Elsker yrket, pasientene og kollegaene

Da Sølvi Gundersen begynte på husmorskolen, snakket en medelev om å bli fotterapeut. Hun visste ikke helt hva det var, men det hørtes spennende ut. Hun hadde dessuten en bestemor med dia­betes 2. Nå har Sølvi vært fotterapeut i over 40 år.

Tekst og foto: Anette Haugen

D​​et er en vakker høstdag i september, der sommeren har gjort et lite comeback. Fotterapeuten har tatt turen til Disenå i Sør-Odal kommune, en times kjøretur fra Oslo. Her ønsker Sølvi Gundersen (59) velkommen inn i sitt vakre hus, midt mellom flere gårder. Hun forteller at det er en gammel skolebygning fra 1880. Hun og samboeren har dessuten seks mål tomt, som både er fylt med vakre blomster, spesielt pelargoniaer, litt grønnsaker og et lite skogholt.

Årsaken til at hun ønsker velkommen her og ikke i klinikken på Årnes, en drøy kvarters kjøretur unna, er at hun dessverre ble sykemeldt for halvannet år siden og nå går på arbeidsavklaringspenger i påvente av en ny operasjon i armen. Resultatet av den vil avgjøre hva som skjer i framtiden, men det velger hun å ikke tenke for mye på akkurat nå.

Litt tilfeldigheter

Sølvi forteller at hun er glad i å lage mat, inkludert å bake brød – og har dekket på et hyggelig lunsjbord. På bordet står det også vakre blomster, både fra egen hage og fordi hun nettopp har hatt bursdag. Å dekke på lunsjbord er noe hun gjerne gjør om anledningen byr seg. Mellom kaffe og hjemmebakst spør vi først hvordan det startet? Hvorfor valgte hun å bli fotterapeut?

– Jeg tok først husmorskole på Årnes med fordypning i anatomi og fysiologi. Underveis i studiet var det en medelev som ønsket å bli fotterapeut. Jeg visste ikke helt hva det var, men jeg hadde en bestemor med diabetes, type 2. Jeg hadde vært hjemme hos henne da hun hadde problemer med en tå og sett på at hjemme­sykepleien stelte føttene hennes, så jeg tenkte at det kunne være interessant å jobbe med føtter, forteller hun.

Parallelt med å søke fotterapiutdanning ved Rosenvilde videregående i Bærum, søkte hun også på husmorvikarlinja på Eidsvold. Da hun kom inn begge steder, var det praktiske hensyn som avgjorde. Hun var fremdeles ung og både hun og familien syntes det var for tidlig å flytte hjemmefra. Til Eidsvold var det umulig å komme med offentlig transport.

Faren hennes jobbet imidlertid med vann, vei og kloakk i Oslo, så da var det mulig for henne å sitte på til Rosenvilde. Av og til overnattet hun hos bestefar i Sandakerveien i Oslo, men de fleste dager var det opp tidlig for å dra av gårde klokka 05.15 – og hun var sjelden hjemme før klokka 18. Hun var den første på skolen om morgenen og spiste frokost der.

Kjørte rundt på moped

Sølvi forteller at hun hadde «Lillemor» Rese som lærer og stortrivdes på skolen, der det var mye praksis. Hun var den yngste eleven, men miljøet og samarbeidet med de andre elevene var veldig bra. De var 12 elever, som også var på en fin studietur til København.

– Da jeg var ferdig med skolen begynte jeg som selvstendig næringsdrivende. Bestefar kjøpte en startpakke til meg, med alt jeg trengte av utstyr for å starte som ambulerende fotterapeut. Jeg var bare 17 år, så det første året kjørte jeg rundt på bygda på moped. En av pasientene holdt til her på Disenå hvor jeg nå bor og er fremdeles pasienten min, forteller hun.

Den unge fotterapeuten fortsatte som ambulerende i mange år, men etter hvert begynte hun også å behandle pasienter på ulike pleie-, helse- og eldresentre i nærområdet, med faste dager på flere av dem. En periode, fra 1986, var hun også fast ansatt ti timer i uka ved Nes sykehjem, men den faste stillingen forsvant etter hvert.

Klinikk på Årnes

Selv om den faste stillingen forsvant, ble hun likevel værende ved Nes sykehjem i Årnes, der hun som en del av avtalen fikk bruke klinikklokalene også til å ta imot egne pasienter. Det er i disse lokalene hun fremdeles har sin klinikk, Sølvis fotklinikk, selv om hun for tiden ikke jobber aktivt i klinikken på grunn av sykdom, noe vi skal komme nærmere tilbake til.

