Brenner for faget

Da Kathrine Fossen Rosenberg forsto at hun var kåret til Årets fotterapeut 2024, ble hun først målløs, men det varte ikke så lenge. Hun følte på ærbødighet over å bli hedret av sine egne, i et yrke som betyr så mye for henne. At hun ble fotterapeut, var imidlertid litt tilfeldig.

Tekst og foto: Anette Haugen

Det er snart 20 år siden Kathrine Fossen Rosenberg (51) fikk sin autorisasjon som fottera­peut og deretter startet sin egen klinikk på Dokka. At hun skulle ende opp som fotterapeut, et yrke hun i dag brenner for og gir alt for å framsnakke, var imidlertid ikke en selvfølge. Hun startet sin yrkeskarriere i reiselivsbransjen og var bosatt i Oslo da hun traff mannen hun etter hvert skulle gifte seg og stifte familie med, Arne-Edgar.

– Jeg traff mannen min i 1995, da vi begge bodde i Oslo. Jeg jobbet den gang i reiselivet, noe jeg hadde gjort i vel ti år. Vi kommer begge opprinnelig fra fylket som den gang het Oppland, han fra Nordre Land og jeg fra nabokommunen Søndre Land. Da han fikk muligheten til å overta barndomshjemmet sitt, valgte vi å flytte «hjem», forteller Kathrine.

Finne på noe nytt

Etter å ha solgt blokkleiligheten på Bjerke i Oslo i 2002, pakket hun dermed kofferten og flyttet med Arne-­Edgar til Dokka i Nordre Land kommune. Det var en lettelse å få så god plass og en fryd å kunne gå ut i sin egen hage, ikke minst fordi de på dette tidspunktet hadde fått to barn. Den eldste var to år og den yngste seks uker. Senere skulle det komme to barn til.

På Dokka var det imidlertid ikke mye som skjedde innenfor reiselivsbransjen. Hun kunne muligens ha fått jobb på Lillehammer eller Gjøvik, men det var kort tid etter «9/11»-terroren og reiselivet lå ganske brakk. Hun hadde heller ikke lyst til å ha så lang reisevei med to små barn, så hun var moden for noe annet.

– Jeg begynte å undersøke litt hva jeg kunne finne på. Da jeg bodde i Oslo, hadde jeg gått til en fotterapeut på Økern og fått stelt føttene mine. Dette syntes jeg virket som et interessant og nyttig yrke, og på den tiden fantes det ikke noe slikt tilbud på Dokka. De hadde riktig nok hatt en fotterapeut der tidligere, men hun hadde nylig sluttet, forteller Kathrine.

Utdanning på Gjøvik

I sin søken etter hvordan det var mulig å bli fotterapeut, oppsøkte Kathrine Vivien Sønderby, som var utdannet hudterapeut og fotpleier, og drev for seg selv på Dokka. Vivien bekreftet at det var behov for en fotterapeut på stedet, for hun følte til stadighet at hun ikke kunne hjelpe sine pasienter godt nok, siden hun ikke hadde utdanning og autorisasjon som fotterapeut.

I tillegg fant Kathrine ut at det tidligere hadde vært en fottearpiutdanning ved Bondelia videregående på Gjøvik. De hadde ikke hatt nok søkere på noen år, men Kathrine sendte en henvendelse samtidig som hun fikk Vivien med på laget. Antagelig må de ha fått flere henvendelser, for plutselig ble det bestemt å dra i gang et voksenkull.

– Vi hadde undervisning to kvelder i uka over tre semestre. Det passet perfekt. Vivien og jeg kjørte over åsen to ganger i uka, drev med oppgaveløsning og støttet hverandre. Samtidig kunne jeg ta meg av ungene på dagtid, mens jeg tidvis passet én til – og den eldste kunne få en myk start på barnehagelivet med barnehage kun et par dager i uka, forklarer hun.

Verksted i kjelleren

Noe annet som gjorde tanken på valg av fotterapiyrket tiltalende, var at svigerfaren hadde hatt blikkenslagerverksted i kjelleren da han bodde i huset. Lokalet måtte brukes til noe, så i stedet for å omgjøre til hybelutleie, hvorfor ikke starte fotklinikk i kjelleren, med egen inngang? De bodde såpass sentrumsnært at beliggenhet ikke var et problem.

Som tenkt, så gjort. Så snart Kathrine var ferdig med grunnutdanningen og sto med autorisasjonen i hånden i 2006, åpnet hun Kathrines fotterapiklinikk i lokalene til det tidligere blikkenslagerverkstedet i kjelleren. Her driver hun fremdeles klinikken sin.

– Jeg og Vivien har flere ganger snakket om å drive sammen, men så har vi vært i litt ulike faser i livet, så det har ikke blitt noe av. Det har imidlertid vært fantastisk fint å ha en så nær kollega å spørre om ting, reise på kurs og diskutere med. Før mobilbildetele­fonens tid hendte det vi ba hverandre komme over å vurdere ulike tilfeller. Nå er jo dette enda enklere, vi kan bare sende bilder til hverandre, påpeker Kathrine.

