– Har forlenget livet mitt!

Anne Brit Berdal har gått fast til fotterapeut de siste 20-25 årene. Det har hun alltid synes har vært en god investering i egen helse. For halvannet år siden reddet det trolig livet hennes. Da fant nemlig fotterapeut Trine Martinsen en flekk under ei tå. Det viste seg å være føflek­kreft.

Tekst og foto: Anette Haugen

Det er helt i slutten av september og flotte høstfarger på trærne. Det passer godt i dag som Fotterapeuten har tatt turen til Mjøn­dalen, utenfor Drammen, for å besøke fotterapeut Trine Martinsen (54) og hennes pasient, Anne Brit Berdal (79). De har en gladhistorie å fortelle.

Da Anne Brit Berdal kom på et av sine regel­messige besøk til sin fotterapeut senvinters 2021, stusset nemlig Trine Martinsen på «en flekk» under den ene tåa. Hun hadde ikke sett noe lignende før og anmodet pasienten om å få dette undersøkt hos en hudlege. Heldigvis går Anne Brit Berdal fast til en privat hudlege, så hun kontaktet henne og fikk raskt time. Også hudlegen stusset, men det viste seg altså å være et malignt melanom (føflekkreft).

Kortversjonen av historien er at Anne Brit Berdal fikk time på Radiumhospitalet og kun få uker etter at Trine Martinsen oppdaget «flekken», var tåa med føflekkreften amputert, i tillegg til at hun var operert i lysken på grunn av spredning til lymfekjertlene. Nå er den takknemlige pasienten erklært frisk, riktig nok med ei tå mindre, men ellers ved godt mot.

Omskolert

Vi skal imidlertid gå litt dypere inn i historien og begynner med å spørre fotterapeut Trine Martinsen, som også har fordypning i diabetes, om hennes bakgrunn. Hun forklarer at hun tok fotterapiut­dannelsen ved yrkesskolen i Drammen, der hun var ferdig i 2006. Etter et års vikariat i Holmestrand, begynte hun i klinikken i Mjøndalen, som hun etter hvert overtok.

– Da jeg startet opp ved Mjøndalen Fotterapi drev Solveig Grønseth klinikken. Hun lot meg ta over flere av sine pasienter og få erfaring. Etter hvert hadde jeg opparbeidet meg fulle dager med egne pasienter. I 2012 kjøpte jeg klinikken og vi byttet roller. Hun gikk av med pensjon for to år siden i en alder av 74 år, etter å ha jobbet med føtter i 53 år. Tenk det! Hun elsket jobben, brente for faget og har vært et stort forbilde, sier fotterapeuten, og legger til:

– Jeg er omskolert fra å være førskolelærer, som det het før. Jeg valgte å bli fotterapeut fordi jeg ville jobbe med mennesker på en litt roligere måte og samtidig være min egen sjef. Jeg trives best med å jobbe med folk på tomannshånd. Det er gøy å jobbe i barnehage, men det er slitsomt. Der er det hele tiden 20 små mennesker som trenger deg, men selv om du ser behovene deres strekker tida aldri til, med alt annet du må gjøre samtidig.

Som fotterapeut føler Trine Martinsen derimot at hun strekker til og har tid til hver enkelt pasient. Hun har derfor aldri angret på valget om å bli fotterapeut – og det valget er garantert Anne Brit Berdal glad for at hun tok også.

«Det var under en helt vanlig behandlingstime senvinteren 2021 at Trine Martinsen oppdaget en uvanlig flekk under den ene tåa på Anne Brit Berdals venstrefot.»

Forlenget livet

– Hun har forlenget livet mitt, er noe av det første den livsglade 79-åringen sier når vi kommer inn i klinikken.

Anne Brit Berdal bor på «andre siden av elva», i Krokstadelva, og forteller at hun har gått fast til fotterapeut i 20-25 år, de siste årene hver sjette uke. Før hun pensjonerte seg jobbet hun som fysioterapeut, så hun kan mye om kroppen – og påpeker at føttene er kroppens grunnsten. I starten kom hun alltid til fotterapeuten sin rett fra arbeid.

– Det var deilig etter en slitsom dag, samtidig som jeg har litt problematiske føtter, uten at det har vært noe alvorlig. Jeg er plattfot og bruker også fotsenger, som jeg har fått tilvirket fra et ortopedisk institutt. Å gå til fotterapeut har derfor vært et behov, fastslår hun.

Oppdaget noe uvanlig

Det var under en helt vanlig behandlingstime sen­vinteren 2021 at Trine Martinsen oppdaget en uvanlig flekk under den ene tåa på Anne Brit Berdals venstrefot. Overfor pasienten kalte hun det «et utslett», selv om hun var ganske sikkert på at det var noe annet – og anbefalte henne å bestille time hos hudlege. Hun visste at Anne Brit Berdal går til en privat hudlege, slik at hun kunne få time raskt. Ellers er ventetiden veldig lang.