– Jeg har hele tiden hatt en avtale med Nes kommune om at jeg kan ta imot egne pasienter, så sant jeg prioriterer pasienter fra sykehjemmet. Jeg må også prioritere pasienter med diabetes og andre «vanskelige føtter». På bakgrunn av det har jeg ofte henvist «enklere» føtter til andre fotterapeuter. Det er ganske mange fotterapeuter i området, jeg vil anslå ti rundt Årnes. Alle har mye å gjøre og vi har et godt samarbeid, forklarer hun.

Å jobbe som ambulerende fotterapeut sluttet Sølvi med da sønnen ble født i 1994. Hun hadde da alt en datter som hun fikk ni år tidligere, da hun selv var 19 år. Før datteren ble født hadde hun også flyttet inn med sin samboer på en gård i Årnes. Samboeren var gårdbruker på heltid. De skilte imidlertid etter hvert lag, og noen år senere traff hun Øyvind, hennes nåværende samboer, som hun flyttet til Disenå sammen med for 11 år siden.

«Da jeg var ferdig på skolen begynte jeg som selvstendig næringsdrivende. Bestefar kjøpte en startpakke til meg, med alt jeg trengte av utstyr for å starte som ambulerende fotterapeut».

Gammel skolestue

– Vi hadde allerede bodd sammen i to år på Aulie da vi bestemte å kjøpe noe sammen. Jeg husker jeg var på tur til New York med noen venninner da Øyvind fortalte at han hadde funnet et hus, men at det lå i Sør-Odal, ikke i Nes. Da vi kom for å se på huset var det så mye mennesker her at vi ikke regnet med å få det. Istedenfor å kikke så mye inne, gikk vi rundt ute og så på eiendommen og falt pladask, forteller Sølvi.

Merkelig nok var det ikke så mange som ga bud, så de endte opp med å få kjøpe den gamle skolestua fra 1880 med seks mål tomt. Det var ferdig oppusset, men han som egentlig skulle bo der ble syk, slik at han og kona likevel ikke flyttet inn. Dermed var det bare for dem å flytte rett inn. Det har de aldri angret på, noe som er lett å forstå.

Huset er stort og romslig, med flere oppholdsrom og soverom. Det er lyst og trivelig og uteområdet er en drøm. En selvgående gressklipper koser seg i sola, mens pelargoniaene, som Sølvi har en forkjærlighet for, fremdeles blomstrer. Tidligere har de hatt mye grønnsaker, inkludert poteter, siden de bor i «Maarud»-land, der potetgullet kommer fra. Nå overlater imidler­tid Sølvi for det meste til barna å dyrke grønnsaker, så kan hun kose seg med blomster.

Barnebarn og hobbyer

Sølvi er for øvrig en hengiven bestemor, som bruker mye tid på barnebarna. Hun har totalt fem barnebarn i alderen tre til ti år. Tre av dem tilhører datteren, som bor like i nærheten, på Årnes. Hver tirsdag er hun så heldig å få lov til å være med å lage middag hjemme hos dem. Det har hun gjort i mange år.

Sønnen bor litt lenger unna, på Maura på Nannestad, en times kjøretur unna. Hun ser derfor ikke ham og familien hans like ofte, men hun er mye på besøk der også, ved behov. Faren hennes var én av 11 søsken, så hun har delvis vokst opp i en storfamilie. Når vi nå først er inne på den mer private Sølvi, så lurer vi på hvilke hobbyer hun har?

– Jeg er glad i å lage mat og bake. Jeg holder for tiden på med å prøve å bake brød med surdeig. Det har jeg ikke helt fått til ennå, men jeg holder på. Og så elsker jeg blomster. Alt dette begynte hos bestemor på Haga. Ved siden av å ha 11 barn dyrket hun grønnsaker. De solgte hun på torget i Årnes og jeg fikk være med. Jeg lagde supper og hun spiste, sier hun.

Trives hjemme

Sølvi forklarer videre at de hadde adventister i familien. De spiste ikke kjøtt, så det ble mye grønnsaker. Det inspirerte. Senere, da hun bodde på gård med sin første samboer, fikk hun en kjøttkvern av svigerfar. Da lærte hun blant annet å partere elg. Når det gjelder blomster, var det i sønnens konfirmasjon hun først kjøpte pelargoniaer. Disse lever fortsatt og hun får stadig nye avleggere. De vakre blomstene har både vært til glede for henne selv og mange andre.