Videreutdanning

Helt siden Kathrine begynte på grunnutdanningen har hun brent for faget og for å lære mer. Allerede i 2007-2008 tok hun diabetesfordypning, som den gang var i regi av forbundet. Hun husker de hadde hospitering hos Elin Langeng i Trondheim, var med henne på diabetesteamet på St. Olavs Hospital og fikk diplom etter fullført kurs. Siden har hun prøvd å få med det meste av andre kurs forbundet og andre står bak.

– Etter å ha jobbet i yrket noen år, så jeg i 2018 behov for å ta videreutdanningen i faget Sko-Helse-Bevegelse ved USN. Da hadde jeg allerede tatt modulene i biomekanisk terapi, som Terje Haugaa og Henriette Aanesen holdt sammen i Drammen. Der åpenbarte det seg for meg hvor grunnleggende dette er i alt vi holder på med. Dessverre hadde vi ikke så mye av det i grunnut­danningen jeg tok på Gjøvik, sier Kathrine, og legger til:

– For et par år siden følte jeg dessuten at det var nødvendig med en oppfriskning av kunnskapen rundt diabetes­foten, så da tok jeg det studiet ved USN også. Det skjer jo noe nytt hele tiden, så det er viktig å være oppdatert i yrket vårt.

Diabetesteam

I fjor skjedde det i tillegg noe som om mulig har fått Kathrine til å elske yrket enda mer. Da fikk hun et engasjement som fotterapeut i et nytt diabetesfot­sårteam ved Sykehuset Innlandet, Gjøvik. Det er kun en ti prosent prosjektstilling, men det er en start. Signalene på at det vil bli omgjort til en fast stilling er gode, så er det lov å håpe at stillingsbrøken etter hvert utvides.

– Jeg har lenge hatt en drøm om å jobbe i et diabetesfotsårteam. Da jeg begynte der i september i fjor, fikk jeg plutselig 10-12 nye kollegaer over natten. Da ble det enda tydeligere for meg hvor mye det vi driver med betyr. Jeg er kjempeglad for å få denne muligheten og nærmest flyter på det jeg så langt har lært. Jeg har også blitt kjempegodt mottatt, fastslår hun.

De øvrige i teamet hadde allerede holdt på i et halvt års tid da hun startet. «Deg har vi ventet på», lød mottakelsen. De hadde hele tiden ønsket seg en fotterapeut med i teamet, det var bare en del som måtte på plass først for å få midler til ansettelse.

Gleder seg

Kathrine gleder seg nå stort til å dra til Gjøvik annen hver torsdag. Her er hun en del av et større helseteam og jobber sammen med sårsykepleiere, ortopediingeniører, indremedisiner og ortopedkirurg. Samarbeidet fungerer kjempebra. Alle har stor respekt for hverandre og hverandres fagområder.

– Jeg lærer så mye dagene jeg er på diafotsårteamet og pasientene er så takknemlig for å bli behandlet av et tverrfaglig team som ser «hele» dem. De blir kjent med hva fotterapeuter kan hjelpe dem med og de oppfordres sterkt av ansvarlig lege om å gå jevnlig til fotterapeut for å forebygge nye sår! Det er viktig siden de aller fleste er høyrisikopasienter, sier hun.

Kathrines oppgaver er ikke minst å beskjære kallositeter, lage filtavlastninger og tåortoser, mens sårsykepleierne vurderer sårene, debriderer, velger egnede bandasjer og skriver sårprosedyrer. Ortopediingeniørene tar avtrykk for fotsenger og spesialsko – og legene vurderer helheten, justerer medisiner om nødvendig og skriver henvisninger videre. Alle er gode på sine felt og gir hverandre spontane tilbakemeldinger på dette.

– Vi fotterapeuter må være ferdig med å snakke oss selv ned. Jeg synes heldigvis også flere andre yrkesgrupper har blitt flinkere til å snakke oss opp. Vi er en gjeng med stolte yrkesutøvere. Det har vi all grunn til å være, fastslår hun.

(Vil du lese mer om prosessen rundt opprettelsen av et diabetes­fotteam på Gjøvik og hvordan Kathrine ble headhunted til stillingen etter å ha blitt anbefalt av en pasient (Vigdis Benno Hjelmås), er det en lengre artikkel om det i Fotterapeuten 03/23.)

Forbundet

På samme måte som Kathrine er flink til å framsnakke fotterapeuter som yrkesgruppe, er hun også flink til å framsnakke Fotterapeutforbundet og hva samholdet der har betydd for henne. Hun meldte seg inn allerede som elevmedlem i 2005 og var i 2007 med på å dra i gang igjen Oppland krets (som det den gang het), en krets som hadde ligget nede en del år.

