Den litt vriene samtalen

Hva sier man til en pasient om fotproblemene sannsynligvis skyldes overvekt og trolig vil forsvinne ved omlegging av kostholdet? Å formidle sin bekymring eller sine observasjoner åpent og ærlig uten å virke dømmende, kan ifølge ROS være en fin inngangsport.

AV ANETTE HAUGEN

TANKER: For mange er spiseforstyrrelsen en måte å håndtere vanskelige tanker og følelser på. (Illustrasjon: Colourbox.com)

Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS) er et lavterskeltilbud og en interesseorganisasjon for alle som er berørt av problematikk rundt mat og kropp. De gir gratis råd til de som har eller har hatt en spiseforstyrrelse og/eller har et problematisk forhold til kropp, mat, trening og følelser – og til deres pårørende.

Om de ansatte og frivillige hos ROS til vanlig ikke får så mange spørsmål om føtter, har de til gjengjeld mye erfaring med å snakke med folk som har en spiseforstyrrelse, enten det er snakk om en overspisingslidelse, anoreksi, bulimi, uspesifiserte spiseforstyrrelser eller annet. Fotterapeuten har derfor stilt dem noen spørsmål om hva de tenker er den beste framgangsmåten når man skal snakke med en pasient om slike litt sårbare temaer.

En undrende tilnærming

– Dersom du mistenker at kostholdet eller en spiseproblematikk kan være årsaken til pasientens fotproblemer, handler det i stor grad om å tilkjennegi det du som hjelper har observert. Å formidle sin bekymring eller sine observasjoner åpent og ærlig uten å virke dømmende, kan være en fin inngangsport for videre samtale, sier Line Orvedal hos ROS.

Line Orvedal er driftsleder/faglig leder hos ROS og er utdannet psykiatrisk sykepleier med videreutdanning i veiledning. I tillegg har hun egenerfaring med spiseforstyrrelser.

Hun legger til at det er viktig å huske på at det å si at en mistenker eller å påstå at pasienten har et problem, ofte kan resultere i stor motstand eller at pasienten opplever seg angrepet og feil. Ettersom spise­problema­tikk ofte oppleves skambelagt (særlig ved overvekt/overspisingsproblemer) vil en undrende tilnærming være mest hensiktsmessig.

– Vi tenker at en kan snakke om det meste med pasienter så lenge måten det uttrykkes på bærer preg av genuin interesse og omsorg for pasienten – og at en ikke skal være redd for å bry seg. Det å være spørrende og undrende skaper også rom for at en kan ta feil, i motsetning til å pålegge pasienten et problem en ikke selv opplever å ha, sier Lise Orvedal, og legger til:

– Ved en god og trygg behandler/pasient-relasjon som grunnlag, vil det ofte være større rom for å ta opp vanskelige temaer og spille på lag med pasi­enten.

Lite å gjøre

På spørsmål om hva man kan si eller gjøre dersom pasienten ikke vil høre på eller følge eventuelle råd som gis, svarer den faglige lederen:
– Spørsmålet er snarere om en i det hele tatt kan gjøre noe dersom pasienten ikke ønsker eller ser nytteverdien av å ta imot råd. Av den grunn kreves det tålmodighet og relasjonsbygging, ofte over tid, for at pasienten selv skal få nok innsikt, kunnskap og bevisstgjøring omkring sin egen situasjon, slik at motivasjonen for endring kommer innenfra.

– De fleste vi møter i vår hverdag, som strever med et spiseproblem, har en sterk ambivalens mot å skulle endre adferd. Dette kommer ofte av at det å gi slipp på et problem (maten) ofte har en viktig funksjon og er blitt en mestringsstrategi i livet. Av den grunn kreves det både hjelp til selv å forstå og mot til å prøve å endre egen situasjon. Å tvinge eller presse noen til endring skaper oftest stor motstand og blir sjeldent tatt godt imot hos pasienten.

Et lite nettkurs

I tillegg til at det generelt finnes mye informasjon om spiseforstyrrelser på nettsidene til ROS, anbefaler Line Orvedal alle som møter pasienter i hverdagen – og som vil lære litt mer om samhandling og relasjon­ens betydning i møte med pasienter med spiseforstyrrelser – å gå inn på nettlenken: https://kursbygger.ihelse.net/?startcourseid=1507&tracking=.

Der finner du et lite nettkurs, et grunnkurs i spiseforstyrrelser, som det kun tar 30 minutter å gjennomføre. Målet med kurset er å gi en grunn­leggende innføring i hvordan man skal forstå og behandle pasienter med spiseforstyrrelser – og hvordan man kan bidra til helhetlige og individuelt tilpassede pasientforløp.

PS: Informasjonen under er hentet fra nettsidene til ROS (nettros.no) og gjengis med tillatelse.

Om spiseforstyrrelser

Vi snakker om spiseforstyrrelser når tanker, følelser og atferd knyttet til mat og kropp tar så stor plass at de overskygger alt annet og forringer livskvaliteten.
For mange er spiseforstyrrelsen en måte å håndtere vanskelige tanker og følelser på, ofte beskrevet som angst eller indre uro. Dette kan komme til uttrykk gjennom å overspise, kaste opp maten, la være å spise eller overtrene. Lav selvfølelse og behov for kontroll er ofte underliggende faktorer.
 