Da ungene var små hadde de familiehytte, som barna og eksmannen fremdeles bruker. Selv føler hun imidlertid ikke noe behov for å dra dit. Hun og Øyvind har reist en del rundt i Norge og Sverige, men da bor de på hotell. De koser seg med å komme til dekket bord. Blant annet drar de årlig til Farris bad i Larvik. Der senker de skuldrene og slapper av.

– Ellers er jeg nok mest glad i å være hjemme. Jeg er vant med å prate så mye på jobb at jeg nyter stillheten når jeg kommer hjem. Og om jeg kjeder meg nå som jeg ikke er i jobb, så prater jeg med kollegaer over hele landet på telefonen. Det gjør jeg hver dag. Vi har gode samtaler. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem, fastslår Sølvi.

Karpaltunnelsyndrom

Tiden har kommet for å prate litt om det Sølvi står i akkurat nå. Gjennom nesten 40 år i yrket hadde hun aldri vært syk, men nå går hun altså på arbeidsavklaringspenger etter å ha vært sykemeldt i ett år. Hun forklarer:

– Jula for snart to år siden kjøpte jeg en ny type ­slipemaskin. Den fungerte annerledes enn den jeg hadde før, slik at funksjonen for hånda mi ble forskjellig. Jeg måtte vri for å få boret ut og for å låse det. Det gjør man jo mange ganger i løpet av dagen. Siden jeg har jobbet i 40 år uten problemer, er min teori at denne vridningen ga meg skaden, som er blitt diagnostisert som karpaltunnelsyndrom. Det vil si at jeg dovner bort i fingrene, forteller hun.

I tillegg til dette har hun fått senebetennelse i fingrene og TFCC (skader på triangular fibrocartilage complex). Totaliteten av dette gjorde at hun ikke lenger klarte å beskjære keratoderma. Det ble for tykt og hardt. Til slutt klarte hun heller ikke å klippe negler. Etter å ha tatt røntgen, fikk hun sommeren 2024 beskjed om at det var best hun ble sykemeldt.

Etter ett år med sykemelding gikk hun i sommer over på arbeidsavklaringspenger. Hun venter nå på en ny operasjon. Resultatet av den vil avgjøre om hun klarer å komme tilbake i jobb. Hva som ellers vil skje orker hun ikke tenke på nå. Hun elsker jobben, pasientene og kollegaene sine, så hun håper det vil bli en ordning.

Vikar

Hva har hun så gjort med klinikken og pasientene etter at hun ble syk?

– Det står i min kontrakt med sykehjemmet at de skal ordne vikar om jeg blir syk, men det er ikke så lett. Jeg er så heldig å ha et godt samarbeid med fotterapeuter i nærmiljøet. De har stilt opp. Vi har to lokale samlinger i året og kjenner hverandre godt. En kollega kjente en fotterapeut som nylig var flyttet hit og hadde kapasitet til å ta pasientene ved sykehjemmet. De andre pasientene har jeg klart å spre på de andre ti fotterapeutene i Årnes, forklarer Sølvi.

Hun er dessuten heldig som ikke har leieutgifter på lokalet, men det er likevel løpende utgifter som må betales, slik som til journalsystem, forsikringer, medlemsavgift til forbundet etc. Alt utstyret i klinikken er dessuten hennes. Hun som er vikar, bruker eget utstyr.

– Når det gjelder klinikkforsikringen vi har gjennom forbundet er den god det første året når du er sykemeldt. Når du går på arbeidsavklaringspenger, gir den imidlertid ingenting. Det er dessuten viktig å være klar over at om du skal ha noen nytte av yrkesskadeforsikringen, da må du ha tegnet en egen yrkesskadeforsikring gjennom NAV. Den er ikke er så kostbar, så jeg hadde heldigvis det. Disse tingene bør det nok minnes om en gang iblant, påpeker hun.

Kretsleder

Etter at Sølvi ble syk, har hun også valgt å gå av som kretsleder for Innlandet krets etter mange år i styret der, de fleste som kretsleder. Hun følte tiden var inne for nye krefter til å ta over. Det passet fint nå, for hun hadde en meget engasjert leder i siktet, Elisabeth Mathisen, som hun har vært med å lære opp. Da hun selv ble kretsleder fikk hun mye hjelp av den tidligere lederen, Tordis Ruud. Alle samtalene med henne gjennom årene har betydd mye.

– Jeg husker ikke når jeg meldte meg inn i Fotterapeutforbundet første gang, men det å være fagorganisert har alltid betydd mye for meg. Jeg hadde imidlertid et lite opphold. Jeg var medlem av Fagforbundet da jeg var fast ansatt ved sykehjemmet, siden de andre der var tilknyttet dem. Men det ble litt ensomt, for det var ingen andre fotterapeuter der, forteller hun.