Bidraget hennes ble lagt merke til sentralt, så i 2012 ble hun valgt som vara til sentralstyret. To år senere, i 2014, ble hun valgt inn som nestleder i sentralstyret, der hun også i en kort overgangsperiode var fungerende forbundsleder. Hun ga seg som kretsleder da hun ble fast medlem i sentralstyret – og i vår fant hun tiden inne for å gi stafettpinnen videre der også, etter å ha gjort en kjempeinnsats i mange år.

Engasjementet for yrket og forbundet er imidlertid fremdeles like sterkt – og i høst kunne medlemmene blant annet se henne som konferansier under årets fagkongress og som vinner av den gjeve prisen Årets fotterapeut 2024.

Sponser fotballaget

Det er fort øvrig ikke bare yrket sitt Kathrine brenner for. Hun engasjerer seg lidenskapelig i mange ting, samtidig som hun er en familiekjær person. Da hun og mannen Arne-Edgar, som er ingeniør, flyttet tilbake til gamle trakter for rundt 22 år siden, var de foreldre til to. Senere ble det to barn til. Det er Jon (24), Tuva (22), Ole (19) og attpåklatten Are (13).

Hun forteller at Jon snart er ferdig i energimontør­faget, Tuva holder på med en bachelor i fysioterapi, Ole er lærling hos Baneservice, med noe tilsvarende det Jon gjør, mens Are begynte på ungdomsskolen i år. Av fritids­aktiviteter har alle barna fulgt i farens fotspor og spiller fotball. Selv drev hun med friidrett som ung, men ingen fulgte i hennes fotspor der.

– Mannen min har vokst opp med fotball i Nordre Land Idrettslag (NLI). I voksen alder har han engasjert seg i det arrangementsmessige, vært trener for alle ungene og sitter som leder i fotballgruppa. Samtidig elsker han dugnadsarbeid og nærmest bor på Brovold (hjemmebanen til klubben) i fotballsesongen, sier Kathrine og legger til:

– Jeg stiller opp som supporter og sponsor. Voksen­lagene trenger sponsorer, så da har jeg bidratt slik at Kathrines fotterapiklinikk AS er personlig sponsor til de tre eldste ungene. Navnet på sponsoren blir nevnt når spillerne presenteres og når de scorer, men dessverre også når noen får gule eller røde kort. «All reklame er god reklame», pleier mannen min å si. Ekstra komisk er det de gangene han selv er speaker på kamp.

Alle sponsorene får en gratis kaffe og vaffel på kamp. Yngstesønnen er derfor fornøyd med all sponsingen, for da blir det vaffel på ham også. Foruten at alle på Dokka nå kjenner til Kathrines fotterapiklinikk, gir dette henne også en del yngre fotballspillere som pasienter.

Farida-saken

De som kjenner Kathrine kjenner også til hennes store engasjement i Farida-saken, den unge flyktningen som vokste opp og gikk på skole på Dokka, men ble utvist og tvangsreturnert til Afghanistan i 2015. Kathrine er med i foreldregruppen på Dokka som engasjerte seg så sterkt i saken. De har fremdeles kontakt med Farida og jobber kontinuerlig opp mot norske myndigheter for å få henne tilbake.

Sine egne unger har hun også alltid fulgt tett opp – og ikke bare på fotballbanen. For tiden er hun FAU- leder på skolen der yngstesønnen går. Det vervet har hun hatt i fem år nå.

Om ikke dette skulle være nok, er hun med i en løpegjeng med damer som møtes hver lørdag morgen klokka åtte. Da tar de seg en god runde samtidig som de løser alle mulige verdensproblemer. Ifølge hennes selv er dette en perfekt start på helgen.

Reiseglad

Hytte har familien også, i Rendalen. Kathrine slapper veldig godt av på fjellet, men det er såpass langt å reise dit, rundt tre og en halv time, så det er sjelden de drar i helgene. I ferier elsker hun imidlertid å være der.

Reiselysten begrenser seg heller ikke bare til Norge. Hun og familien har en egen forkjærlighet for Hellas og er spesielt forelsket i øya Naxos. På grunn av pandemien ble det en del år de ikke kom seg av gårde, men i sommer var de tilbake.

– Det var så koselig. Flere av ungene har flyttet ut, så det er ikke så ofte vi sees alle sammen. I sommer var alle barna med til Naxos. Vi solte og latet oss, spilte frisbee i vannet, fotball på stranda og badet masse. Det betydde veldig mye for meg at vi fikk til dette nå. Det var virkelig en kvalitetsferie som jeg kommer til å leve lenge på, fastslår den engasjerte fotterapeuten og familiemoren.

Kathrines paradis: På vandring innover fjellheimen mot Sølen, tatt i sommer da de var på hytta i Redalen. (Foto: privat)