet og ved at mange fotterapeuter har deltatt på kongresser i regi av Diabetesforbundet.

– Spennet er stort, og det har vært et problem at fotterapeuter har stått litt på utsiden og ikke vært integrert i helsetjenesten. Det er viktig å jobbe med folks anerkjennelse, samtidig som det er viktig å avklare gjennom en foterklæring hvem som gjør hva. Sykepleiere er best på sår, mens fotterapeuter har stor kompetanse på å forbygge slik at pasienten unngår sår. De er også gode på å lage avlastninger, fastslår Bjørnar Allgot.

Det Diabetesforbundet og Fotterapeutforbundet har samarbeidet spesielt om opp mot politikere de senere årene, er å få fokus på hvordan fotterapeuter kan bidra med forebyggende arbeid for å få redusert fotamputasjoner. Hvert år gjøres 4-500 slike amputasjoner, der hver enkelt amputasjon koster samfunnet en million kroner. En positiv trend er at det nå oftere er snakk om mindre amputasjoner som tær og ikke alt fra kneet og ned. Likevel er tallet høyt.

Sosiale ulikheter i helse

Anne-Grete Skjellanger hører nøye etter når hennes forgjenger forteller. Nå i slutten av august har hun ennå ikke hatt anledning til å møte noen fra Fotterapeutforbundets sentralstyre, men det står høyt oppe på agendaen. Hun har et sterkt ønske om å videreføre det gode samarbeidet Diabetesforbundet, med Bjørnar Allgot i spissen, har hatt med fotterapeutene.

Hun påpeker at føtter er én av fem faste punkter pasienter med diabetes skal ha sjekket på sin faste årskontroll hos fastlegen, derfor undres hun over at det ikke er mer fokus på dem. Det er noe med at føttene liksom er så langt unna hodet, noe som imidlertid ikke kan sies om tenner, som på lik linje med føtter av en eller annen grunn er utelatt fra det som dekkes av den offentlige helsetjenesten.

– Gjennom alle årene jeg har jobbet i helsetjenesten er erfaringen at det som ofte går galt er de enkleste tingene. Her må vi se det fra forebyggingsperspektivet, og der kommer jo absolutt fotterapeutene inn for å lære opp pasientene i å ta godt vare på føttene sine, sier hun og legger til:

– Her er det for øvrig igjen snakk om sosiale ulikheter innen helse. Vi har tall som viser at det er de med lavest utdanning og økonomi som oftest får diabetes. Mange av dem har ikke økonomi til selv å betale for fotbehandlinger og tannlege. Det bør det gjøres noe med.

Fellesnevner

At tannbehandlinger skal dekkes av det offentlige har vært diskutert i årets valgkamp, men dessverre har ikke det samme vært tilfelle for behandling av føtter. For å få det til, trenger man nok å få hele helsekjeden til å samhandle. Bjørnar Allgot tenker ­ at et sted å starte ville være at pasienter med diabetes ble tilbudt én gratis fotbehandling i året, der de fikk opplæring.

Å få flere fotterapeuter ansatt i det offentlige, der de kanskje jobbet én dag i uken for kommunen, hadde også vært en fin vei å gå. Også yngre pasienter med diabetes får fotsår, men å få kontrollert føttene jevnlig er enda viktigere når man blir eldre.

– På samme måte som vi har fått laget en plan for kontroll av øyet, burde vi også gjennom samarbeid og samhandling få til å lage en fotplan. Med felles-nevne­ren føtter og diabetes må vi støtte og hjelpe hverandre. Sammen er vi sterkere, fastslår Anne-Grete Skjellanger, som gleder seg både til fortsettelsen på den spennende jobben hun nylig har begynt i – og til å følge opp samarbeidet med Fotterapeut­forbundet.