Tidligere var hun medlem av Oslo/Akershus, som er en stor krets, men da hun flyttet til Disenå i Sør-Odal i Hedmark fylke, byttet hun krets. Da hun ble leder av Hedmark krets, der de var cirka 50 medlemmer, ringte hun og snakket med alle. Det samme gjorde hun med de nye 50 medlemmene etter at Oppland og Hedmark ble samlet til Innlandet krets. Hun synes imidlertid Innlandet krets er alt for stor nå, så hun anbefaler å se på alternative løsninger.

Å treffe kollegaer gjennom kretsen og også kunne tilby noe faglig tilbake, har vært viktig for henne. De har hatt både sommer- og juleavslutninger – og etter hvert har de møttes på ulike steder rundt om i kretsen, både til faglig og hyggelig samvær. Dette samværet betyr alt innen yrket hun brenner for og som hun er alvorlig bekymret over rekrutteringen til. Hun er opptatt av utdanningen og den høye strykprosenten de har i dag. Her må det skje noe.

«Jeg er så heldig å ha et godt samarbeid med fotterapeuter i nærmiljøet. De har stilt opp.»

Videreutdanning

Mens vi har snakket om betydningen av gode kollegaer både i nærmiljøet, kretsen og landet over, har vi også vært innom kunnskap Sølvi har tilegnet seg underveis. Diabetesfordypning tok hun ved Strømmen videregående, der fokus var på diabetes generelt. Hun var også heldig å bli kjent med en diabetessykepleier på Ahus, som koblet henne opp mot Ortopediteknikk på Ryen i Oslo, der hun fikk delta i tverrfaglige samtaler fra 1998 til 2003.

– Der fikk jeg observere caser. Blant annet fikk jeg se min første charcotfot og at de brukte ortoser på leggsår i stedet for gips. Det er så viktig å se ting med egne øyne. Du kan ikke lese deg til det samme i en bok, sier den erfarne fotterapeuten, som også har tatt mange kurs gjennom Fotterapeutforbundet, inkludert kurs i silikon og filt.

Selv om hun aldri har tatt videreutdanning i biomekanisk terapi, har hun likevel mye erfaring med ganganalyse. De lærte jo om dette også da hun gikk på skolen, så hun påpeker at biomekanikk egentlig ikke er noe nytt, men man spesialiserer seg selvfølgelig i ulike ting og etter hvert brukes det nye begreper.

Når det nevnes at hallux valgus og hammertær er tema i Fotterapeuten denne gang, bekrefter Sølvi at hun også har mye erfaring og har hatt mange pasienter med slike problemer. I senere tid har hun blant annet hjulpet to mannlige pasienter som ikke har ønsket å operere. Til dem har hun laget silikonavlastninger de kan tre på tærne, noe som har bidratt til at liktornene de slet med, har forsvunnet. Hun liker å jobbe med filt og silikon.

Historisk arkiv

Vi har sittet og pratet over en hyggelig lunsj i vakre omgivelser i snart to timer, så det er snart på tide å bryte opp. Først er det imidlertid tid for en liten omvisning i den tidligere skolestua, i tillegg til at vi naturligvis må ta en titt på den store hagen.

I annen etasje viser Sølvi fram alt hun har samlet på av papirer og remedier fra sine 40 år i yrket, inkludert gamle års­møtepapirer, kursbevis, brosjyrer og tidlige numre av Fotterapeuten. Da hun var kretsleder, bar hun dessuten alltid rundt på en stor «legebag» med permer og annet utstyr. Hun medgir at hun nok har litt samlemani.

Vel ute i hagen, skinner sola fra skyfri himmel. Det er ikke vanskelig å forstå at hun og samboeren falt for dette stedet. Om hun per i dag ikke helt vet hva fremtiden bringer, er hun sikker på én ting. Hun kommer neppe til å kjede seg her hjemme med alle hobbyene sine.

Likevel er hun ikke helt klar til å skille lag med jobben, pasientene og kollegaene hun elsker. I denne forbindelse trekker hun også fram fotterapeut Edel Olstad, som har vært en mentor for henne og er én av flere som har betydd mye gjennom yrkeskarrieren. Hun vil savne Edel enormt nå som hun pensjonerer seg. Forhåpentlig blir det noen år til før hun selv gjør det samme, for hun føler fremdeles hun har mye å gi.

Velkommen: Sølvi Gundersen ønsker velkommen til sitt flotte hus på Disenå, en 150 år gammel skolestue.

Elsker yrket: Sølvi har vært fotterapeut i 40 år og elsker yrket sitt. (Foto: privat)