Noen vanlige tegn på spiseforstyrrelser

  • Overopptatthet av vekt og kropp.
  • Stress og skyldfølelse etter å ha spist.
  • Vekttap eller vektoppgang.
  • Utvikling av unormale spisevaner, som å unngå måltider eller visse mattyper, eller innta store mengder mat.
  • Trening preges av stress og tvang.
  • Forakt for egen kropp, fasong og utseende.
  • Humørsvingninger og konsentrasjonsvansker.
  • Sosial tilbaketrekning.
Hvor går grensen?
Overgangen fra det å være opptatt av riktig kosthold og trening til det å utvikle en spiseforstyrrelser er gjerne glidende og diffus. Det skjer ofte over tid, hvor det som i utgangspunktet skulle være noe bra for deg, har blitt noe problematisk og destruktivt. Når tanker og følelser rundt mat og kropp dominerer hverdagen, og/eller trening blir preget av tvang og ikke lenger er lystbetont, kan det være god grunn til bekymring. Under har vi satt opp noen spørsmål det kan være greit å reflektere over:
  • Bruker du mye tid på å bekymre deg over kropps-­ fasong, vekt og hvordan du ser ut?
  • Dominerer tanker på mat og planlegging av måltider store deler av dagen din?
  • Er du redd for å miste kontroll over hvor mye du spiser?
  • Unngår du en rekke type matvarer av andre grunner enn allergi/intoleranse? • Er din kroppsvekt svært viktig for deg?
  • Føler du deg ofte tykk/feit?
  • Er det ubehagelig for deg å spise i sosiale sammenhenger?
  • Blir du stresset eller får dårlig samvittighet hvis du ikke får trent når du hadde planlagt?
  • Bruker du mat eller fravær av mat til å regulere følelser?
  • Føler du ofte stress/skam/skyld etter at du har spist?
Selv om du svarer ja, på et eller flere av disse spørsmål­ene, vil ikke det si at du har en spisefor­styrrelse, men det er gjerne et tegn på at du trenger å snakke med noen om hvordan du har det. Det å få satt ord på tanker og følelser rundt dette kan være avklarende og gi en større innsikt i egen situasjon. Ta gjerne kontakt med oss i ROS for støtte og råd. Det er viktig å være klar over at spiseforstyrrelser ikke har noe med vekt å gjøre. De fleste som har en spiseforstyrrelse er normalvektige eller overvektige, noen er undervektige. Uavhengig av vekt kan en spiseforstyrrelse ha store konsekvenser, fysisk, psykisk og sosialt, og det er viktig at du får hjelp.

 

Hvem rammes?
Den tynne, unge jenta er for mange bildet på en spiseforstyrrelse. Derfor er det viktig å huske at de fleste som har en spiseforstyrrelse, er normalvektige. Spiseforstyrrelser rammer både jenter/kvinner og gutter/menn og i alle aldre, selv om de fleste utvikler en spiseforstyrrelse i yngre alder. Årsaken til at enkelte utvikler en spiseforstyrrelse, kan være svært sammensatt. Derfor er det vanskelig å peke på en konkret forklaring. Noen faktorer er imidlertid kjent:

 

• Disponerende faktorer er en sårbarhet som i møte med utløsende forhold kan resultere i spiseforstyrrelse: Arv, traumer eller kulturelle forhold som slankepress og skjønnhetsidealer.

 

• Utløsende faktorer kan være store endringer, tap eller konflikter, mobbing, store prestasjonskrav eller slanking. Visse forhold innen idretten, som krav om spesiell kroppsform eller størrelse, eller hvor tynnhet eller lav kroppsvekt er sentralt, kan også virke inn.

 

• Vedlikeholdende faktorer kan være at en opplever nytte av symptomene, som for eksempel følelse av bedre kontroll, opplevelse av mestring, dempe indre uro eller unnvikelse av negative følelser. Andre vedlikeholdende faktorer kan være familiekonflikter utløst av spiseforstyrrelsen, eller symptomer som er utløst av feil- eller underernæring. På den måten blir sykdommen på noen måter selvforsterkende.

 

Spiseforstyrrelsen som diagnose
Felles for alle spiseforstyrrelser er bruken av mat og/eller trening for å mestre følelsesmessige utfordringer. Det er imidlertid ulike måter spiseforstyrrelsen kan komme til uttrykk på. Spiseforstyrrelser deles ofte inn i fire hovedgrupper: Anoreksi, bulimi, overspisingslidelse og uspesifiserte spiseforstyrrelser.
Det er viktig å presisere at diagnoser er ment som et medisinsk verktøy og at mange som har et problematisk forhold til mat og kropp ikke vil kjenne seg igjen i de «rene» diagnoseformene.
Ofte vil en ha perioder hvor den ene formen er fremtredende og hvor en i andre perioder har andre former. Det er ikke uvanlig å «vandre» mellom de ulike diagnosene eller å ha deler av de ulike formene på samme tid.

 

Spiseforstyrrelser og andre lidelser
Spiseforstyrrelser kan også utvikle seg som en følge av, eller sammen med andre psykiske lidelser. Dette kalles komorbiditet/samsykelighet. Rus, angst og andre psykiske lidelser kan være sammenfallende med spiseforstyrrelsen. Angst og depresjon kan ha vært til stede før utviklingen av en spiseforstyrrelse, eller opptre i ettertid som et resultat av spiseforstyrrelsen. Selvskading er også et vanlig uttrykk i kombinasjon med spiseforstyrrelser.

 

Åpne hele magasinet

Gir råd: Line Orvedal jobber som driftsleder/faglig leder hos ROS og er utdannet psykiatrisk sykepleier med videreutdanning i veiledning. (Foto: privat)