Heller ikke hudlegen klarte umiddelbart å se hva det var, men valgte å ta en biopsi. Etter ei uke kom telefonen. Anne Brit Berdal husker det som det var i går. Hun hadde akkurat vært ute med søpla da hun fikk beskjeden fra legen: «Jeg beklager, men det er dessverre et malignt melanom, altså føflekkreft.»

– Jeg har aldri vært redd for å få kreft. I min familie får vi jo ikke det, selv om en av døtrene mine har hatt kreft og også flere i svigerfamilien. Det var litt vanskelig å ta beskjeden innover seg, men to linjer fra et dikt av Kahlil Gibran: «For livet og døden er ett, likesom elven og havet er ett», ga trøst, så jeg ble rolig og ikke redd for å dø, sier Anne Brit Berdal.

Operert

Herfra gikk alt i fantomfart. Time ble bestilt på Radiumhospitalet kun et par dager senere i og med at dette er en krefttype som er farlig og vanskelig å oppdage, slik at det lett kan spre seg til lymfe­systemet. Anne Brit Berdal skryter veldig «og tar hatten av» for både legen og alt annet helse­personell hun har blitt møtt av underveis.

– Jeg ble nok litt euforisk og pratet mye, men det var min måte å takle det på. Jeg fikk vite av legen at akkurat den krefttypen jeg hadde heter amelanotisk melanom. Den mangler pigment, slik at den er ekstra vanskelig å oppdage. Det kan derfor ta tid før diagnose blir satt, og det viste seg at også hos meg hadde kreften spredd seg, til lymfene, forklarer hun.

Egentlig skulle hun opereres et par dager etter den første timen på Radiumhospitalet, men siden dette var under pandemien, ble det en uforutsett utsettelse på ei uke. Amputasjonen av tåa gikk imidlertid fint, selv om hun fikk litt komplikasjoner i ettertid med betennelse i såret. Hun ble samtidig operert i lysken, der de fjernet de angrepne lymfekjertlene.

Immunterapi

Selv om operasjonen gikk fint, fikk Anne Brit Berdal i etterkant behandling med immunterapi på grunn av spredningen til lymfesystemet. Hun følte litt redsel for det ukjente de skulle sprøyte inn i kroppen hennes, men var samtidig takknemlig for all hjelp hun fikk.

Etter å ha sluttført immunterapien og vært gjennom fire runder med såkalt Pet scan, en av de mest avanserte billedundersøkelsene som finnes, er Anne Brit Berdal nå erklært kreftfri. Scanningen ga riktig nok utslag på ankelen, men hun har tatt to biopsier og alt ser bra ut.

– Jeg er akkurat ute av bobla, for det er jammen en fulltidsjobb å være kreftsyk. Det har også tatt tid å kunne bruke foten skikkelig igjen, men nå går det bra. Jeg går turer i skogen og får på meg sko, men høyhælte sko kan jeg nok glemme. Jeg kjøpte nye sko fordi jeg planla å danse på et 60-årsjubileum jeg skulle på, men dessverre var det ikke lagt opp til dans der. Men jeg danser litt på badet, så jeg vet jeg kan, sier den spreke 79-åringen.

Hun påpeker på nytt hvor takknemlig hun er, både for at fotterapeuten oppdaget føflekkreften og for all hjelp og støtte hun har fått fra helsepersonell, familie og alle andre. Deretter viser hun fram ei løstå, som Trine Martinsen har laget til henne. Den plasserer hun enkelt mellom lilletåa og mellomtåa, slik at hun ikke skal få sår, torner eller forskyvninger.

Flott å hjelpe

Løståa i silikon laget Trine Martinsen til Anne Brit Berdal nå i sommer, cirka ett år etter operasjonen. Hun har også tidligere laget slike til andre pasienter som har amputert ei tå. I perioden da såret til Anne Brit Berdal leget, behandlet hun i utgangspunktet kun høyrefoten hennes, men hun hjalp til å rense såret noen få ganger. Hun leste i epikrisen at legen hadde renset det med Optima hudbalsam, noe fotterapeuter ofte bruker, så da brukte hun det samme.

– Jeg er bare glad jeg oppdaget kreften. Jeg lærte litt om dette da jeg var på et kurs med hudlege Øystein Vatne, under en faglig oppfyllingshelg i Sogndal, som fotterapeut Edel Olstad arrangerte. Han viste oss bilder av malignt melanom og hva vi skulle se etter. Det var noe jeg aldri hadde sett før. Det at det var en fargeløs «sak» gjorde nok at det ringte ei bjelle, sier fotterapeuten, som synes det er viktig at fotterapeuter engasjerer seg og vil lære mer.

– I og med at det er mange av oss som jobber alene, er det lett å gå tom. Derfor er jeg så glad for å ha flere fotterapeuter i nærheten her i Mjøndalen, slik at vi kan samarbeide, dele erfaringer og støtte hverandre, sier hun.